---
4
FILM
«Livet er vakkert»
Regi: Mohamed Jabaly
Norge/Palestina – 2023
---
Få av dem som er fanget i ruinene av Gaza vil nok hevde at «Livet er vakkert» akkurat nå, men det er livsmottoet til den palestinske filmskaperen Mohamed Jabaly – som akter å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. I 2014 ble da 24 år gamle Jabaly invitert til Tromsø for å delta i et seminar om kulturutveksling i forbindelse med Nordisk Ungdom Film Festival (NUFF), og like før hjemreisen fikk han beskjed om at grenseovergangen til Gaza plutselig hadde blitt stengt. Han har ingen mulighet å komme seg tilbake til familien, og befinner seg strandet i vennskapsbyen Tromsø.
I løpet av de neste sju årene dokumenterer Mohamed Jabaly opplevelsene sine her, ofte med et helt vanlig mobilkamera – og nå har disse inntrykkene blitt samlet i «Livet er vakkert». En dokumentar formet som en videodagbok til regissørens mor Saeda, som ventet på sønnen i Gaza frem til hennes død i 2022. Dette er til dels et skikkelig sympatisk (selv)portrett av en fin fyr drevet av ukuelig optimisme, smittende livsglede og positiv energi, og til dels en skarp skildring av et norsk statsbyråkrati som gjør sitt ytterste for å slukke denne livsgnisten
Jabaly har tidligere regissert den prisbelønte dokumentaren «Ambulance», om ambulansesjåførene som risikerte livene sine for å redde skadede under bombingen av Gaza i 2014 - men til tross for dette hevder det norske Utlendingsdepartementet at han ikke har utdannelsen til å kunne kalle seg filmskaper. At det ikke engang eksisterer noen filmskoler i Gaza spiller åpenbart null rolle.
Les også: Filmen som viser et USA i krig med seg selv (+)
«Livet er vakkert» var ferdigstilt før Hamas-terrorangrepet og den påfølgende teppebombingen av Gaza startet i oktober – der hittil over 13.000 barn har blitt drept. Opptakten til de ulmende urolighetene der er mest et bakteppe vi hører om mens Jabaly holder kontakten med familien via Skype i årenes løp, ofte under strømbrudd og i redsel for at en krig vil blusse opp. I mellomtiden finner Mohamed seg godt til rette i de uvante omgivelsene; ser nordlyset, prøver å gå på ski og sklir ustødig rundt på glatt isføre mens han prøver å venne seg til mørketiden. I motsetning til mange i liknende situasjon blir Mohamed Jabaly ønsket varmt velkommen, får fort en status som adoptivtromsøværing og blir en del av miljøet rundt kulturhuset Tvibit.
Han flytter inn hos familien til den tyskfødte kulturstøtten Hermann Greuel (takket i slutteksten som «my Tromsø dad»), og er en humørspreder som samler mange venner i nærmiljøet. Men etter et år på midlertidig kunstnervisa forblir grenseovergangen til Gaza stengt, og Utlendingsdirektoratet avviser søknaden om midlertidig oppholdstillatelse fordi han ikke har en offisiell filmutdannelse. Noe som blir starten på et langt, pinefull prosess i et rigid statssystem som ser ut til å svikte totalt. Mohamed nekter å søke om permanent oppholdstillatelse fordi han akter å dra tilbake til familien i Gaza så fort han får muligheten, og befinner seg dermed i et byråkratisk ingenmannsland.
Han prøver så godt det går å forbli optimistisk og full av pågangsmot, men i rettferdighetens navn er dette en subjektiv skildring av hvordan Mohamed Jabaly selv opplevde situasjonen, og ingen av byråkratene som tok disse avgjørelsene stiller opp for å fortelle sin side av saken. Hvorvidt det skyldes at de ikke ble invitert eller nektet å stille opp er et åpent spørsmål. Vi ser uansett at dynamoen Mohamed blir stadig mer tynget, deprimert og urolig etter hvert som avslagene tårner seg opp, og det virker stadig mer uunngåelig at han blir utvist fra Norge uten å ha noe sted å ta veien.
Les også: Med svart humor fanger «Søstre elsker evig» perfekt opp hvordan depresjoner kan fortone seg i praksis (+)
Jabaly har heldigvis et betydelig nettverk med støttespillere, venner og medhjelpere som iherdig kjemper for at han skal kunne bli i Tromsø, saken hans får bred pressedekning, og en rekke kollegaer i filmbransjen deltar i en støttekampanje for å få UDI til å innse at man kan være fullverdig filmskaper uten en offisiell filmutdannelse. Bare det at han må gå rettens vei for å få stadfestet at han er en regissør virker temmelig absurd. Fun fact: det tok meg rundt tretti sekunder å google frem at en betydelig del av klodens fremste regissører er helt uten formell filmskoleutdannelse, inklusiv (men langt fra begrenset til) Quentin Tarantino, Akira Kurosawa, James Cameron, Christopher Nolan, Paul Thomas Anderson, David Fincher og Stanley Kubrick. Sistnevnte uttalte engang at «den beste filmutdannelsen er å lage en film».
Dette er ikke akkurat første gangen at rigide statsbyråkrater tar hoderystende ubegripelige avgjørelser basert på rendyrket uvitenhet, men tanken på at «Livet er vakkert» vises på festivaler verden rundt får en til å skamme seg litt over å være norsk. Det er naturligvis en utsøkt ironisk revansj at «Livet er vakkert» sikret Mohamed Jabaly prisen som beste regissør under klodens største dokumentarfilmfestival IDFA i Amsterdam. Håper han sendte et innrammet bilde av statuetten til UDI. Heldigvis får Jabalys historie et positivt utfall til slutt, og dette er en gjennomført håpefull og optimistisk film – som fokuserer på hans kjærlighet til den adopterte hjembyen Tromsø og oppveksten i Gaza. Utfallet er selvfølgelig ikke særlig positivt med tanke på alt det overveldende tragiske som har skjedd i hjembyen siden «Livet er vakkert» ble laget, men noe sier meg at Jabaly vil fortelle oss mer om det i sin neste film.