Skilsmissevoksne

Roman

Helga Flatland

«En moderne familie»

Aschehoug

Liv, Ellen og Håkon er søsken. Liv er førti år, og eldst. Gift, og mor til en tenåringssønn og en datter i barnehagealder. Ellen er to år yngre, i et relativt nytt forhold, uten barn. Håkon åtte år yngre enn det igjen. Tilsynelatende singel, med klare ideer om at åpne forhold er det klart beste. Nå har alle de tre voksne «barna» med partnere og barn dratt på ferie sammen med mamma og pappa, for å feire sistnevntes syttiårsdag. De er en vellykket gjeng, med høy utdannelse, skikkelige jobber og god helse. Men ferien blir ikke som ventet. Etter førti års ekteskap skal foreldrene skilles. De får ikke mer ut av dette ekteskapet, sier mamma og pappa, verken nå eller for framtida.

Storesøster Liv forteller først. Hun er sjokkert. Rystet. Føler at hele fundamentet hun har bygd livet sitt på smuldrer under henne. Hun er en sensitiv type, som stadig går og tolker foreldrenes – særlig moras – uttalelser og gester som indirekte kritikk av hvordan hun velger å leve livet sitt. Vet at hun diller for mye med barna, men forstår ikke hvordan hun skulle gjøre det annerledes. Er glad i søsknene, men syns det er slitsomt å være den som hele tida må ta initiativ. Liv liker planer. Forutsigbarhet og oversikt. Dannelse og anstendighet. Hun ser det selv, og setter ofte ord på det, uten at det gjør livet noe enklere å leve.

Ellen er neste stemme ut. Hun blir også påvirket av foreldrenes komplett uventede brudd. Men egentlig er hun altfor opptatt med sitt til å ta verken det eller søsterens voldsomme reaksjon helt innover seg. Hun og samboeren har lyst på barn, men naturen samarbeider ikke. Tanken på graviditet er altoppslukende. Ad skilsmissen er Ellen mest irritert: Hvorfor velge å kaste bort alt man har skapt som familie, når man har klart å få både barn og barnebarn!

De først tre firedelene veksler «En moderne familie» mellom Liv og Ellen som fortellerstemme. De forteller dels hver sin versjon av samme hendelser, dels unike ting fra sine respektive liv. Samtidig går månedene, årene, iblandet tilbakeblikk på barne- og ungdomstid. Det er et grep Helga Flatland har brukt med stort hell tidligere, i trilogien «Bli hvis du kan». Også denne gangen funker det strålende. Kan vi egentlig forstå andre mennesker, til og med de antatt nære, når vi knapt forstår oss selv? er et av spørsmålene romanen stiller. Konklusjonen heller vel mer mot nei enn ja.

Helga Flatland er en mester i å vise fram hvordan misforståelser og feiltolkninger, eller bare ulike forståelser av samme situasjon, oppstår – fordi vi alle tolker ut fra vårt eget apparat, vår egen forforståelse, historie, følelsesmessige engasjement. Noe viser vi fram, noe pynter vi på, andre ting vil vi helst både gjemme og glemme. Til og med en antatt privat dagbok kan posere, redigere, pynte på hendelser.

Særlig interessant i «En moderne familie» er Helga Flatlands utforskning av søskenforhold. Hvor lik oppvekst har egentlig biologiske søsken i kjernefamilier? De har samme foreldre, ok, men også ulik plass i flokken, kanskje ulikt kjønn, og definitivt ulik personlighet i utgangspunktet. Liv, Ellen og Håkon har slett ikke samme oppfatningen av hvem som under oppveksten fikk mest oppmerksomhet og er foreldrenes favorittbarn, eller hvorfor.

Ekteskapet, idealet om evig troskap hele livet til ende, dissekeres også, kanskje særlig i romanens siste firedel, der lillebror Håkon er forteller. Han har aldri trodd på troskap som ideal. Syns foreldrenes brudd kan føres som bevis for at han har rett. Helt til han selv møter en partner han likevel ikke har så lyst å dele med andre ...

Denne siste delen er nok tenkt som en slags overbygning, der Håkons teorier om trofasthet skal kaste lys over hvorfor søsknene reagerer som de gjør på samlivsbruddet. Det overbeviser bare sånn passe, kanskje fordi attpåklatten Håkon føles som en flatere karakter enn de to kvinnene, sin høysensitive og selvopptatte prinsippfasthet til tross. At foreldrene ikke kommer til orde annet enn gjennom de voksne barnas upålitelig gjengitte referater, gjør imidlertid ingenting. Poenget her er ikke så mye hvorfor ekteskapet tok slutt, mer hvilke følger bruddet har.

Det handler også om hvordan alle er hovedperson i sitt eget liv, selv om livene våre filtres tett sammen med andres, med foreldre, barn, søsken – i ulik grad i ulike faser. Noe sånt som et enkelt brudd etter mange år fins ikke, påstår romanen, som ender opp med en slags indirekte oppfordring om å sette pris på de familiemedlemmene man måtte ha. Passasjene om ufrivillig barnløshet oppleves også realistiske, medfølte.

Helga Flatland beviser på ny at hun er en usedvanlig skarp og klok observatør av mennesker, av hvordan vi er og forholder oss til hverandre, av våre traumer og mestringsmekanismer. Hun skriver klart og ukunstlet, og krydrer med glimt av humor. «En moderne familie» vil kunne glede mange lesere. I hvert fall de som har eller har hatt en familie.