Bøker

Blodig spøk og alvor

Alt de andre gjør kan Jo Nesbø gjøre bedre. Den nye romanen om Harry Hole er full av krimsjangerens verste klisjeer, mens forfatteren tar grep som ikke er til å tro.

Dagsavisen anmelder

KRIM

Jo Nesbø

«Tørst»

Aschehoug

En ung politibetjent krever ID av en tilsynelatende tvilsom type som vil forbi sperrebåndene på et blodig åsted. «Det er Harry Hole», forklarer deres overordnede. «Jeg trodde han bare var et rykte», svarer betjenten. For alle oss andre har ryktene om Harry Holes gjenkomst kommet ham godt i forkjøpet. Han er nærmest garantert en varm velkomst enda en gang. Selv etter elleve bøker med et lett gjenkjennelig mønster.

Vi forlot Harry Hole som nygift med Rakel for tre år siden. Der blir tråden tatt opp igjen, med en veltilpasset voksen mann, som foreleser på politihøyskolen på dagen, som leser musikkmagasinene Mojo og Uncut om kvelden, som riktignok har vonde drømmer om natta, men byr på både frokost og fro-kos på senga om morgenen. Kan idyllen vare?

Nei. Det går en vampyr løs i Oslo. Ikke en sånn som vi husker fra gamle skrekkhistorier, men enda verre. Som tilsynelatende går løs på stakkars Tinder-forbindelser med et gebiss av jern, og ikke gir seg før, ja, hva tror dere egentlig at tittelen «Tørst» beskriver?

I en kommentar på disse sidene for noen uker siden beklaget vi igjen den riv, ruskende gale lystmorderens klamme tak på krimsjangeren. Sånne som ikke bare dreper for umiddelbar tilfredsstillelse, men også legger vekt på å utfordre politiet med mordets «kunstneriske» egenverdi. Jo Nesbø fant ikke opp denne retningen, men har perfeksjonert den, og har, på samme måte som seriemorderne selv, fått en rekke innbilske copycats. Som ikke har det samme viddet, og tør vi si, elegansen i de makabre beskrivelsene av drap etter drap. Heller ikke de samme smarte intrigene. Vi kunne fortsatt ønske oss en roman som går lenger inn i virkelighetens blodige alvor, men burde ha lært oss at Harry Hole ikke har for vane å etterkomme omgivelsenes trauste behov.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Holes tjenester er fort nødvendige for politimester Mikael Bellman. Han har fått en diskret forespørsel om han kan tenke seg å bli justisminister, og skjønner at en ny jobb avhenger av at denne saken fort blir oppklart. Rundt dem lusker også deres usympatiske kollega Truls Berntsen, og er med på å opprettholde kontinuiteten i fortellingen. Både Bellman og Berntsen skildres mindre karikert enn før, sistnevnte begynner vi nærmest å synes litt synd på.

Det er nemlig ikke bare Harry Hole som har sine private problemer å stri med. Det hoper seg opp for alle hans gode og dårlige kolleger også, og dette ikke forfatterens sterkeste sider: («Aldri svikte?» ropte hun med et hikst. Du har jo allerede...») Noen ganger blir disse forholdene for melodramatiske, men de får aldri tid til å utvikle seg, for snart meldes det om et nytt drap, og så er alle sammen i sitt ess igjen.

Harry Holes demoner er fort tilbake. Større enn alt er kjærligheten, pleier det stå i bøkene, men enda større er Holes dragning mot bestialske mordere. Når Hole får teften av en som engang slapp unna, blir han igjen ustyrlig. Stesønnen Oleg anklager ham for hans selvgode ærgjerrighet, denne «Harry-Hole-er-tilbake og redder-dagen»-bullshitingen. Rakel tenker at Harry har to sanne elskerinner: Drap og alkohol. I denne boka får han sannelig nok av den første, og den andre er heller ikke langt unna. Hole blir i forbifarten til og med eier av en bar, selv om han som kjent bør holde seg unna varene.

«Tørst» følger langt på vei en skjematisk oppbygning for krim om seriemordere. Når det ser ut som om alt er i ferd med å løse seg, ville de fleste andre forfattere være fornøyde med seg selv. Hos Jo Nesbø er det fortsatt 150 sider igjen. Det er som vanlig nå det egentlig begynner. Nesbø er en utspekulert illusjonist, han har allerede lagt ut en lang rekke falske ledetråder som får selv rutinerte krimlesere til å ane det opplagte, for så å bli lurt igjen og igjen.

Når vi får igjen pusten kan vi tenke nærmere over romanens diskusjon om sjalusi kontra ambisjon i Shakespeares «Othello». Når det virkelig går mot slutten kan vi glede oss over en Agatha Christie-aktig opprulling, med store deler av persongalleriet til stede samtidig. Og en innspurt som tar dramaet over fra tragedie til komedie i sin elleville utvikling. Uten å avsløre for mye må det gå an å si at avslutningen på «Tørst» ser ut som begynnelsen på neste bok i serien om Harry Hole. «Tørst» er kanskje ikke like viktig i Oslos litteraturhistorie som «Sult», men så lenge den varer står resten av verden stille.