Oppvekst i trass

---

3

FILM

«Min enestående mor»

Regi: Emanuele Crialese

Italia/Frankrike – 2022

---

Ved første øyekast er det lett å anta at dette vil bli en Pedro Almodovarsk dramakomedie med Penélope Cruz som en mor på randen av et nervøst sammenbrudd, men det er bare halve historien. «Min enestående mor» er dessuten en selvbiografisk oppvekstskildring om regissørens fortid med kjønnsdysfori i syttitallets Roma. Filmskaperen Emanuele Crialese er kjent for prisvinnere som «Once We Were Strangers» (1997), «Respiro» (2002) og «Terraferma» (2011), men avslørte under en pressekonferanse i forbindelse med premieren på «Min enestående mor» at han var født som Emanuela og forandret kjønn til mann i voksen alder.

Hans alter ego i filmen er tolvåringen Adri (Luana Giuliani), som nekter å akseptere en kjønnsidentitet som jente, og er overbevist om at foreldrene egentlig er romvesener fra en fjern galakse. Adri venter desperat på et signal fra hjemplaneten, og i mellomtiden må hun nøye seg med en veldig dysfunksjonell familie full av spenninger. Det er åpenbart at mamma Clara (Penélope Cruz) er dypt deprimert og desperat ulykkelig i ekteskapet med pappa Felice (Vincenzo Amato). En siciliansk machomann av den mutte typen: som flørter med unge jenter, tyr til vold når han føler seg forulempet, prøver å ta kona med makt hvis hun ikke vil ha sex og i sterk grad er et produkt av sin samtid. En temperamentsfull tyrann som mener at «datteren som vil være en sønn» ydmyker familien på det groveste, og at alt er Claras feil som ikke har oppdratt Adri riktig. Faren en så stor klisjé at han har innledet en affære med sekretæren sin, og gjort henne gravid. Selvfølgelig har han det.

Adri studerer fascinert morens femininitet som om det er et totalt fremmed konsept, og blir opprørt over hvordan menn behandler henne. Etter å ha blitt trakassert på gaten av to plystrende kåtsekker mister Adri besinnelsen, og ber moren «kan du ikke slutte å være så vakker?!». Clara er en fri sjel fanget i en klaustrofobisk, kjærlighetsløs tilværelse, og så ulykkelig at hun er i ferd med å drives fra vettet. En spanskfødt kinaputt full av spontanitet og eksentrisk livsglede, som er uheldig nok til å være født inn i en tidsalder som gjør sitt beste for å tukte henne til passiv lydighet. Claras store glede er barna, og Ari har et særlig nært forhold til moren. Begge føler seg på hvert vis kvalt av de konservative samfunnsforventningene: Adri så til de grader at hun får astmaanfall og problemer med å puste.

Les også: Ungdommelig frihetsjakt ender i dogmer, terror og fengsel i kinodokumentaren «Olfas døtre» (+)

På den katolske skolen blir elevene strikt inndelt etter kjønn: guttene er kledd i svarte kjortler, jentene hvite. Adri nekter stanakket å innfinne seg, kler seg som en gutt, klipper håret kort, bader med klærne på og kaller seg konsekvent Andrea: den maskuline versjonen av fødenavnet Adriana. Den eneste som ser ut til å akseptere Adri totalt som gutt er jevngamle Sara (Penélope Nieto Conti), en rotløs romanijente som bor i en brakkeby for bygningsarbeidere. De deler et første kyss, snakker om fremtidsdrømmer og øyeblikkene de tilbringer sammen tilbyr Adri en sjelden sjanse til å føle seg fri – men mamma Clara gir streng beskjed om at det er sted Adri må holde seg langt unna, åpenbart livredd over hva som kan skje hvis jentene blir oppdaget sammen. Mens frustrasjonene tårner seg opp blir Claras oppførsel gradvis mer uforutsigbar, og den eneste fluktruten til et positivt utfall er gjennom fantasien.

Adri fabulerer opp drømmesekvenser der mamma danser ved middagsbordet og mimer til italienske syttitallssvisker i stil med varieteshowene de ser sammen på familiens lille svart-hvit-TV (filmens originaltittel «L’immensità» er tatt fra en sentimental landeplage-sviske av Johnny Dorelli) – som ikke nødvendigvis tilfører filmen noe særlig mer enn sporadiske avbrekk og en oppløftende slutt. Det er åpenbart at dette har en dyp og personlig betydning for Emanuele Crialese, som gjenskaper gamle minner og feirer forholdet til moren sin – selv om del av dette er materiale han allerede benyttet i «Respiro». Som filmdrama er kanskje ikke dette like betydningsfullt for resten av oss, men like fullt vakkert fotografert (av ungarske Gergely Pohárnok), sommervarm og full av autentiske detaljer om livet i Italia tidlig på syttitallet.

Les også: «The Fall Guy» er rendyrket underholdning med Ryan Gosling i rollen som lakonisk stuntmann (+)

«Min enestående mor» er mer en samling løsrevne inntrykk enn helhetlig historie, og fungerer best i de små sidesporene som åpenbart er basert på selvopplevde situasjoner: en ungeflokk som går seg vill i de hemmelige katakombegangene under et idyllisk sommerhus, og finner på rampestreker under en stor julemiddag. Alle de symbolske referansene til hovedpersonens kjønnsdysfori kan bli øyenrullende overtydelige, men det føles fortsatt litt uvanlig å se et drama fortalt fra perspektivet til en transperson med mannlig kjønnsidentitet. Alt ender uten noen form for forløsning, men Penélope Cruz er helt glimrende her og gjør egenhendig filmen verdt å se. Hun tegner et oppriktig hjerteskjærende portrett av den klaustrofobiske tilværelsen som husmor i syttitallets Italia, som er dominert av katolsk religiøsitet, strikte kjønnsroller og konservative kjerneverdier. Lett å skjønne hvorfor Adri mer enn noe annet vil unngå en sånn skjebne.