Veien ut av mørket

---

4

DOKUMENTARFILM

«Søstre elsker evig»

Regi: Sigve Endresen

Norge – 2024

---

Jeg vet ikke helt hva det sier om tingenes tilstand at vi får en rekke norske dokumentarer om bearbeiding av sorg og psykiske lidelser rett etter hverandre. Vår kollektive mentalhelse fikk seg sikkert en stygg knekk etter pandemien og stadig flere sliter med depresjoner. De siste årene har vært en strevsom maraton i bratt oppoverbakke for mange av oss, så det føles nærmest tragikomisk at regjeringen i fjor la fram en «opptrappingsplan for psykisk helse» som fokuserte på livskvalitet - og startet arbeidet med å utvikle en «nasjonal livskvalitetsstrategi». Det er sannelig lett å føle motløshet i disse mørke tider, men for noen er tilværelsen enda verre.

Mens Ellen Uglestads kinoaktuelle «The Recovery Channel» utforsker de byråkratiske svakhetene i tvangspsykiatrien, tar «Søstre elsker evig» for seg hva som skjer når psykiske lidelser ender i selvmord. Det er vanskelig å forestille seg et tyngre tema, og trolig det siste i verden en del av oss har lyst til å se akkurat nå. Heldigvis er «Søstre elsker evig» mest opptatt av å finne lyspunktene, og veien ut av mørket. Wilde Siem tok selv initiativet til denne dokumentaren, bare et halvår etter at lillesøsteren Marin tok sitt eget liv på den 29. fødselsdagen sin. En varslet tragedie; Marin slet tungt med psykiske lidelser etter sin første tvangsinnleggelse som tjueåring, og begynte å snakke om selvmord i en alder av 12 år.

Det var noe hun tenkte på omtrent hvert eneste minutt, og i det lengste prøvde å utsette av hensyn til familien. På hvilket tidspunkt gir man opp forsøkene på å redde en psykisk syk person som bare vil dø, og aksepterer valget deres uten å bli varig skadet av skyldfølelse? Vi får inntrykk av at søstrene hadde et tettere bånd enn de fleste: hang sammen hele tiden og forsto hverandre på en måte ingen andre gjorde. Så Wilde mistet både en søster og bestevenninne. Vi får se familiebilder av dem gjennom oppveksten, fra glade barn til smilende tenåringer, før de psykiske problemene preger begge i stadig større grad. Til slutt orket ikke Marin mer, mens Wilde må fortsette på egen hånd.

Den Wilde vi møter etter søsterens død er naturlig nok formet av all motgangen, sorgen og traumene. Men gjennom alt beholder hun en skarp sans for galgenhumor, og er veldig flink til å artikulere de vanskelige følelsene i samtaler med både sin psykolog, pappa Kjetil og nære venner. Det er bemerkelsesverdig hvor godt dokumentert den siste tiden til Marin er; vi får se private videopptak av samtaler mellom søstrene mens de snakker åpent om Marins avgjørelse om å takke for seg, noe Wilde er alene om å vite. Vi er med mens Wilde leser opp bruddstykker fra talen hun skal holde i lillesøsterens begravelse, mens Marin gir innspill fra sidelinjen.

---

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp:

• Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
• Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
• Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no

---

Vi få se de siste timene søstrene har sammen, der Wilde gjør en heltemodig innsats for å late som om alt er normalt, mens Marin støvsuger leiligheten og tøyser om sin nært forestående død kort tid før de tar et siste farvel. Og vi får oppleve øyeblikket der Wilde sitter omgitt av venninner mens hun får telefonsamtalen med dødsbudskapet, og senere leser avskjedsbrevet søsteren etterlot henne, signert «XOXO dead girl». Skøyer til det siste.

Wildes bestevenninne Guri sier på et tidspunkt at hun tross alt har fått utdelt gode kort, rent bortsett fra dette «død søster»-kortet. Wilde er ressurssterk, har et supportnettverk og den økonomiske friheten til å reise mye. Filmteamet følger med mens hun drar til Hawaii for å lære seg å surfe, og vi blir fortalt at hun vurderer å flytte dit permanent. Men hvor du enn drar, der står du. Kanskje på et surfebrett. Man kan ikke reise bort fra problemene, men man kan muligens få dem litt på avstand. Dette er som sagt et veldig vanskelig tema, selv om «Søstre elsker evig» håndterer alt på en veldig sensitiv og fin måte. Samtidig hjerteskjærende, og det er fryktelig vanskelig å forestille seg hva man selv ville ha gjort i Wildes helt umulige situasjon.

Jeg må ærlig innrømme at jeg måtte ta meg en lang spasertur etter pressevisningen for å få orden på tankene, men er takknemlig for at Wilde har valgt å dele disse opplevelsene med oss på en så åpenhjertig måte. Hun sier på et tidlig tidspunkt at målet med denne dokumentaren er å vise at det også er mulig å komme ut på den andre siden av depresjoner og sorg. Wilde håper opptakene er unnagjort fortest mulig, siden det betyr at ting har ordnet seg for henne. Så vi får ta det som en seier at «Søstre elsker evig» slutter abrupt etter en time, selv om vi gjerne hadde tilbragt litt mer tid sammen med henne.

Regissør Sigve Endresen er en perfekt samarbeidspartner for et prosjekt som dette. Han har ikke bare gjennom selskapet Motlys tung erfaring som produsent av førsteklasses spillefilmer som «Oslo, 31. August» (2011) og «Thelma» (2017), men har dessuten regissert flere dokumentarer om vanskelige temaer: «Store gutter gråter ikke» (1995), «Leve blant løver» (1998) og «Generasjon Utøya» (2021). Sammen har de skapt en unik film med en dypt personlig innfallsvinkel, som allikevel føles litt ufullstendig. En del bakgrunnsinformasjon om søstrenes oppvekst og opplevelser mangler, muligens av hensyn til pårørende som valgte å ikke delta i produksjonen.

Dette føles som et «work in progress» med flere spørsmål enn svar, mens livet fortsetter med alle sine opp- og nedturer. «Søstre elsker evig» fanger uansett perfekt opp hvordan depresjoner kan fortone seg i praksis, der man er i stand til å kødde, tøyse, komme med teite morsomheter og le selv om man har det skikkelig vondt inni seg. Den svarte humoren blir eneste rasjonelle måten å håndtere mørket utenfor, for vi vil jo alle mye heller le enn å gråte.