Blir hvis hun kan

– Jeg er jo privat.

– Hvorfor?

– Jeg vet ikke. Etter en del intervju så har jeg løsnet litt opp. Jeg opplever det ikke som så invaderende lenger.

– Hva skjer hvis jeg prøver å komme innpå?

– Du hadde ikke klart det.

Helga Flatland sitter i en syttitallssofa i grønn plysj ved en stålampe med dusker. Drikker svart kaffe fra et stort krus på en kafé nedenfor leiligheten hennes. Kampen er ett av hennes hjem. Det andre hjemmet er mikrobyen Flatdalsbyen i Telemark. Dit ble jeg invitert som journalist da trilogien «Bli hvis du kan» akkurat var ferdig. Fikk komme inn på kjøkkenet og så ut til benken på tunet. Til kaffe og hjemmebakst med brunost. Da hadde jeg ikke noe behov for å vite mer om det private. Det var ikke mer å spekulere på. Nå lurer jeg: Hvorfor ser hun så alvorlig ut, som har sendt en ny god roman til trykkeriet?

– Jeg er trygg på meg selv og det jeg sier, men det føles risikabelt å gi ut disse bøkene. De er ikke selvbiografiske, men de er selvsagt nær meg og oppleves som viktige for meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mer selvtillit, men er samtidig avhengig av nerven i det usikre.

Samtidig med Vesaas-prisen, får Flatland også Aschehougs debutantpris. Fire år senere var hun den yngste noensinne til å motta femårig arbeidsstipend fra staten. Mange har troen på Flatland. Det begynner i Flatdal, en mikroby med kirke, skole, en benk å sitte og se og bli sett på, og hus som «står tettere sammen enn i byggefelt i Oslo». Det siste er tanken til «Mats» som kommer flyttende til den fiktive bygda i trilogien. Flatland legger ikke skjul på at det er mye av den fysiske hjembygda i romanbygda.

Ottar Flatlands 300 år gamle gård ligger i hjertet av landsbyen. Det er fortsatt lunt og varmt når datteren Helga kommer til verden, til en velholdt gård. Til tunet med utemøbler, med duk og puter. Over hekker og tregjerder, mellom stabbur og fjøs, ser flatdølene hverandre. «Byen» er bare innrammet av jorder og dyrka mark, av en elv der Helga, når hun blir gammel nok, bader.

Faren er tannlege, blir storbonde på heltid, og driver melk, sau, kjøttfe, og fra 2009: robotisert melkefjøs. Han har verv i landbruksorganisasjoner og kommer etter hvert på fylkeslisten til Rødt. Moren er kommunelege i Seljord, og skriver for Klassekampen og Tidsskrift for Den norske legeforening. Foreldrene er engasjerte, skriveføre, og med solid utdannelse og faglig tyngde. Hva har de betydd for Helga?

– Moren min er opptatt av språk. Begge foreldrene mine er uredde, tør å skrive og mene, og har nok lært meg å sette ord på stemninger, følelser, har lært meg å … Nå ble det så parodisk at jeg ikke fant ordet. Jeg skriver i «En moderne familie» at søstrene er glade for å ha et språk heller enn å smelle i dører og demonstrere for å formidle. Det er jeg også, selv om jeg sikkert har smelt litt med dørene likevel.

– Smeller du på passivt aggressivt vis?

– Ha-ha, nei, absolutt ikke. Det har vært svært lite passiv aggressivitet hjemme.

Femten år gammel vil Flatland noe annet enn vennene som går videregående i Bø. Hun flytter til Skien og går dramalinja. Ikke for å bli skuespiller, mer for å prøve noe annet og nytt. «Bygdeungdom er vant til å måtte bryte opp og reise vekk,» sa Flatland under et bokbad en gang. Da handlet det om overrepresentasjonen av bygdeungdom i militær utenlandstjeneste. Flatland flytter selv videre. Til Bergen og studier i nordisk. Hun skriver ting som aldri blir fullført og utgitt. Hun har selv utbytte av å skrive, men tenker at det er for innadvendt og navlebeskuende til å deles. Men så kommer hun til Oslo og får forfatter Bård Torgersen som lærer på skrivelinjen til Westerdals.

«Hva vil du si? Og hvorfor?» Dette er noe av det Torgersen forteller elevene. Flatland skriver et kapittel i noe som kan være en roman. Torgersen oppfordrer henne til å sende det til forlag. Flatland sender et kapittel til Aschehoug, som liker det. En dag i 2009 kommer Flatland inn på Sehesteds plass, og tar til høyre. Aschehoug. Hun blir møtt ved resepsjonen av Øyvind Pharo. Pharo legger ut om huset og Aschehoug. Går først rundt fra rom til rom, som om Flatland hadde første dagen på en arbeidsplass som hun skulle ha i tiår, med en sjef eller kollega som hun skulle ha et livslangt forhold til. Til slutt spør Flatland: «Men manuset jeg sendte. Hva synes du om det?»

Pharo synes manuset er veldig godt. At hun har dyp psykologisk innsikt. Spenningen i Flatlands bøker er ikke plott og handling, men karakterdrevet. Menneskeportrettene er så sterke, klare, troverdige at lesere forteller at «de lever også utenfor boken». Debutantprisen og den videre suksessen kommer overraskende på Flatland. Hun hadde ingen forfatterdrøm.

– Jeg har ikke en formell skriveutdannelse, har ikke gått forfatterstudiet i Bø eller Hordaland. Det har gått over all forventning, og jeg er dypt takknemlig for mottakelsen jeg har fått. Jeg opplever likevel ofte forakt mot mine egne tekster i skriveprosessen, og har måttet lære meg å holde ut, tro på at det kan bli noe. Selv om jeg finner stor glede i å skrive, er det også mye motstand. Det er en jobb. Når jeg er på skolebesøk har jeg fått spørsmål om hvor jeg finner inspirasjon, om jeg legger meg i badekaret med et glass vin og venter? Jeg skulle ofte ønske at det var sånn. Men det er helst i de lengre øktene at det blir bra. Når jeg skriver fra morgenen til natten. Jeg tvinger meg til det. Åpner macen og venter på at det skal løsne. Og når det løsner, er det i skrivingen jeg er på mitt frieste og modigste.

– Blir du distrahert av internett?

– Nei, det er andre ting som distraherer meg. Jeg pålegger meg ingen restriksjoner. Jeg skiller ikke mellom internett og å «være i verden». Jeg kaller det ikke at jeg går på nett, men er naturlig innom Facebook og sjekker e-post uten å falle ut av det jeg jobber med, og uten å bli stresset av at jeg gjør det.

– Hvilke andre ting distraherer?

– Det er i meg selv. Hvis jeg skal noe jeg må forberede meg til, eller som jeg er nervøs for, som for eksempel de dagene jeg skal holde skrivekurs om kvelden. Jeg blir også distrahert av konflikter på privaten. Jeg må ha et klart hode for å komme i riktig modus.

Folk krangler en del i «En moderne familie». Den beskriver et par sytti år gamle foreldre og de tre barna Ellen, Siv og Håkon. Familien er over gjennomsnittet stødig og ressurssterk. Men noe rakner litt for barna når foreldrene skiller seg.

– Foreldrene er friske, sunne, engasjerte, som kan gjøre hva som helst. Sytti er det nye femti. Barna er en del av den samme forskyvningen. Ellen er nesten førti og får ikke barn. Hva gjør de forskyvningene med dynamikken i familien?

Familiemedlemmene lever ulike, på hver sine måter, moderne liv. «Ellen» som er 38 og barnløs, blir stadig konfrontert med spørsmålet om barn. Også fra kjæresten Simen, som vil at de skal prøve. Det går ett år uten at de blir gravide. Ellen går til legen. Legen spør henne om Simen: Om han har hatt sykdommer som kan påvirke sædkvaliteten og så videre. «Han er bare trettifem år» svarer Ellen. Ellen blir konfrontert med sin alder og må ta aktive valg: Om hun skal ha barn, må hun gjøre noe for det nå. Denne forskyvningen av alder: Gjør den også alder til en ny arena for «kamp mellom kjønnene»?

– Noen realiteter må man forholde seg til her i livet. Som at kvinner blir eldre, og på et tidspunkt ikke lenger kan formere seg på naturlig måte. Det kan oppleves jævlig urettferdig, men det er jo ingen politisk diskusjon som kan endre på akkurat dette.

– Men er det ikke også kulturelt, i språket? Moren i boken sier til «Ellen»: «Det må du huske på når du får barn». Det ligger implisitt i språket at hun skal ha barn.

– Ja, hun tenker at datteren en dag kommer til å få barn. Det mener jeg at er en naturlig, biologisk forventning, og kan knapt kalles politisk ukorrekt.

– Kan det være sosialt kodet i oss?

– Jeg tror mest på at vi fra naturens side er programmert til å få barn og eventuelt må overstyre programmet. Uten at det er noe galt i å gjøre nettopp det. Ifølge min kropp skulle jeg nå fått barn, men mange i begynnelsen av trettiårene føler at det fremdeles er «for tidlig» å bli foreldre. Sånn sett henger jo naturen etter kulturen.

– Men kan uttalelser som de fra Ellens mor hindre de alternative og moderne måtene å leve sammen med andre på?

– Jeg tror det vil komme flere alternative familiekonstellasjoner. Det finnes jo for eksempel vennepar som velger å få barn sammen, uten at valget er fundert i en forelskelse. Og da blir jo spørsmålet: Hva er en familie? Den eldste søsteren i boka er ekstremt tradisjonell mens den yngste vurderer adopsjon eller det å leve uten barn. Den yngre broren lever dette åpne, polymonogame livet. Sammen representerer søskenflokken ulike innfallsvinkler til familiespørsmålet.

– Du har vokst opp i én kultur. Med primærindustri, kan melke for hånd og med maskin, hente sauer fra fjellet, og så videre. Samtidig er du en hypermoderne, urban kvinne i leiligheten din her oppe …

– Det er viktig å huske på at det ikke er noen motsetning i å være fra bygda og det å være moderne. Landbruket er ett av områdene der den største teknologiske utviklingen skjer. Faren min vil for eksempel nå benytte seg av droner for å lete etter sauene om høsten. Men bygdetradisjonene finnes selvsagt fremdeles. Jeg er ekstremt glad for å ha vokst opp i Flatdal med nærhet til primærproduksjonen; å vite hvor ting kommer fra. Det er en annen kunnskap enn den om produksjon av tekst og meninger. Flatdal og gården der er en stor del av min identitet.

Bærumsgutten «Mats» blir, i trilogien, trøtt av byen og studiene i medievitenskap, lengter etter å gjøre og skape noe håndfast, og blir veterinær og kommer til «bygda». Der blir han også den som smeller med dørene, som sier fra og ikke frykter konfrontasjon.

– Ja, og på den måten er vi kanskje litt like. Mange lurer på hvem av karakterene mine jeg identifiserer meg mest med. Det er jo et legitimt spørsmål, men vanskelig å svare på. Jeg tror det er like mye, og like lite, meg i dem alle. Jeg bestemmer meg for tematikk før karakter. Han eller hun må besitte de egenskapene som trengs for å utforske tematikken best mulig.

– Din mors tekster finnes i Klassekampen, Legetidsskriftet og mer. Jeg finner flere ganger en gjenklang. Hun får også lov til å lese dine tekster mens du er i kontekst, og være med på prosessen. Hva betyr det for forfatterskapet?

– Jeg plukker opp mye hjemme og har nesten alltid diskutert de tema som jeg velger å skrive om der eller med vennene. Før jeg har bestemt meg for å skrive om et tema så bryner jeg meg på folk. Utforsker tema, prøver å få svar på ting, finner ut mer, og bestemmer disse karakterene, relasjonene og situasjonene. Det presser fram svar fra meg. «Hva er dette egentlig?» Med «En moderne familie» prøvde jeg å utforske hva en familie er i vår tid. Familie er fortsatt den viktigste institusjonen vi har. Det er naivt å tro at familiestrukturen ikke endrer seg når vi som individer og samfunn endrer oss på bakgrunn av forventet levealder, helse, og økonomiske, politiske og religiøse betingelser.

– Hva lærte du av boka?

– Måtene vi forholder oss til hverandre på. Hva en familie er, om generasjonsforskjeller, konsekvenser og levemåter. På det private planet har jeg også tenkt mye på mine egne søsken. Den grunnleggende tryggheten jeg finner i dem.

Søsken og søskenforhold som blir prøvd når foreldrene på 70 skiller seg. Dette visste Flatland om «En moderne familie» før hun begynte å skrive den.

– Jeg hadde veggene og taket. Innenfor blir jeg fri. Jeg slipper kontrollbehovet litt. Det er antakelig når det løsner at teksten blir god. Jeg ønsker tydelige rammer for meg selv. I tekst og i livet. Alle mine karakterer har behov for rammer. Spesielt i den fjerde boken («Vingebelastning») som handler om en fyr som er nesten tvangsmessig opptatt av det. Kanskje sykelig. Det er en del av tematikken, men han blir i alle fall fanget opp av psykiatrien.

– Hvorfor har du vært så opptatt av rammer?

– Da jeg var yngre, sa alle «impulsiv, fri og tankeløs» som noe positivt. Folk ville på festivaler, sove hvor som helst med hvem som helst og jeg syntes det var fryktelig slitsomt. Kaos var kult, det tilsynelatende tilfeldige. Og man skulle være helt likegyldig til rammer og strukturer. Jeg er ikke likegyldig, det har jeg aldri vært, og jeg er heldigvis blitt voksen nok til å slippe å dra noe mer på uspesifisert backpacking.

– Du er barn av 68-erne, som kjempet for det «frie». Er det å ønske seg trygghet og forutsigbarhet et moderne form for opprør?

– Jeg snakker om personlighet, og tenker ikke på det som en form for opprør. Men jeg er selvsagt i en takknemlig posisjon, 68-erne kjempet for mye av det vi nå tar for gitt, som mer likestilling. Moren min brente porno på Karl Johan, ikke sant.

– Og de mener mye ennå. Faren din er på fylkeslista til Rødt ….

– Det har vært tider da jeg ikke har vært glad for at de har ment så mye. Men jeg har hatt veldig mye frihet. Fikk lov til å flytte da jeg var femten. Da jeg var barn var det ikke leggetider. De kunne gå og legge seg før jeg kom hjem om kvelden. Vi ble sinte på dem. Kom løpende hjem og ville egentlig ha leggetider.

– Har denne friheten også bidratt til at du er en av de mest suksessfulle unge forfatterne i Norge?

Lillehammer, 2014. Flatland, Agnes Ravatn, Josefine Klougart og en håndfull andre nordiske stjerneforfattere sitter i et beige klasserom på Nansenskolen. De snakker om hvordan de ble forfattere. Mange av dem forteller at de møtte en motstand fra foreldre og andre da de ville bli forfattere. «Skrive og leve av det?» Nei, noen foreldre hadde kalt det hårreisende. Bortkastet bruk av tid. Andre: Du kommer ikke til å klare det. Flatland hører på og skjønner at hun aldri har møtt den motstanden hjemme. At hun selv har valgt hva hun skal gjøre.

– Jeg har av og til ønsket at de skulle styre meg mer i en retning. I glimt husker jeg meg tenke «kan de ikke bare si hva jeg skal gjøre.» Men deres oppdragelsesstrategi har ikke vært sånn. De støttet meg uforbeholdent i valgene mine. Og rammene ligger der rundt meg i form av familien min. Det er grunnlaget.

Flatland sjekker en flekkfri iPhone. Jo, det er oppbruddstid. Men fotografen vil også ha tid med kvinnen. Flatland smiler uavbrutt til kamera.

– Jeg går inn for å smile mye. Da jeg ga ut trilogien måtte jeg være så alvorlig. Det handlet jo om sorg.

– Jeg opplever deg som en alvorlig person.

– Det sier vennene mine også. Også de nærmeste. Jeg kan være streng mot meg selv og verden rundt. Jeg har forventninger til hvordan verden skal være. Jeg lar meg lett engasjere og provosere. Jeg tror det synes på meg. En del av meg gidder ikke smile bare for at noen ikke skal misforstå. Folk må tåle …, man må være trygg nok på seg selv, tørre vise hva man mener. Men jeg mener likevel at man skal oppføre seg mot hverandre. Jeg ønsker å tro at folk også mener jeg er hyggelig.

– I en tale til Kong Harald sa den islandske presidenten at en sunn relasjon har noe krangling. Han snakket om Norge, Island og sikkert fisk.

– Og det samme kan man si om det mellommenneskelige. Å gå inn i diskusjon kan også være en anerkjennelse av motparten, og å ha tillit til at denne relasjonen tåler motstand og konflikt.