Forbudt forelskelse

- Fy faen, jeg hadde så lyst til å bare hoppe inn i den ringen og slåss med deg, utbryter trener Fatima Pinto i garderoben.

Verdensmesteren har nettopp sendt sin første elev i ringen under et norgesmesterskap. Det ble tap denne gangen.

- Jeg skal være så sterk, så kjapp og så teknisk god til neste år. De andre kommer ikke til å ha noen sjans, sier Marianne Humberset. Hun dirrer.

- Jeg hadde så lyst til å vinne for deg, Fatima, sier hun.

Lørdag 15. februar gikk det fjerde norgesmesterskapet i thaiboksing av stabelen. Sporten har vokst raskt de siste årene her i Norge, mye takket være nordmenns stadig dypere kjærlighetsforhold til Thailand. Den norske ambassaden i Thailand anslår at rundt 150.000 nordmenn reiser til landet hvert eneste år, i tillegg til at mellom 5000 og 10.000 nordmenn bor der fast. Thaiboksing, også kjent som muay thai, er Thailands nasjonalsport og enormt populært blant lokalbefolkningen. Thaiboksing-sentre finnes i hopetall på alle de mest populære turistdestinasjonene, og stadig flere strandmette turister trekker inn på disse sentrene for å slå fra seg. Nå slår sporten rot også her i Norge, på tross av at reglene den baserer seg på er ulovlige. Foruten voldsaspektet er thaiboksing gjennomsyret av buddhistiske ritualer. At en fysioterapeut fra Nannestad skulle forelske seg i denne sporten, og til og med bli verdensmester, var det lite som skulle tilsi.

Uka før NM sitter Pinto i treningssenteret Fighters Lab på Tøyen. Senteret åpnet hun sammen med samboeren og treneren sin, Eirik Digre, i fjor sommer. Smellene runger fra nabosalen der boksertreneren Nemat holder en tradisjonell bokseklasse.

- Jeg kan kanskje telle på to hender hvor mange som har kjent meg igjen i Norge på grunn av titlene mine, men i Usbekistan, der Nemat kommer fra, viste de muay thai-VM på TV. Da jeg presenterte meg for ham i forbindelse med jobben hans her, sa han bare «yeah yeah, I know who you are». Sånt kan jeg fremdeles bli overrasket av, sier hun og smiler.

Etter at Pinto kom til finalen i TV-serien «Norges beste fighter», som gikk på Viasat 4 i 2012, ble hun noe mer kjent for det norske folk. Likevel vil de færreste kjenne henne igjen på gata.

- Det er jo litt rart da, i og med at thaiboksing er en så enorm idrett på verdensbasis, sier hun.

- Den er mye større enn langrenn.

Pinto hadde aldri drevet med kampsport før hun bestemte seg for å starte med thaiboksing. Da var hun 27 år gammel.

- Jeg drev en del med håndball i tenårene, men la opp etter videregående. Så gikk det noen år med litt sånn til og fra-trening, litt jazzballett under studiene, før jeg fant ut at jeg ville teste ut kampsport. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, det er vanskelig å forklare. Jeg skulle liksom bare trene et par ganger i uka for å komme i form, men plutselig ble det fire ganger og så hver eneste dag. Jeg følte jeg bodde på gymmet, sier hun.

- Jeg ble helt forelsket.

Etter det gikk karrieren bokstavelig talt slag i slag. I 2009 ble Pinto nordisk mester i thaiboksing. Hun tok bronse under verdensmesterskapet i Thailand i 2010. I 2011 ble hun europamester, og så verdensmester for første gang samme år. I fjor høst vant hun ekvivalenten til OL for kampsport, World Combat Games.

- Jeg er nok ikke noe teknisk supertalent, men først og fremst et treningstalent. Denne sporten krever ekstremt mye av deg fysisk, så sånn sett er nok treningsvilje minst like viktig, sier Pinto.

I og med at det norske lovverket rammer thaiboksing hardt, kan ikke Pinto gå proffkamper i Norge. Det betyr at hun sliter med å få sponsorer, på tross av internasjonal suksess. Under kampoppkjøring må Pinto derfor stå opp i femtida for å jogge fra hjemmet sitt på Ulvøya og inn til treningssenteret på Tøyen. Der trener hun styrke og teknikk i en drøy time, før hun er på plass i fulltidsjobben sin som barnefysioterapeut i Oslo kommune fra klokken halv åtte til halv fire. Klokken fire er hun tilbake på Fighters Lab og trener med elitepartiet, før hun igjen «drar på jobb» og leder et eller to thaiboksepartier selv. Hver eneste dag. Vanligvis er hun ikke hjemme igjen før sent på kveld.

- Det blir ekstremt lange dager, sier hun.

Marianne Humberset var på fylla med noen venner i Thailand, da hun for første gang ramlet inn på en thaiboksekamp i 2012. På tross av at hennes møte med sporten også var forholdsvis tilfeldig, traff fascinasjonen momentant.

- Jeg ble nesten rørt over hvor vakker sporten var, hvordan utøverne viste bunnløs respekt for trenerne sine og hvor seremonielt det hele framsto, sier Humberset.

Bare måneder etter at hun kom hjem, dro hun derfor tilbake til Thailand og begynte å trene ved et av landets mange thaiboksegym, to ganger om dagen i fire uker. Da var det gjort.

Både Humberset og kjæresten jobber som fengselsbetjenter. Tilbake i 2012 bodde og arbeidet de i Halden, men etter oppholdet i Thailand bestemte paret seg for å flytte til Oslo for å kunne praktisere idretten mer seriøst.

- Ambisjonen min er å bli en så god fighter som overhodet mulig, sier Humberset lite sjenert.

Det ønsket ledet henne til Pinto og Digre. Fatima Pinto har definitivt en imponerende merittliste, og Eirik Digre er heller ingen lettvekter. Han var trener i TV-serien «Norges beste fighter» og er en av få nordmenn med flere tiårs fartstid innen både thaiboksing og mixed martial arts, som både proff, trener og amatør.

- Jeg har kanskje ikke hatt det voldsomme ønsket om å være best, som så mange andre drives av. Jeg har bare elsket å holde på med kampsport, forteller Digre.

Digre er for øvrig president i Norwegian Muay Thai Association (NMTA), som han var med på å starte i 2009. Der sitter også Pinto i styret. Digre og resten av foreningen ønsker å organisere og rydde opp i idretten her i Norge, for å på sikt komme seg inn under Kampsportforbundets og Norges Idrettsforbunds vinger.

- Gjennom NMTA har de norske thaiboksingklubbene blitt enige om et sett regler og føringer for kamper, som igjen tillater oss å holde standardiserte arrangementer som norgesmesterskapet, forteller han.

Før NMTA hadde idretten et langt mer tilfeldig preg over seg i Norge, med små, mindre kontrollerte turneringer og kamper. Det har ikke vært heldig for sportens omdømme i mer etablerte idrettsmiljøer. Kampsportforbundets generalsekretær, Trond A. Søvik, sier de er i en god dialog med NMTA, men at han likevel tror det er et godt stykke igjen før et eventuelt medlemskap i Kampsportforbundet.

- Muay Thai-miljøet har vært preget av en «snowboardkultur». Man setter liksom i gang med noe uten å organisere seg ordentlig, for så å søke seg rett til idrettsforbundet eller oss. Det går ikke. Sånn sett tror jeg det kan ta flere år før en reell organisering hos oss kan komme på plass, sier han.

Om Digre og resten av NMTA likevel kommer i mål med sitt arbeid og Kampsportforbundet ser seg fornøyde, vil de på sikt kunne søke om dispensasjon fra knockoutloven, samt nyte godt av både faglige og økonomiske ressurser i Kampsportforbundet og NIF.

- Jeg skjønner at det er vi som har noe å bevise i første omgang nå, sier Digre.

Mens boksetreningen smeller videre i nabosalen, øver Pinto og Humberset inn Pintos variant av wai kru.

- Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av de rituelle elementene ved thaiboksing, forteller Pinto.

Og dem er det mange av. Før utøverne går inn ringen, blir de blant annet ikledd et hodebånd kalt «mongkhon», som de bærer under dansen «wai kru». «Wai kru» betyr «hilse til treneren» og er følgelig en gest for å vise respekt. Hver trener har sin egen variant, som overføres fra trener til elev. I tillegg går kampene til tradisjonell thaimusikk, noe som er med på å gi dem en helt egen form for rytme.

Pintos «wai kru» er forholdsvis lang og Humberset strever med å få med seg alle trinnene.

- Men jeg gleder meg til å stå i ringen og danse til ære for henne. Jeg må bare bli trygg på den først, forteller Humberset og ser bort mot treneren sin.

I Thailand er «wai kru» et så viktig element at publikum gjerne velger seg ut en vinner ut ifra hvilken utøver som danser den beste dansen. Brorparten av det norske NM-publikummet vil neppe ha kompetanse til samme form for forhåndsdømming, men det er uansett ikke publikum Humberset gjør dette for. Hun gjør det for treneren sin. I tillegg til å henvende seg mot treneren, skal «wai kru» også hedre andre autoritetspersoner i lokalet, i synkende rang.

- Så sett at Mette-Marit satt i salen, da hadde jeg startet «wai kru»-en mot henne. Men siden det ikke er veldig sannsynlig, så ville jeg startet mot dommerne, jeg, sier Pinto og ler.

Humberset sier hun er overbevist om at respektelementer som dette har ført til at thaiboksing har gjort henne til et bedre menneske.

- Hjemme i Bodø drev jeg med fotball på forholdsvis høyt nivå. Jeg spilte i førstedivisjon og hadde et klart mål om å komme meg på landslaget. Likevel oppførte jeg meg som en idiot. Jeg var aggressiv, respektløs og tøff i trynet. Etter at jeg begynte med thaiboksing føles det som om jeg har fått en helt ny mental innstilling, forteller hun.

- Jeg er så utrolig takknemlig overfor trenerne mine og dem jeg trener med. At de tar seg tid til å gjøre meg bedre, liksom. Jeg har helt enorm respekt for Fatima og Eirik, en respekt jeg aldri har følt på før, forklarer hun.

I oppkjøringen til NM har hun derfor gjort akkurat som trenerne hennes har sagt. Det at hun i det hele tatt skal gå i NM skyldes for øvrig at Digre fortalte henne at det skulle hun.

- Ikke spis deg feit i jula, sa han, før han fortalte meg hva han hadde planlagt, forteller Humberset og ler.

På grunn av at ingen andre jenter på det tidspunktet hadde meldt seg på i hennes vanlige vektklasse på 57 kilo, måtte Humberset presse seg ned til 54-kilosklassen. I de siste ukene før NM har tankene derfor stort sett dreid seg om vekt.

- Du blir jo litt smågal til slutt, men jeg tenker at NM for meg er en todelt ambisjon. Først må jeg klare vekten, så må jeg vinne kampen, sier hun.

Å klare å gå raskt og mye ned i vekt er definitivt en stor del av all idrett med vektklasser. I thaiboksing ligger forholdene godt til rette for slikt, da en stor del av thaiboksing rett og slett er generell fitness. Digre tror det er en av hovedårsakene til at thaiboksing blir en stadig mer populær treningsform her i Norge.

- Du trener kondisjon, styrke, bevegelighet, balanse og teknikk, forteller han.

Det betyr at Humberset i den siste tida gjerne har måttet stå opp i halv seks-tida for å jogge før jobben i Oslo kretsfengsel, for så å tilbringe ettermiddagene med Pinto og Digre og de andre treningskameratene på Fighters Labs eliteparti. Endeløse timer med teknikkterping og sparring har gjort Humberset og trenerne overbevist om at hun har en sjanse i NM, selv om hun er forholdsvis ny i sporten.

- Jeg hadde ikke orket det kjøret her om jeg ikke trodde jeg kunne vinne, sier Humberset selvsikkert.

Plutselig er dagen da Humberset skal gå i NM her. Lukten av tigerbalsam henger tungt over Oslo Bokseklubb på Jordal. Selvsikkerheten til Humberset er ikke like prominent som for noen dager siden, men hun forsøker å peppe seg opp. Hun har skrevet en liste med mental trening til seg selv, og leser den om og om igjen. Sier punktene til seg selv i speilet. Hun har hatt flaks og vunnet en loddtrekning på grunn av oddetall i vektklassen sin, som gjør at hun kommer rett til finalen. Der skal hun møte regjerende norgesmester Anne Line Hogstad, også kjent fra «Norges beste Fighter». «Ninja Line» vandrer selvsikkert rundt i lokalet og leter etter noen som kan flette håret hennes. Humberset går inn i kampmodus.

Rundt 400 publikummere har møtt opp på Jordal. I garderoben før kampen smører Pinto Humberset inn med olje. Oljen er varmende og representerer nok et tradisjonelt ritual mellom trener og elev. Pinto og Digre terper på et siste knippe med teknikker sammen med Humberset før hun skal inn i ringen. Jentenes «wai kru» skaper vill jubel blant publikum. De bukker til hverandre. Og så slår de.

En NM-kamp varer i 3x2 minutter. På grunn av knockoutloven får ikke fighterne slå så hardt de kan mot hodet. De får heller ikke bruke kne mot hode og må gå med hjelm, leggskinner, susp, tanngard og albuepads. De har gått gjennom legesjekk og det sitter en lege rett ved ringen. Likevel er det vanskelig å ikke kjenne fantomsmerter i mellomgulvet idet Humberset blir låst fast i armene til Hogstad og hun står fritt til å sette kneet i Humbersets mage til dommeren bryter opp.

«Ninja Line» beholder tittelen, men det ser ut som om Humberset overrasket henne med en hard kamp. De er begge utslitt og røde i huden av slag og spark. Pinto, Digre og Humberset resignerer tilbake til garderoben, mens Hogstad jubler med teamet sitt fra Frontline Muay Thai.

Etter å ha brukt fem timer på å se voksne folk slå og sparke løs på hverandre, er det umulig ikke å stille spørsmålet til Humbersets trenere: Hva er det som får dere til å slåss for retten til å gjøre det her? Dere er begge fysioterapeuter og burde vel være over gjennomsnittet redd for skader?

- Vel, for min del tenker jeg at det finnes ingen toppidrett som er sunn, sier Pinto.

- Det er ikke sunt å løpe maraton. Og det er heller ikke sunt å drive thaiboksing på proffnivå. Men det er langt ifra slik at enhver kamp, selv i sin rette form uten beskyttelse, går til knockout. Det virker det som at det er mange som tror. Under ti prosent av alle kamper ender på den måten. I motsetning til tradisjonell boksing rammer thaiboksing hele kroppen, og ergo er antall slag mot hodet mye lavere her enn i boksing. Derfor skulle jeg ønske at vi slapp å forholde oss til begrensende regelverk som knockoutloven, sier hun.

Digre er på sin side litt mer outrert.

- For min del framstår thaiboksing som den ultimate, stående kampsport. Det er urkampen, og jeg vil drive urkamp på urkampens premisser. Sett to mennesker i en ring med så få regler som mulig. Det er en kamp på liv og død, bare at ingen trenger å dø, sier han og smiler.

- Skjønner du at folk synes at det du sier nå er rart?

- Nei, det skjønner jeg ikke. Jeg bryr meg ikke om at andre driver med kunstløp, som for så vidt også er en risikofylt idrett. Jeg bryr meg heller ikke om at folk melder seg på Paradise Hotel. Det er så fullstendig fjernt fra min virkelighet, men jeg orker ikke å bruke energi på å ha noe imot det. Derfor skjønner jeg ikke at folk orker å bruke energi på å ha noe imot det vi driver med. Det er ingen som blir tvunget inn i en fullkontaktkampsort i Norge, sier han alvorlig.

- Men hvordan kan noe som framstår som så negativt for så mange være positivt i dine øyne?

Digre tenker seg om en stund.

- For å si det sånn, du kjenner at du lever idet du går inn i den ringen.

oda.faremo.lindholm@dagsavisen.no