«Vekker garantert ikke gjenkjennelse hos alle kvinner»

---

4

TEATER

«Og verden forsvinner sikkert med meg»

av Sibylle Berg, oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Mari V. Kjeldstadli

Scenografi og lysdesign: Norunn Standal

Kostymer: Synne R. Føreland

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Med: Liv Bernhoft Osa, Marika Enstad, Andrine Sæther, Marte Magnusdotter Solem

Torshovteatret

---

Å se tilbake på eget liv er noe de fleste av oss på ett eller flere tidspunkt vil gjøre. Kanskje er det noe som helst tilhører den siste delen av livet. I Sibylle Bergs teatertekst «Og verden forsvinner sikkert med meg» blir vi vitne til en eldre kvinnes tilbakeblikk på sitt eget liv, etter at hun, desillusjonert og rasende, har kastet en bombe inn i et styremøte for det hun kaller «kapitalistiske, nyliberale idioter». I raseriet over sin egen mislykkethet velger hun å dra med seg andre i dragsuget av fortvilelse. Vi treffer henne når hun litt senere ligger på sykehuset, noen kroppsdeler fattigere og døden nær (kanskje er hun allerede død), men fortsatt full av refleksjoner og sterke meninger. Det er en engasjert hovedperson vi møter i denne forestillingen. Allikevel blir dette aldri like engasjerende teater.

Tysk-sveitsiske Sibylle Berg er en både prisbelønt og svært produktiv dramatiker, men er lite spilt i Norge. Bare én gang tidligere har ett av Bergs stykker vært satt opp på en norsk scene. Det var i 2016, da Ine Marie Wilmann gjorde monologen «Og nå: Verden!» på Oslo Nye Teater. Sibylle Bergs teatertekster er ofte preget av flerstemthet, og dette gjelder også for «Og verden forsvinner sikkert med meg». Her er det én kvinne som er hovedperson, men hun er spilt av fire ulike skuespillere.

På Torshovteatrets scene ser vi Liv Bernhoft Osa, Marika Enstad, Andrine Sæther og Marte M. Solem i rollen som den navnløse kvinnen. Kvinnen ser altså tilbake på sitt eget liv, som hun gjennomgående er svært misfornøyd med. Ikke fordi hun har hatt et elendig liv. Det ble bare ikke slik hun hadde trodd. Hun klarte ikke å endre verden, slik hun en gang hadde drømt om. Ungdommens aktivisme og idealisme ble avløst av fast jobb og penger til både leilighet og sekundærbolig i Frankrike. Hun har forsøkt å leve etter samfunnets bilde av hva som er et fullkomment liv, men har åpenbart mistet seg selv på veien.

Det er lett å tenke på Elfriede Jelineks teatertekster når man hører denne firstemte monologen. Sibylle Bergs tekst er like ordrik og ildfull som Jelineks tekster gjerne er. Men den er samtidig mer håndgripelig, ikke like preget av vidløftige filosofiske argumentasjonsrekker. Slik sett kan «Og verden forsvinner …» appellere til et bredere publikum. På den annen side, er dette kanskje en tekst som helst treffer personer med lignende erfaringer som hovedpersonen har selv. Jeg tenker da på kvinner som har født barn, stelt hus, besøkt gamle foreldre, opplevd seg selv som objekter for menn, gått fra dårlig til god økonomi og levd et liv med relativt god materiell standard. Det å være aldrende kvinne følger ikke noen standardoppskrift, og denne fortellingen vekker garantert ikke gjenkjennelse hos alle kvinner.

Les også: Uhyggelig bra i Operaen (+)

Måten hovedpersonen fremstiller forholdet mellom menn og kvinner kan dessuten oppleves som veldig svart-hvitt, og vi får heller ikke noe svar på hvorfor hun forlot alle sine egne idealer og gjorde det samfunnet forventet av henne. Dette er en teatertekst som trenger noen løft og noen smarte grep for å fungere optimalt og dermed kanskje nå frem til flere. Regissør Mari Vatne Kjeldstadli og hennes kunstneriske team har denne gangen ikke klart å trykke på alle de riktige knappene for å få det til.

Rommessig har Kjeldstadli og scenograf og lysdesigner Norunn Standal gjort det vanskelig for seg selv. Det runde scenerommet på Torshovteatret er dekket med sandfarget filt, og midt på gulvet ser vi en stor sirkelformet platting. Plattingen snurrer sakte rundt, og over den henger en kjegleformet lysfigur som er dominert av lysrør. Et sandfarget rom gir ikke mye energi, og dette rommet inviterer heller ikke til noen større krumspring. Skuespillerne beveger seg i løpet av forestillingen oppå og rundt plattingen på ulike vis mens de snakker henvendt mot publikum. Det er i grunn det som skjer, og de små variasjonene i bruken av rommet blir tidvis kjedelig å se på.

Når skuespillerne i store deler av forestillingen dessuten er kledd i lyse kjortler, blir helhetsinntrykket av forestillingen ganske beige. Dette er en tekst som hadde tålt et visuelt uttrykk med mer liv, og det er også en sammensatt hovedperson som kunne foldet seg mer ut i det visuelle. I denne innpakningen er det som om tekstens energi blir mer innestengt enn nødvendig. De fire skuespillerne på scenen leverer imidlertid teksten på en fin måte ut fra den begrensende regien. De lar oss ta del i den bekmørke humoren som ligger der og klarer å gi et innblikk i hovedpersonens engasjement. Men man ønsker seg jo mer enn bare et innblikk! Her kunne jo et helt levd liv virkelig foldet seg ut foran publikum, i all sin tristhet og med alle sine i-landsproblemer.

Les også: Spiller opp det absurde hos Kafka (+)

Det kan være fint å bli mint på ikke bare hvordan vi lever livene våre, men også hvordan vi ser på livet når vi en gang iblant tar et blikk i bakspeilet. Denne påminnelsen klarer «Og verden forsvinner sikkert …» i det minste å gi oss. Kanskje er det blitt for lett å være misfornøyd med livene vi lever. Kanskje er vi misfornøyde helt uten grunn. For til og med kvinnen i Sibylle Bergs stykke må til slutt innrømme at ja – livet var vel ikke så ille allikevel.