Gåte på Rockefeller: Ren og skjær urkraft

---

5

KONSERT

Gåte

Rockefeller, Oslo

---

Køen til Rockefeller har aldri vært lengre. En utsolgt konsert har aldri vært så utsolgt som Gåtes eneste Oslo-konsert denne våren. De har vanligvis ikke noen problemer med å fylle dette lokalet, og de aller fleste til stede kunne juble bekreftende da vokalist Gunnhild Sundli ba oss skyldige som har sett dem før rekke opp hånda. Men at bandet vant norske Melodi Grand Prix og skal representere de norske fargene i Eurovision-finalen i Malmö i mai, har selvsagt gitt dem en rekke nye fans.

Gåtes deltakelse i Eurovision satt angivelig langt inne. Kravet mot NRK og politikerne om å legge press på den europeiske kringkastingsunionen EBU om å utestenge Israel fra den internasjonale finalen, har gjort at også det norske vinnerbandet har måttet vurdere sin deltakelse. De har valgt å delta, og noe annet ville antakelig vært feil. Det er ikke artistene som skal pålegges ansvaret for å ta en beslutning som i bunn og grunn er politisk. På Rockefeller nevnte da heller ikke Gåte Eurovision med et ord.

Snarere demonstrerte de hvilket fabelaktig band de er, og hvordan de river publikum over ende i kraft av å vise at de eier scenen, hvordan synergien mellom en sprudlende utstråling og en knalltøff musikalsk utblåsning rett og slett blir en gulloppskrift. Dette er et band som legger kropp og sjel i hver tone, hvert riff, hvert buestrøk, som om ingenting kommer gratis.

Rockefeller-konserten viste ikke minst hvor bandet med base i Trondheim kommer fra. Og da mener vi ikke først og fremst Orkdal rent geografisk. De har røttene godt planta i folkrock, punk, hardrock og en helt egen inngang til vakre middelalderballader og tradisjonelle folkeviser som skrus til elleve i både volum og uttrykk. Magnus Børmark på flanken har utvilsomt verdens mest tålmodige og hardtarbeidende gitartekniker, som halser etter gitaristen der han river av seg det meste mens han leker spinn levende virvelvind på scenen. I det ene øyeblikket hiver han seg over publikum, i det neste står han oppe på trommesettet til John Even Schärer, hvis han da ikke bokstavelig talt graver seg inn i elektronikken som skaper monumentale støymurer av strengeskapt kaos, fuzz og kontrollert feedback.

Gåte ble grunnlagt av Gunnhild Sundli og storebroren og felespilleren Sveinung Sundli. Han ga seg i bandet så sent som i fjor. Inn har de fått John Stenersen, risørværingen som spiller nøkkelharpe som var han en sann gitarhelt, og han har bidratt til å løfte bandet musikalsk og gitt dem et annet og rikere momentum også når de spiller live. Og 25 år etter den spede begynnelsen er bandet fortsatt så vitale på scenen at man blir støl bare av å se på dem.

Bassist Mats Paulsen ble i likhet med Schärer med i Gåte i 2017 da bandet gjorde comeback etter det som med noen få konsert-unntak hadde vært en pause på 12 år. Det er altså bare Sundli og Børmark igjen fra originalbesetningen, men den elektriske kjemien de to imellom har for lengst smeltet over på de andre. Denne kvelden sparer de ikke på noe. Bandets gamle fan og mentor Knut Buen kommer ikke, men en hardingfelespiller har de med seg, samt en hip hop-orientert hallingdanser og et helt kor på «Talande tunger» i den akustiske versjonen fra albumet «Nord». «Nå kan jeg dø», smeller det fra en publikummer etter at den vakre sangen fra det nær tretti hoder store kvinnekoret stilner.

Fra det i hovedsak akustiske «Nord» henter de også en nydelig – og sittende – versjon av «Kjærleik», en av sangene som har fulgt dem lengst: «Eg vil livet atterføde/liksom jorda bera grøde/Så elsk meg ikkje beint ihel/Kjærleik er å vilja vel!», synger Sundli, og det med en innlevelse som gjør det blikk stille i det store lokalet.

Det varer ikke lenge. På Rockefeller kunne de framføre «Ulveham», i utgangspunktet fra EP-en «Vandrar» i den lange, blytunge opprinnelige versjonen, uten endret tekst. Låten som i en litt forkortet og tekstmoderert versjon vant Melodi Grand Prix, ble et høydepunkt mot slutten av konsertens midtre del. En hylende og tung utblåsning med et band som på ingen måte legger bånd på seg selv. Sundli ber om å få et «urhyl» fra publikum, blir bønnhørt, bidrar også selv. Også «Svarteboka» med Agnete Kjølsrud Gjerde fra bandet Djerv som gjestevokalist ble akkurat den tunge, dystre besvergelsen man kunne håpe på, med to vokalister med vidt forskjellige grader av hyl som utfyller hverandre. Derfra kaster bandet oss 20 år tilbake i tid, til «Knut liten og Sylvelin» fra «Iselilja»-albumet, et av de ypperste eksemplene på hvordan de gjør middelaldersangene til sine egne.

Gåte viste kort og godt denne kvelden at de er ett av landets aller beste liveband med en energiutblåsning ingen gjør etter dem, med et trøkk og en virtuositet i alle ledd som overrasker selv den som har sett dem mange ganger før, helt fra tidlig på 2000-tallet. Det var før vokalisten var gammel nok til å komme inn på klubbene de spilte etter å ha gitt ut et par legendariske EP-er, mens debutalbumet «Jygri» kom i 2003. Flere av låtene fra debuten ble prioritert denne kvelden foran de senere suksesslåtene etter at de kom tilbake i 2017. «Snåle mi jente» kom allerede som låt nummer to, mens de mot slutten av konserten forsøkte å rive ned hele Rockefeller med en langstrakt, jagende og tvers gjennom nydelig versjon av «Bendik og Årolijla», samt publikumsfavoritten «Margit Hjukse», hvor de nærmest letter mellom de ulike partiene hvor kontrastene spenner fra det stillfarne til det euforisk desperate når Marit Hjukse tvinges inn i Bergjekongjens rike.

Nevnes bør ikke minst «Fanitullen», som låter djevelsk bra. Sammensatt, lummer og full av fine, dirrende strenger inn mot «Førnesbrunen», en av bandets nyeste låter som går tilbake til svartedauden med dyster tematikk og en tyngde som er overrumplende. Samspillet mellom de fem som nå utgjør bandet overgår de fleste tidligere versjoner av Gåte, særlig alt som har med strenger å gjøre.

Stammen i konserten denne kvelden var likevel EP-en «Vandrar», hvor altså «Ulveham» er hentet fra. Gåte åpnet faktisk med «Skarvane», fulgte tidlig i settet opp med «Svarteboka» og fikk kylt av gårde både «Hamløypar» og «Farnesbrunen» før de var ferdige. Det ble en trolsk kveld med skrømt, vetter, dø, erotikk og knuste drømmer, hvor de mest eksplosive sangene smalt mellom veggene og mante fram både mørk middelalder og masker av ulykkelig kjærlighet, det hele avvæpnet med Gunnhild Sundlis fandenivoldske flir og sensuelle tilnærming til sangene før hun tok tonen helt opp under lyskasterne i taket.

Helt fra starten i Gåte utmerket hun seg med en av Norges fremste stemmer. Hun dreier den fra folkemusikk, lokk, leik og stev, mot knallhard rock og utenomjordisk skjønnhet og i retning de høyeste tonene. Stemmen er gjennom disse årene modnet på et vis som skaper klare klanger, men også et mer fyldig uttrykk. Hun synger rett og slett bedre enn noensinne. Når Gunnhild Sundli går ut på den lille «catwalken» uten mikrofon og fyller salen helt til taket med sangen på ekstranummeret «Bannlyst», er knapt et øye tørt. Det er en maktdemonstrasjon, men også et ømt og ømtålig øyeblikk hvor en hel sal deler opplevelsen av musikk som det næreste og mest intime man kan tenke seg. Seier i Eurovision eller ikke, Gåte kommer uansett til å vinne Europa med nordisk folklore og en sceneutstråling som gjør at man står fjetret tilbake.