Christer Falck: – Ikke mye igjen å like med meg

Hvem: Christer Falck (47)

Hva: Plateprodusent, plateselskapsinnehaver, forfatter, tidligere fotomodell, forlagseier og programleder.

Aktuell: Hans crowdfundingselskap NewJelly forsvant i mars, men er nå gjenoppstått.

Hva er bra med crowdfunding? Hva egner seg?

– Crowdfunding er det internasjonale navnet på det vi i Norge kaller Folkefinansiering. Man lager et prosjekt og legger det ut på nett og lodder stemningen. F.eks en plate eller en bok. Om det er nok folk som forhåndsbetaler, så gjennomfører man. Om interessen uteblir, så skrinlegger man, og alle får pengene tilbake.  Crowdfunding er perfekt for sånne som meg som alltid har 10-20 prosjekter gående parallelt. For ti år siden, ble jeg nødt til å gjennomføre alle prosjektene jeg startet opp, selv om jeg visste at de kom til å gå i minus, rett og slett fordi det ikke var en angre-knapp. Nå kan prosjektene ligge på nett hvor de tester seg selv ut.

Er det mange prosjekter som ikke blir gjennomført?

– For min del, så er det kun ett prosjekt jeg har startet opp som ikke har nådd målet. Jeg skulle i 2013 utgi 16 bøkerpå en gang, en om hvert av lagene i Eliteserien. 15 av dem bestod testen og vel så det, men Sandnes/Ulf-boka var det ingen som ville ha. Kan du skjønne det? Men ellers har jeg gjennomført rundt 30 prosjekter. Alt fra Prince-bok, Raga Rockers-hyllest, fire bøker om Motorpsycho, Bendik Hofseth-boks med 3 CD-er, bok og dvd. Alle har stått med glans. Jo mindre og smalere, jo lettere, men det er viktig at det er en viss interesse der i utgangspunktet.

Har du et drømmeprosjekt?

– Jeg gjør bare drømmeprosjekter. Sist fylte jeg Oslo Spektrum med 55 gjester som hyllet Leonard Cohen, og slapp samtidig ut en lekker Cohen-bok og –plate. Men jeg jobber for tiden med et DIGERT prosjekt som både er viktig, kulturbevarende, lokalt og nasjonalt og utrolig støttbart – både for næringsliv og privatpersoner. Her skal crowdfunding spille en aktiv rolle, og jeg trenger en samarbeidspartner her. Bare å ta kontakt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
 
Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Den boka jeg har grått mest av i voksen alder er «A Prayer For Owen Meany» av John Irving. Som barn gråt jeg av «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren. Tror det må være noe grining involvert for at den kan si at den har hatt stor betydning,  men av den boka jeg har hatt mest glede av er Per Nilssons «The Vault», en svenske (!) som har klart å nøste opp hele livet til Prince. Hvor han var til enhver tid fra 1977 og frem til 1993.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg liker egentlig bare ungene mine, kjæresten min og faren min, og så lenge de synger, danser mens de baker, tar layout på trampoline, har helsa i behold, så er jeg egentlig happy. Blir også veldig glad når jeg setter meg et mål, gjennomfører og får klapp på skulderen. Synes det for eksempel har vært utrolig gøy å se at en av mine ungdoms store helter Bendik Hofseth skaper så mye engasjement. Tar på meg litt av æren for det, og det er utrolig tilfredsstillende å stå bakerst på en Bendik-konsert og se folk bare setter opp et sånt white-mans-overbite-tryne og stråle av lykke. Også liker jeg at underdogs vinner. Enten det er et afrikansk lag i VM i fotball eller at folk får øynene opp for Norges beste vokalist Odd Nordheim.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var først en som het Ken som jobbet i en platesjappe i Drøbak. Har ikke sett ham siden 1980-og-noe, men han viste meg at det gikk an å kombinere jobb og hobby, og samtidig dytte egen musikksmak på andre. Fra 1981 er vel Prince det nærmeste en helt man kan komme, selv om jeg aldri tror vi hadde kommet overens.

Navn i nyhetene: Fotballfrue: – God design er ting som kan brukes sesong etter sesong

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg ikke klarer å la være å plage folk, at jeg nesten ikke ser tissen når jeg står rett opp og ned, at jeg sier ja til alt for mye, at jeg har en tendens til å hate folk resten av livet om noen krysser min vei, og at jeg bruker mye tid på å følge opp akkurat det. At jeg er dårlig på å sette grenser for ungene mine og at jeg generelt er litt mer kalkulerende enn sånn jeg liker at andre er. At jeg begynner å svette når jeg er i store forsamlinger, og at jeg ikke klarer å snakke fra en scene. At jeg aldri innrømmer feil og at jeg bruker litt mye mer tid på jobb enn det de rundt meg foretrekker. Da er det vel egentlig ikke så mye igjen å like, tror jeg.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da kjøper jeg mange store sjokoladeplater, helst Walters Mandler eller den nye Lakrisgutta fra Nidar Bergene, setter på en Sandra Bullock-film. Hvilken som helst, jeg hylgriner bare jeg ser ansiktet hennes, og sitteligger i sofaen. Et forferdelig syn. Om jeg virkelig skal sli ut, så setter jeg på 28 days. Den aller verste Sandra Bullock-filmen jeg har sett mer enn 10 ganger.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Å gå i tog, i Norge, i 2017, er vel kanskje det aller, aller teiteste jeg ser. Da er det bedre å arrangere et kakelotteri, tjene 300 kroner, sette inn en liten rubrikkannonse i lokalavisa hvor det står «La elgen leve» eller «Erna er kulten» eller noe sånt. Jeg er sikker på at en «Erna er kulten»-annonse vil ha mer impact i den virkelige verden enn en togtur. Men om det er noe jeg brenner for, så er det først og fremst på kulturfronten. At det omtrent bare er Dagsavisen som tar kultur på alvor, kunne jeg gjerne satt inn en liten annonse om i for eksempel VG. At folk som kaller seg musikkjournalister blir satt til å skrive om håret til Astrid S, kjolen til Tone D eller puppene til Sandra L, uten at de sier «Nei, denne jobben var gøyal før, men nå tror jeg at jeg må finne meg noe annet», er for meg like uforståelig som om Motorpsycho skulle gitt ut en dance-plate, fordi «tidene forandrer seg» og «det er det sjefene våre sa at vi måtte gjøre». At en anmelder slakter Kygo for å følge strømmen, må være en av livets største absurditeter. Integritet bør gjelde på den andre siden også.

Les også: Pia sa opp på direkten

Er det noe du angrer på?

– Ikke på langen. Men der og da tenker jeg kanskje, faen, det burde jeg kanskje ikke ha gjort. Men jeg har en guppy-hjerne når det kommer til sånt. Men en ting jeg gjorde 8. mai 2004 viste seg å være en helt utrolig dum ting å gjøre, men i ettertid har det vist seg at om det ikke hadde vært for den tingen, så hadde jeg ikke hatt det livet jeg hadde i dag, så alt i alt synes jeg det er dumt å angre på noe man har gjort. Det er verre det at jeg ikke kjøpte den leiligheten på 200 m2 i Geitmyrsveien i 1990, men heller gikk for den på 70 m2 i Waldemar Thranesgate. Sånne ting. At jeg ikke gikk opp på scenen i Paisley Park i 1996, da Prince pekte på meg og inviterte meg opp. Fordi jeg er prinsipielt imot dansing. Prinsipper ass …

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Om det var for alltid, så tror jeg det ikke det kunne ha vært noen i familien, for da ville jeg jo frarøvet dem for masse fin og dyrebar tid. Kanskje Thomas Talseth i VG.