Baby boot camp

– Hiiii ho! Hiiii ho! Come on, you lazy bitches!

En muskelbunt av en amerikansk eks-militærkommandant skriker ut ordre foran et kobbel halsende damer i panikkalderen (som for noen varer hele livet ut). Klokken er seks om morgenen, og sola er i ferd med å stå opp over havet utenfor strandparadiset Tulum i Mexico. Helsefrikene har meldt seg på noe av det siste og hotteste innen desperat kroppspleieturisme: En beintøff «boot camp», lagt opp etter militære treningsprinsipper.

Kommandant Lilu

Damene imponerer oss ikke det minste. Vi reiser med vår egen åtte måneder gamle huskommandant, Lilu, som allerede har servert sin morgensalutt, både i den ene og andre enden, for en time siden. Vi har for lengst tilbakelagt de samme tre kilometerne med trå sand som desperadodamene. Ikke løpende riktignok, men med sju kilos sekk på ryggen, som i tillegg høylytt nyter å nedverdige oss med hyl, lugging og spark når det går for sakte.

Dessuten har vi gjort unna flere lynkjappe spurter, som når den rullende kommandanten setter kursen mot avgrunnen utenfor den lekre, men livsfarlige hytteverandaen eller morsomme stikkontakter, bare for å teste våre reflekser.

Styrketrening er også gjennomrørt: Å bære ett stykk reiseseng, to sprengfulle kofferter, spisestol, ekstra matforsyninger, bilstol, bæreanordninger, trillevogn og kommandanten selv gjennom tjue centimeter løssand eller opp tre etasjer, får etter hvert bicepsen til å anta anstendige former.

Oppvarming

Å reise med baby er ikke for blautinger, selv om stadig flere foreldre gjennomfører drømmen om et par NAV-sponsede måneder i solen med sin nybakte verdensborger. Bare pass på at det ikke blir nystekte verdensborgere. Nye familiesoltider må straks innføres i tropene, og det mest hektiske strandlivet begrenser seg til sånn cirka en halv time etter soloppgang og en halv time før solnedgang.

Men en dag i skyggen er minst like deilig som en dag i solen. I alle fall når det er 28 grader pluss i den, og en lett bris endelig stryker kommandanten i søvn. Litt lenger inn på Yucatanhalvøya ligger mayaverdenen klar til utforsking: Av verdensunderet Chichen Itzas absolutt minst interessante steinhauger (som bugner av kule iguaner) og gjennom (uautorisert) pirking i regnguden Chac Mols snabelneser.

Det er heller ikke alle som kan skryte av å ha bæsjet på toppen av en av verdens mest berømte pyramider i Uxmal. Heller ikke å ha sprellet naken der, uten å få halsen kuttet av en blodtørstig mayaprest. Dessuten får far ypperlig lårmuskeltrening når det er mer enn hundre stupbratte trappetripp opp – og ikke minst ned igjen. Mor får samtidig testet nervekontrollen.

Knockout

Kommandanten selv må imidlertid øve seg mer på impulskontroll. Når undersåttene befinner seg midt i et eksklusivt intervju med en av regionens eldste og fornemme mayaleger, krever kommandanten å gjenerobre oppmerksomhetsterritoriet, og tar et grepa tak i legens altfor fristende ørnenese.

Men heldigvis viser kommandanten seg som oftest fra sin mest elskelige side. Det er en god strategi for å erobre vennligsinnede hjerter på nytt territorium.

Når vi stopper i de små mayalandsbyene tar det cirka tre minutter før vi er omgitt av store ungeflokker.

– Få holde henne, da! Vær så snill! Jeg vil!

Hygienisk nevrose

Som førstegangsmamma blir man imidlertid uhyggelig opptatt av hygiene (i alle fall i perioden før de har spist alt, hostet på alle de mest hjerteskjærende og uhyggelige måter, og bæsjet blått, grønt, gult og brunt i alle tenkelige konsistenser). Mor registrerer derfor lynraskt at snørra renner fra seks av sju ungeneser. Klesvask tas kanskje en gang i uka, og hva med hendene...? Iiik!

Ungene selv vokser opp midt ute i jungelen, på en liten jordflekk full av høner, griser, kaklende kalkuner, katter og ei ku, med et bittelite hus med en radio, ett TV-apparat og et par hengekøyer. Der sover hele familien sammen, mens malariamyggen svirrer i luften, og denguemyggen lurer i krokene. Sammen med gudene vet hva.

Plutselig føler jeg meg som en veldig, veldig hvit europeer.

Naturlig trening

«Barn er født til å bo i skogen», messer jeg for meg selv. I mayafamiliene er det ingen som maser om soveproblemer og pedagogisk riktige leker. Dukkene er ekte småsøsken. Badeendene gakker rundt på tunet. Ungene er blide, barføtte og leker høyt og lavt med alt. Reality check!

Hvilken verden er mest naturlig? Hjemme pakkes ungene inn i en uanstendig dyr kvalitetsullverden full av oppmerksomhetssyke leker – og medmennesker – og polstres i rådyre kjeledresser til de ligner små, bløte kosebamser. Ikke et lite, levende og sosialt vesen som er med på livets realiteter fra første stund.

Sjarmøretappen

Så mor kommer ned på den opprinnelige jorden igjen, og kommandanten hales fra favn til favn. Og den nye lekedukken? Hun skoggerler fra øre til øre.

Etter hvert blir det å låne bort kommandanten ren rutine. Å trille vogn gjennom de nydelige, historiske kvartalene i kolonibyen Merida tar en liten evighet, folk stopper og prater og smiler til oss hele tida.

– For en nydelig, liten dukke! Guuud så skjønn!

Utholdenhetstest

Når natten kommer, er det tid for utholdenhetstesten. Kommandanten registrer etter hvert et formidabelt overtak på brystregionen, og forlanger plutselig forpleining i opptil tre-fire ganger per natt. Ellers blir det bråk! Og skrikekurer egner seg dårlig på hotell, når nabogjestene er på sitt livs ferie.

Da bærer det ubønnhørlig hjem til Norge igjen, så mor og far får vist hvem som er sjefene...