Briljant skuespill i stille drama

6

DRAMA

«45 Years»

Regi: Andrew Haigh

Storbritannia, 2015

«45 år» nærmer seg utforskningen av dette spørsmålet gjennom en serie hverdagshendelser og samtaler i livene til Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay), i løpet av den uken de skal feire sitt ekteskaps litt odde jubileum. De markerer ved 45 år fordi Geoff var syk den gangen det var mer naturlig å feire, ved 40-årsjubileet. Sjelden har hverdagshendelser og samtaler på film skapt en slik gradvis oppbygget intensitet som her.

«45 år» inneholder lavmælt, men gnistrende skuespill, bygget omkring de to hovedkarakterene, samtidig som regigrepene til Andrew Haigh («Weekend») er usynlige og allestedsnærværende. Regissøren lar skuespillerne skinne med lavmælt glød, i et stringent, men effektivt ujålete filmspråk.

I åpningsscenene framstår Kate og Geoff nettopp som den typen ektepar som har blitt en enhet. De kan hverandres vaner ut og inn, de utfyller hverandre. De er tydeligvis barnløse, uten at det på noe tidspunkt gjøres til tema, men de er sammenvevde på en måte man godt kan tenke seg at kan oppstå nettopp i barnløse forhold. Likevel finnes det er noen små, knapt merkbare knirk mellom de to. Så kommer det et brev fra Sveits som for Kate skaper en tvil om selve grunnlaget for ekteskapet. Geoffs kjæreste i 1962, tyske Katya, forulykket i en fjellsprekk i Alpene for mange år siden. Nå er hun funnet etter år med snøsmelting.

Kate forsøker å være rasjonell, og sier at hun ikke kan være sjalu ovenfor Geoffs liv før de møtte hverandre. Etter hvert som hun merker at Geoff undersøker muligheten for å reise til Sveits, og hun begynner å gjennomgå hans private arkiv, så kommer mistanken om at hun likevel ikke var hans livs kjærlighet.

I seg selv slikt som et par med lang fartstid burde klare å snakke seg gjennom, men fordi så mye later til å være innforstått i parets kommunikasjon, så blir det som et sakte jordskjelv har kommet mellom dem. Dette veves sammen med finstemte observasjoner av det livsstadiet som Kate og Geoff er i. De er aldrende, det er oftere tid for å se i minneboken, selv om de fortsatt er vitale, han er riktignok noe mer svekket enn det hun er. Faktisk så er dette en periode i livet som sjelden skildres på film, den tidlige alderdomsfasen. Det stille dramaet som utspiller seg har mange universelle trekk, men filmen appellerer kanskje likevel enda mer om man er der at alderdommen ikke lenger er en fjern horisont.

Koblingen av Charlotte Rampling og Tom Courtenay i hovedrollene er definitivt det som først og fremst gjør filmen minneverdig. Hun forbindes gjerne med litt kjølige roller. Hun har et snev av det også, men først og fremst er det hennes ferd fra å være jordnær og avklart til å få en økt følelse av at et fundament forsvinner, som tegnes på uvanlig gripende vis. Hun har til felles med sin mannlige motspiller at ørsmå nyanser er alt som kreves for å skape en historie som er medrivende i all si enkelhet.

Begge vant skuespillerpris under filmfestivalen i Berlin, høyst fortjent. Det er faktisk litt urettferdig at når vi nå går inn i sesongen for prisutdelinger, så er det først og fremst hennes prestasjon som belønnes. For her er det i samspillet at magien oppstår, og Courtenays spill har dessuten en ekstra dimensjon i den ulmende desorienteringen som han fremstiller så slående. «45 år» er først og fremst en skuespillerfilm, men det ligger også en briljans i måten regissør Andrew Haigh bevisst gjør seg selv usynlig på.

«45 år» er beviset på at en fortelling som er grunnleggende «anti-flashy» kan være vel så medrivende som mer spektakulære filmopplevelser.