Kjønn uten bevegelse

Hun gjorde seg til, det er jeg helt overbevist om, venninna mi som i ukevis har mast om at jeg måtte hjelpe henne med å henge opp noen knagger. Noen knagger, altså. Og ei lita hylle til å legge sjalet og håndveska på.

Å henge opp noen knagger er altså ingen stor utfordring og burde ikke ha med kjønn å gjøre. Men hun ringte ikke en av sine mange venninner, men meg. Som har drill. I motsetning til venninnene, åpenbart. Alternativet til meg var pappa. Min venninne er progressiv i huet sitt og tror ikke på et kjønnsrolledelt samfunn, men er helhjertet tilhenger av likestilling på alle livets arenaer. Men skal det borres og skrus, så må det en mann til. Tanken om å gå på Jernia og handle inn utstyr og gjøre jobben sjøl, var nok ikke engang tenkt. Ideen om kjekt å ha, hørte ikke til hennes instinkt.

Jeg stilte opp med vater, drill og godt humør. Med lett faderlig tone. Vatret opp ei hylle, boret fire hull og satt opp hylla. Samtidig trippet denne ellers så myndige kvinnen i midten av 30-årene rundt meg. Med en helt annen mine enn noensinne før, lett kokett småjenteaktig. «Å, så fint, tihi». Og hun holdt seg mest på kjøkkenet, der en ragu sto og putret på komfyren. Tidligere på dagen hadde hun sendt meg melding og spurt om jeg ville ha øl til maten. Det manglet bare Aftenposten og tøfler.

– Har du hammer eller skrutrekker, spurte jeg på et tidspunkt. – Jeg har hammer! hvinte hun tilfreds, la til et tror jeg, og danset inn på stua der hun hadde en liten skuffeseksjon med diverse. Hun hadde ikke skrutrekker. Hvilket i seg selv er et fascinerende faktum etter å ha levd et halvt liv. Men hun kom svevende tilbake med hammeren i hendene som om det var noe fremmedartet, en mystisk gjenstand hennes tipptippoldefar hadde brukt for å avlive buskap på 1800-tallet. Like eksotisk var tanken å sjekke om jeg faktisk hadde utstyr til å skru de ganske sære sekskantskruene. Skrue er skrue. Liksom.

I en liten time i april 2105 var vi tilbake på 1950-tallet. Som om 1970-tallet aldri hadde skjedd. Som om vår tid aldri hadde kommet. Og like mye som hun den åpenbart likte rollen som jenta uten praktisk sans, vilje eller evne, den hjelpeløse husfruen som la til rette for mannens tøffe kroppsarbeid, likte jeg rollen som den handy mannen. Som mannen som kommer til unnsetning. Litt ridderlig følte jeg meg. Med drill i neven og skruer hengende i munnviken. Med en kvinne ventende maktesløs ved grytene. Det manglet bare et Morricone-soundtrack.

Det er ikke mange av disse arenaene igjen når fødselspermen er giljotinert i to og herrene har tatt over husvask, barnepass, interiørmagasinabonnementene og mistet kontrollen på styrerommene. Gud, som vi (egentlig) elsker kjønnsrollene våre. Ligg unna dem, verden.