«Lørdag kveld kom jeg hjem. Det var til å grine av».

PARIS (Dagsavisen): «Hvis du er heldig nok til å ha levd i Paris som ung, så vil det følge deg så lenge du lever, for Paris er en fest for livet». Så enkelt sa Ernest Hemingway det i sin memoarbok utgitt i 1964. Så enkelt satte han ord på det som gjør at så mange av oss har et kjærlighetsfylt forhold til Paris. Byen er en fest.

Fredag kveld fikk festen en brutal slutt. I en serie koordinerte angrep spredte terrorister død flere steder i byen. Ekstremistene i Den Islamske stat har tatt på seg ansvaret for terroren, den mest dødelige mot Frankrike siden andre verdenskrig. Minst 129 personer er døde. Flere hundre er såret. Det er ikke til å holde ut.

For meg ble det personlig denne gangen. Det kom tett på. Med unntak av bombingen utenfor Stade de France var angrepene konsentrert til et område av Paris jeg kjenner svært godt. Jeg og min familie hadde dette som nabolag en stor del av de årene vi bodde i byen. Det var i disse gatene barna gikk på skole. Det var her de fikk seg venner. Det var her de lærte seg fransk. Og det parisiske livet. Det var her vi gikk ut om kveldene i helgene.

Vi har vært på flere av de stedene som ble angrepet. Ikke minst på Bataclan. Når vi fikk besøk fra Norge gikk vi gjerne fra leiligheten i Boulevard Richard Lenoir, til krysset der den møter Boulevard Voltaire, for å ta et par øl i baren på Bataclan, tilknyttet konserthallen, før vi gikk videre. Og ofte var det her vi endte på vei hjem igjen. Det var et slik sted. Fredag gikk tre menn inn i konserthallen, ikledd bombevester, væpnet til tennene. De terroriserte uskyldige konsertgjengere i det som må ha vært en evighet for de som var til stede. Det var en ren massakre.

Da jeg kom til byen sent lørdag kveld var det første jeg gjorde å gå «hjem». Til huset der vi bodde. Det var uvirkelig. Det var ikke en person å se, noe jeg ikke har opplevd før en lørdagskveld. Det har alltid vært viktig for meg å beholde roen som journalist. Holde hodet kaldt. Ikke la meg vippe av pinnen, la følelsene ta overhånd. Være profesjonell. Men nå strigrein jeg.

Dette er jeg ikke alene om. Det er mange av oss som har det sånn nå. Mange av oss som har et kjært forhold til Paris. Som har tråkket rundt i disse gatene. Det vi kjenner kan ikke sammenlignes med sorgen til fedre og mødre som gråtkvalt forteller til franske medier om tapet av sønner og døtre som var til stede. Men når nære venner forteller at de selv og barna deres er redde, og når det går opp for meg at jeg ikke aner om tidligere bekjente av meg selv, samboeren min eller barna, er direkte berørt av denne terroren, da sier det også noe om hvor omfattende ødeleggelsen er. Hvor mange som blir rammet. Det er altså ikke til å holde ut.

Det handler også om hvilket Frankrike som rammes. Som flere har påpekt siden fredag var angrepene konsentrert til et av de mest progressive hjørnene av Paris. Et samlingspunkt. En del av byen som virkelig våkner til liv når roen senker seg i andre deler av byen. Et område preget av raushet. Av toleranse. Av radikalitet. Et område der du virkelig får følelse av at løfter om frihet, likhet og brorskap ikke bare er ord. Et område der byungdom møter ungdom fra forstedene, slik Manu Saadia beskriver det i et mye delt blogginnlegg publisert natt til lørdag. Vi snakker om et gammelt arbeiderstrøk som fortsatt har en blandet befolkning, på tross av gentrifiseringen. Baren Carillon var et symbol på dette. Den åpnet tilbake i 1913, og er i dag et sted der de som alltid har bodd her, henger sammen med de som har flyttet inn. 15 personer døde da terroristene åpnet ild mot denne baren, og Le Petit Cambodge, på den andre siden av gaten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Frykten blander seg med sorgen i Paris. Men når folk snakker om frykt i gatene i Paris handler det ikke bare om en redselen for nye angrep. Folk uttrykker uro. For hva som skal skje nå. Hvordan landet skal møte det som har skjedd. Hvilke politiske krefter som skal få legge premissene. Og ikke minst for hvilke utenrikspolitiske svar Frankrike skal gi på dette. Og her er jeg dessverre ikke overbevist om at den franske regjeringen vil handle rett.

Det finnes dessverre nok av krefter som vil forsøke å utnytte dette. Som ønsker å gjøre dette til et spørsmål om religion eller innvandring. Som vil rope på en politikk for økt polarisering, økt hat mot muslimer og innvandrere. Om kort tid skal det være regionalvalg i Frankrike, der kan Marine Le Pen og hennes ekstreme høyreparti Front National befeste framgangen de har hatt. Det bør ikke skje.

Når jeg ser på folkene som holder rundt hverandre fra fortauskafeen her på Place de la Republique, dit pariserne nå går i kø for å komme til, da er det bare å håpe på at de vil vende ryggen til slike krefter. Holde hodet kaldt. Lære av slike bydeler som vårt gamle nabolag, og fortsette med å holde rundt hverandre.

I kveld skal jeg ta en skål for det Paris jeg kjenner så godt. Så skal jeg ta et minutts stillhet. Ikke bare for ofrene etter terroren i Paris, men også for ofrene etter terroren som rammet Libanons hovedstad Beirut torsdag, et annet angrep Den Islamske Stat har tatt på seg ansvaret for. 44 mennesker er døde, de ble brutalt revet fra livet. Mer enn 240 ble såret, i to selvmordsangrep sør i byen. Dette angrepet har havnet fullstendig i skyggen av terroren i Paris. I kveld skal vi minnes ofrene for terroren i begge byer. Slik vi skal minnes alle ofre for terror. Uansett hvor den rammer.

LES OGSÅ: Dramatisk skifte fra IS