Må se Makedonia

Av Mikael Persson

Spisse fjell punkterer skydekket. Så det er ikke naturen som plutselig gir meg déjà vu fra Roskilde-festivalen, men heller folkelivet: Horder av oppstemte tenåringer. Høy musikk. Pikniktepper og osende griller på ustøe bein.

Dette er altså forklaringen på at Skopjes gater var så merkelig tomme i helgen. Det er her, på fjellet Vodno, menneskene befinner seg. En taubane pumper opp besøkende til macchiati og espresso i en av kaffebarene høyt over den makedonske hovedstaden.

– Hvor mange kaffekopper jeg har solgt i dag? Antakelig noen tusen, sier den kvinnelige baristaen med et trøtt smil.

Utsikten er upåklagelig, Akkurat nå henger en sterk, tydelig regnbue over Vardarelvens dalføre. Bildet kunne vært hentet rett ut av «Alice i Eventyrland»:

Grønne dalsider. Boblende nattergalsang. Og et sted langt nede i dypet ligger Skopje, hovedstaden som har cirka like mange innbyggere som Oslo.

– Det er i denne byen øst møter vest, mener språklæreren Vladimir Bozinov.

Han er født og oppvokst i den makedonske hovedstaden.

Der Orienten starter

Rent geografisk er området uten tvil i Europa. Samtidig tjuvstarter Orienten i Skopje. 500 år under det ottomanske styret har satt sine spor. Nedenfor den gamle bydelen Stara Carsijas festningsvoller snor trange gater seg ned mot minaretene i basardistriktet. Like bortenfor ligger det myldrende markedet Bit pazar. Mørke passasjer er fylt av alt fra brudekjoler og rustikke tresleiver til tørket chili og ferske tobakksblader. Handelen er livlig. Når selgerne tar pause, setter de seg på huk for å spille sjakk eller drikke te.

– Gatelivet minner litt om Istanbul, påpeker Vladimir.

Han kunne like gjerne nevnt nabolandet Albania. Både albansk og tyrkisk språk preger gamlebyen i Skopje. Kafeene serverer søt baklava og tulum, mens trekullgrillene leverer kryddersterke lammekjøttkaker, gode sammen med salat og nystekt brød.

På den andre siden av Vardarelven dukker et helt annet Skopje opp. Her er språket først og fremst makedonsk, og kirken ortodoks. Brede gater leder gjennom moderne kvartaler med høyhus og betong. Sommeren 1963 utraderte et fryktelig jordskjelv 80 prosent av sentrumsbebyggelsen.

Drøyt 50 år senere er Skopje en hovedstad som forsøker å skape en tydelig identitet – og som vil ha oppmerksomhet fra omverdenen. Rett bortenfor Kafé Skopje, der gjestene nyter fransk mineralvann i myke lenestoler, reiser den gigantiske rytterstatuen «Warrior on a horse» seg over Makedoniatorget. Bronsestatuen, som forestiller den gamle makedonske kongen Aleksander den store, er en del av ansiktsløftningen som startet for seks år siden – og som får lignende tiltak i Bilbao og Liverpool til å virke småskårne.

Gjestfritt

Den vennlige, gjestfrie holdningen er et av Makedonias trumfkort. Maten og vinen er et annet. Prisnivået er dessuten et av Europas laveste. Og utenfor Skopje venter en flott natur, med vakre landsbyer, bratte fjell og spektakulært beliggende klostre.

Cirka 20 mil sørvest for Skopje klamrer den vakre byen Ohrid seg fast i dalside. Bussreisen dit er minneverdig, bare bratte berg og dype kløfter. Fra tusen meters høyde skimter vi naturreservatet Jasens store skoger, som rommer ulv, bjørn og gaupe. En time senere sprekker fjellandskapet opp, og speiler seg i den blå Ohrid-innsjøen.

Byen Ohrid består av hvite hus i en bratt skråning over strandpromenaden. På promenaden råder en glad, bekymringsløs atmosfære mellom badebryggene, hotellene og kafeene. Samtidig er området preget av svak økonomi og høy arbeidsledighet. Mange unge søker en jobb og en framtid i utlandet.

Om kvelden spaserer jeg langs Ohridsjøen. Grønne høyder ligger langs den makedonske siden. På motsatt strand reiser Albanias snøkledde fjell seg. Sammen speiler de grønne og hvite landskapene seg i det som må være en av Europas aller vakreste innsjøer. (NTB)