Nærmere 65 forfattere skal være med på Krimfestivalen som starter i Oslo i morgen. Jo Nesbø står ikke på programmet, men kommer med sin nye Harry Hole-bok «Tørst» om to uker. I et rekordstort førsteopplag på 300.000 eksemplar. Krim er god butikk. Hvert år viser bestselgerlistene at kriminalromaner fortsatt utgjør en stor del av de mest leste romanene i Norge. Det konstruerte behovet for «påskekrim» er rett rundt hjørnet. Alt timet og tilrettelagt, som de pleide å si, Norges største krimhelter før Harry Hole, Olsenbanden. Hvor er de når vi trenger dem?
«Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder blir drept i sine egne hjem, og Harry Hole trekkes på ny inn i etterforskningen», heter det i forhåndsomtalen av «Tørst». I et intervju med VG sier Nesbø at «jeg røper nok ikke for mye når jeg sier det er en mulig vampyrist som går løs i Oslos gater». Unge kvinner, riv, ruskende gal seriemorder. Suksessen til Jo Nesbø har vært så formidabel at altfor mange kopierer dette utgangspunktet. Dessverre uten det samme talentet. Nesbø skriver med stil og finesse, og ikke minst en underliggende befriende humor som tar bort mye av den spekulative holdningen hos mange av de andre.
En av bøkene som lanseres i denne høysesongen for kriminalromaner er skotske Stuart MacBrides «En sang for de døde»: «Fire kvinner ble kidnappet, lemlestet og etterlatt for å dø – alle med magene oppskåret og sydd igjen med plastdokker inni». Du kan ikke dømme ei bok etter omslaget, men jeg er tilbøyelig å dømme ei ny bok etter baksideteksten, og bestemmer meg fort for at dette, det gidder jeg ikke. Og sånn har standardformelen for krimromaner vært i noen år nå. Ung pike forsvunnet. Av og til barn. Sannsynligvis døde, eller rituelt mishandlet. Kriminalromaner kan være litt som russelåter. De kan knapt kritiseres, fordi det er sånn sjangeren «er».
Det er vanskelig å argumentere mot suksess. Å avfeie bøkene til det svenske forfatterparet Kepler med at de er overdrevet spekulative er nytteløst. I fjor ga de igjen ut en av de mest leste bøkene i Norge. Igjen skulle vi fram til en sinnssyk seriemorder. Som nærmer seg sine drapsoffer med en hodepryd av avrevne kaninører, og ringer inn ei barneregle om døde kaniner til dem han skal ta livet av. Og som han tar livet av dem: «Blod fosser ut av snittet og nedover begge sider av kroppen. Kaninjegeren griper tak i tarmene, røsker dem ut og ...». Det kommer mer, men vi stopper der.
Jeg skrev en lignende kommentar om dette for noen år siden. Om en type forbrytelser som har tatt helt overhånd i skandinavisk «krim noir», og som bare eksisterer i kriminallitteraturen. De bestialske hevnerne, som en gang i livet er blitt forulempet, og nå har bestemt seg for å slå tilbake. Ikke bare på personen de er blitt forulempet av, men også uskyldige som kommer i deres vei, og barna deres attpåtil. Den tilbakevendende irritasjonen over absurde tilfeldigheter som altfor ofte driver handlinger framover blir underordnet i forhold til disse gjentatte klisjeene. Når bøkene går mot det som burde være ulidelig spennende sluttpoeng. er jeg som oftest ikke lenger interessert i hvordan det går med hovedpersonene.
Det ser heldigvis ut til å være noen færre forekomster av det verste uvesenet. De to siste norske krimromanene jeg har lest, Terje Bjørangers «Barcode» og Eystein Hanssens «Jaget», handler om terrorfrykt, flyktningproblematikk, og menneskehandel. Med en vilje til å se realiteter i øyene som det gjerne kan bli mer av.
Under Krimfestivalen kommer også nominasjonene til Rivertonprisen for fjorårets beste kriminalroman. Forhåpentligvis venter en nominasjon på noen av dem som skrev litt utenfor de vanlige serieproduserte formlene i fjor. Som Torkil Damhaugs «En femte årstid», eller Stein Sørensens «4», som begge tok seg bryet med å finne opp helt nye persongalleri. Samtidig var en annen av de beste, Gert Nygårdshaugs «Budbringeren», den 12. boka i sin serie, og viste at det går an å holde på og holde på, bare man tenker nytt fra gang til gang, og har et lite glimt i øyet samtidig.
Noen ganger kommer likevel følelsen av at det kan være mer enn nok krim for en stund. Så leser jeg det allerede publiserte første kapittelet i Jo Nesbøs «Tørst», og innser at de to ukene fram til utgivelsen ikke kan gå fort nok. Den stemningsmettede uhyggen brer seg helt fra begynnelsen: «Geir måtte le. Det var da faen så skvetten man ble bare fordi man hadde snakket litt om mord.»