Gåte – slik begynte det

Gåtes eurovisjonsbidrag «Ulveham» baserer seg på en gammel kulokk og tekstlinjer fra en enda eldre middelalderballade. Den samme metoden har gruppa benyttet siden starten, da den gamle balladen «Bendik og Årolilja» ble en av deres første publikumsfavoritter. Gåte var gruppe med svært unge musikere som redefinerte norsk musikkhistorie, uten hensyn til fordommer og nye moteretninger. Dette gjorde dem til noe helt for seg selv.

Mitt første møte med Gåte var på Kongsberg Jazzfestival i 2000. Byfestivaler har gjerne torg der mindre kjente navn gjør gratiskonserter for forbipasserende dagen lang, før det formelle programmet begynner om kvelden. Gåte gjorde sterkt inntrykk. Folketoner ble gjort om til alt fra hard rock til piskende moderne dansemusikk. Etter disse korte konsertene solgte de ut de altfor få eksemplarene de hadde tatt med av deres aller første EP. Gruppa opprettet postordreselskap på stedet, for å tilfredsstille alle dem som kom for sent til å få kjøpe.

Gunnhild og Sveinung Sundli

Gunnhild Sundli var bare 13 år da hun våren 1999 ble spurt om hun kunne tenke seg å kvede før en konsert med den svenske gruppa Garmarna, på Veita Scene i Trondheim. Hun var først litt skeptisk, også fordi hun var vant til få betalt for å synge. – Jeg var turistattraksjon ved gruvene i Løkken, sto der i bunad og sang for turister med steike mye penger, fortalte hun på Kongsberg. Hennes fem år eldre bror Sveinung var derimot veldig interessert i at dette skulle bli noe av. Han ble med på fele og ny elektronikk. Og de slo godt an. Med Halvor Hoem på bass og Martin Langlie på trommer hadde de dannet Gåte før året var omme.

Opptredenen på Veita var organisert av Per Tronsaune, som ble imponert av det han så og hørte, og som i tida som fulgte ble manager for gruppa. Tronsaune hadde ikke vært manager siden han hjalp til med de første framstøtene til Wannskrækk 20 år tidligere – gruppa vi lenge etterpå skulle komme til å kjenne som DumDum Boys. Gåte brukte ikke like lang tid på å gjøre seg bemerket i stor stil.

Les også anmeldelse: Gåte på Rockefeller: Ren og skjær urkraft (+)

Flink til å kvede

Sverige hadde grupper som Garmarna, Hedningarne, og Hoven Droven. I Norge hadde folkrocken for det meste vært borte siden 70-tallet. I 1973 vakte det stor oppsikt da gruppa Saft spilte sammen med felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa på Ragnarockfestivalen. Tittelen på det påfølgende Saft-albumet «Strev, sull rock og rull» sier litt om hvordan de hørtes ut på denne tida. På kinofilmen fra Ragnarockfestivalen så vi også svenske Merit Hemmingson på hammondorgel med Folkmusikgruppen i «Jämtländsk Brudmarsch». Den samme melodien har vært et populært innslag på konsertene til Gåte helt siden starten.

Folkrockgruppa Prudence var et annet høydepunkt på denne festivalen, og ble Norges beste band på 70-tallet. Mange husker også Folque som et godt band fra denne tida. Vømmøl Spellemannslag ble bestselgere med sine to første album, og var ifølge Hans Rotmo kommet sammen for å fornye interessen for slåttemusikken. Men fornyelsen av folkemusikken forsvant i de nye bølgene mot slutten av tiåret, med Ym-Stammen som et enslig innslag på 80- og 90-tallet.

Gunnhild og Sveinung Sundli hadde sunget og spilt «ordentlig» folkemusikk lenge, på landskappleiker og andre store stevner. De to hadde større ambisjoner enn å gå til topps i dette miljøet. Gunnhild hadde en 2. plass i Landskappleikens ungdomsklasse å vise til, men syntes det hun gjorde i Gåte var mer interessant. – Jeg må være like flink til å kvede, og så kommer alt det andre fra bandet i tillegg, sa hun i 2000.

– Folkemusikkmiljøet i Norge er konservativt og menighetspreget. Jeg har hengt i dette miljøet siden jeg var liten, det har aldri vært noe backup å få fra de som var real, de henter ikke nye impulser fra noen, sa Sveinung Sundli. Reaksjonen fra dette miljøet på Gåte var i beste fall «interessante»: – Vi er helt enige i at vi må ta vare på det som er ekte. Det er fint å spille rørospols slik rørospols er, men det må gå an å gjøre noe annet også, mente de. Og så gjorde de noe helt annet. Og enda litt til.

Ikke gammel nok

Nå gikk det fort framover for Gåte. Gunnhild og Sveinung hadde stabilisert gruppa rundt Magnus Børmark på gitar, Gjermund Landrø på bass og Martin Langlie på trommer. Børmarks utagerende gitarspill gjorde det folkelige utgangspunktet mer rocka og massivt. Gåte dukket opp på stadig flere ordentlige rockescener. Siden Gunnhild fortsatt gikk på skole kunne de bare opptre i helgene de første årene. Hun var strengt tatt heller ikke gammel nok til å komme inn på de fleste stedene der de spilte. Da de var på Det Akademiske Kvarter i Bergen i 2001 måtte hun gå rundt med et skilt der det sto «Jeg er mindreårig i følge med trivselsvakt». Hun fikk visst lov til å ta det av seg på scenen.

Til tross for sine gamle sanger var Gåte noe nytt. De ble en sentral del av det store oppsvinget i norsk rock i begynnelsen på det nye århundret, med nye plattformer som Bylarm, Øyafestivalen, Platekompaniet, P3 og en gullalder for musikkomtaler i avisene. Mange av de største suksessene minnet imidlertid mistenkelig om amerikansk musikk. Men Gåte fant sin helt egne profil. I 2001 fikk de platekontrakt med det store selskapet Warner Music.

EPen de hadde med seg til Kongsberg ble et samlerobjekt. Men Warners første utgivelse, som for enkelthets skyld bare het «EP», tok dem til et nytt nivå. Den ble nr. 2 på den offisielle singellista. Bare «Whenever Wherever» med Shakira var mer populær i landet den uka. Debutalbumet «Jygri» gikk rett inn på topp på albumlista høsten 2002, og skjøv Coldplays «A Rush Of Blood to The Head» ned til andreplass. De fikk Spellemannprisen som årets nykommer. I 2003 ble de også belønnet med Prøysen-prisen, en utmerkelse de ikke deler med så mange andre band.

I 2003 traff jeg dem igjen på Kongsberg Jazzfestival. Jazz eller ikke, gruppa var en av hovedattraksjonene på festivalen. Forrige gang var de unge og lovende. Nå var de fortsatt unge, men så etablerte at selveste Knut Buen uka i forveien hadde reist ens ærend til Danmark for å spille med dem på Roskilde-festivalen. I steikende sol midt på dagen var stemningen i publikum ekstatisk.

Kristisk Knut Buen

Felelegenden Buen hadde før vært kritisk til modernisering av folkemusikk, men Gåte ga ham et nytt syn på saken. Uten at de hadde gjort noe spesielt for å tilfredsstille de eldre spellemennene. Snarere tvert imot henvendte Gåte seg til et langt større publikum: – Vi tar ikke på oss å bevare folkemusikken, men å bruke den i nye sammenhenger, og vise folk at den finnes. I Norge har vi vært dårlige til det. Hvis vi blir tryggere på vår egen kultur er det lettere å åpne seg for andre, mente de.

Etter fem hektiske år valgte Gåte å gi seg i 2005, for å gå nye veier hver for seg. Gunnhild Sundli ble skuespiller og soloartist. Sveinung Storli startet Storåsfestivalen, og ble senere en sentral aktør i utelivet i Trondheim. De lot seg overtale til et comeback for en stor konsert i Trondheim under UKA, Studenteruka, i 2009. De dro videre til en liten rekke festivaler året etter, og avsluttet på Operataket i Oslo. Det hører med til historien at Martin Langlie i mellomtida var blitt trommeslager i Valkyrien Allstars, en annen gruppe som har tatt vare på gamle tradisjoner, men som høres ganske annerledes ut enn Gåte.

Les også: Amy Winehouse går i svart igjen (+)

Så ble det igjen stille til Sundli, Sundli og Børmark kom tilbake med albumet «Svevn» i 2018, nå med Jon Even Schärer og Mats Paulsen på bass og trommer. Mange av tekstene til sangene var skrevet av deres kjenning Knut Buen. I 2021 kom deres foreløpig siste album «Nord», der de spilte nye og gamle sanger akustisk.

24 år etter begynnelsen sluttet Sveinung Sundli i Gåte før den nye offensiven i Eurovision. Han hadde allerede skrevet og produsert «Ulveham», men prioriterer nå å assistere sin 15 år gamle sønn Leo Davadi Sundli, som er i ferd med å etablere seg under artistnavnet Storm. Gåte er til gjengjeld forsterket med John Stenersen på nøkkelharpe, også medlem av gruppa Wardruna, enda et navn som gjør gamle tradisjoner til nye. Alt dette begynte om igjen med festen Gåte startet i 1999.