Nobelprisens dilemma

Torsdag deles Nobelprisene i litteratur ut. I år er det to priser, siden fjorårets tildeling ble avlyst på grunn av skandalen rundt Det svenske akademiet, juryen som velger vinnerne.

Det mangler ikke gode kandidater. Navnet på «alles» lepper i år, er canadiske Margaret Atwood (79). På grunn av HBO-serien, er hun i dag best kjent for «Tjenerinnens beretning», alias «The Handmaid´s Tale» fra 1985, en roman hun nylig fulgte opp med «Gileads døtre», på engelsk «The Testaments».

Les også: Anmeldelse av «Gileads døtre» (Dagsavisen+)

Margaret Atwoods Gilead-bøker tar for seg kjønn og makt, temaer hun utforsker med intellektuell nysgjerrighet og særlig blikk mot gråsonene også i romaner som «Alias Grace». Hun er dessuten opptatt av klasse og økonomi, av hierarkier generelt.

At kun seks år har gått siden en annen canadisk kvinne, nemlig novelleforfatteren Alice Munro, fikk Nobelprisen, bør ikke diskvalifisere henne: I 2014 fikk den franske mannen Patrick Modiano prisen, seks år etter den franske mannen J.M.G. Le Clézio.

Samme argument gjelder for en annen landskvinne, poeten, essayisten og akademikeren Anne Carson (69), som ofte bruker klassiske greske tekster som forelegg for sin utforsking av temaer som begjær og forhold i vår tid.

Les også: Norsk kritiker: Si nei til Nobelprisen. Svenska Akademien er skittent

Som bakteppe for det ekstremt kvinnefiendtlige samfunnet i Margaret Atwoods Gilead-bøker, ligger en miljøkatastrofe. MDG-sympatisøren Atwood har skrevet engasjert om miljø og økologi også i andre bøker, særlig MaddAddam-trilogien. I Greta Thunborgs hjemland er definitivt det et viktig tema i tiden.

Det spørs imidlertid om Akademiet tør gi Nobelprisen til Atwood. I Akademiet sitter fremdeles flere av de eldre mennene som ga tydeligst støtte til den nå voldtektsdømte «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault, mens reformvillige yngre kvinner som Sara Danius og Sara Stridsberg måtte gå. Atwood skriver eksplisitt om menns overgrep mot kvinner, og om det usunne i lukkede maktfora à la nettopp Akademiet. Vil juryen se verdien i litteratur som så til de grader avkler maktmennesker som dem?

Les også: Derfor bør Atwood få Nobelprisen

Av samme grunn er det vanskelig å tro at italienske Elena Ferrante får prisen, selv om det hadde vært et glitrende valg. Også hennes bøker er glitrende utforskinger av mellommenneskelige relasjoner, av klasse og makt og kjønn og oppvekst. Dessuten kompliserer det åpenbart hennes (eller hans?) kandidatur at Elena Ferrante er et pseudonym, en forfatter som insisterer på å forbli ukjent.

Amerikanske Marilynne Robinson (75) er en annen av mine personlige favoritter. Tilfeldigvis er også hun, som Margaret Atwood, kanskje mest kjent for en bok om Gilead. Romanen «Gilead» fra 2004, utgjør sammen med «Home» (2008) og «Lila» (2014) en trilogi. Det er bøker om Livet, intet mindre. Hvordan skal vi leve, og hvorfor? Hvorfor tar vi valgene vi gjør, og hva har Gud med saken å gjøre? Fortelleren i «Gilead» er en aldrende prest, som skriver til sin unge sønn han vet han ikke kommer til å få se vokse opp.

Marilynne Robinson har også skrevet essays om religion, samfunn og vitenskap. Den i min mening aller beste boka hennes er imidlertid debutromanen «Housekeeping» fra 1980. Romanen følger to søstre og de ulike kvinnelige slektningene som i varierende grad tar vare på dem, mens naturen rundt dem - regnet, frosten, snøsmeltingen - påvirker alle i voldsom grad.

Polske Olga Tokarczuk (57) ble i 2018 første polske kvinne til å få den internasjonale Booker-prisen, for «Løperne», som også fins i norsk oversettelse. Snart kommer «Før plogen din over de dødes knokler», som var finalist til samme pris. Hun er et hett navn også til Nobelprisen, for bøker som i aller høyeste grad utforsker den menneskelige eksistens, og hvordan ulike politiske regimer påvirker livet på ofte subtile måter.

Olga Tokarczuk er imidlertid europeisk. Ifølge Nobelpris-organisasjonens eget videointervju med Akademiets nye leder, Anders Olsson, har nemlig juryens kriterier endret seg. «Nå ser vi mye mer på «the global totality»», sier han, «tidligere hadde vi et mer eurosentrisk perspektiv, nå leter vi over hele verden». Og, legger han til, «tidligere var vi mer manneorientert. Nå har vi så mange kvinnelige forfattere som er virkelig gode».

Les også: Da denne polske forfatteren fikk Nobelprisen, følte hun det var det verste som hadde skjedd henne (Dagsavisen+)

Mener leder Olsson faktisk det han sier, er det sikkert lurt å lette blikket også utover Vesten. Asia og særlig Afrika er fremdeles grundig underrepresentert på lista over nobelprismottakere i litteratur.

Nigerianske Buchi Emecheta utforsket temaer som slaveri, frihet og morsrollen i bøker som «The Joys of Motherhood», og kunne godt ha fått prisen for dem. Men hun døde i 2017, 72 år gammel. Blant hennes nålevende landskvinner er Chimamanda Ngozi Adichie (42) en god kandidat, selv om hun er ung. Hun skriver lysende om hudfarge, rasisme, og problemet med å plassere mangfoldige individer i altfor små bokser. «Vi burde alle være feminister» er den eksplisitte tittelen på hennes kanskje mest populære pamflett - det spørs hvor enige det gjensittende Akademiet er i det.

Les også: Chimamanda Ngozi Adichie: - Fri meg fra menn som elsker kvinner

Koreanske Han Kang (48) har, som polske Olga Tokarczuk, vunnet den internasjonale Booker-prisen. I bøker som «Vegetarianeren», «Levende og døde» og «Hvit» utforsker hun skillene mellom nettopp liv og død, og samfunnsstrukturene som former oss. Hun skriver om sorg, om kontroll, om fortielse, i klart, vart, språk.

Les også: Han Kang: - Sorgen er en del av livet

Indiske Arundhati Roy (57) er best kjent for sitt brak av en debutroman, «Guden for små ting» fra 1997, som hun fulgte opp med «Ministeriet for den høyeste lykke» 20 år senere. Hun er en uttalt politisk forfatter og aktivist, som også har skrevet mange sakprosatitler der hun argumenterer for sosial og økonomisk likhet, mot det indiske kastesystemet, og mot storkapitalens mange overgrep mot småkårsfolk. Å gi henne Nobelprisen ville utvilsomt være å hylle et forfatterskap som oppfyller Nobels kriterier om at forfatteren skal skrive i «idealistisk retning».

Les også: Arundhati Roy - Det fins ingen stemmeløse!

Kenyanske Ngũgĩ wa Thiong'o (81) har lenge vært en bookmakerfavoritt. Han er opptatt av afrikansk språk og identitet, av det lokale og tradisjonelles møte med vestens tankegods. I «Elven som skiller» fra 1965 handler det om kolonialisme, men også om religion og kjærlighet.

Japanske Haruki Murakami (70) pleier peke seg ut som publikumsfavoritt. Han skriver ofte om ensomhet og fellesskap, med tydelig lydspor og mange matreferanser. I bøker som «Trekkoppfuglen» (1995) skriver han eksplisitt om japanske krigsforbrytelser, i «Etter skjelvet» om traumer etter nasjonalistisk terror på t-banen.

Her hjemme er det selvsagt mange som heier på Jon Fosse (60), en av verdens mest spilte dramatikere. Karl Ove Knausgård (50) er en annen lokal favoritt. Han mottok tidligere i år Det svenske akademiets nordiske pris på 400.000. Det tyder på at Akademiet har ham i kikkerten, men sannsynligvis også på at de regner ham som for ung til å motta selve Nobelprisen. Både Fosse og Knausgård har mange bøker igjen å skrive, mens Nobelprisen oftest har gått til forfattere litt lengre uti karrieren.

Flere navn kan lett nevnes. Den koreanske poeten Ko Un og den syriske poeten Adonis er fremdeles med til vurdering. Fra Karibia er det verdt å nevne romanforfatteren Maryse Condé fra Guadalope og Jamaica Kincaid fra Antigua. Kinesiske Yan Lianke er god og modig, libanesisk-franske Amin Maalouf likeså.

Spørsmålet er vel heller hvor hyggelig det faktisk er å motta Nobelprisen akkurat i år. Det svenske akademiet ble regnet for høykulturens og den ypperste litterære prestisjens høyborg. Det omdømmet vil det ta tid å bygge opp igjen. Hva sier man i en takketale når juryen er så til de grader avslørt som en konservativ klubb der vennskap og kjennskap har virket viktigere enn å ta gode etiske valg? Tar man imot prisen, eller takker man ganske enkelt nei?

Svaret kommer torsdag.