En Hamlet fra havet

- Stille før opptak! sier en røslig mann myndig. Vi står på sidelinja og titter inn i det som skal være et sommerlig hageselskap i et fredelig nabolag «på landet» et sted i Østfold, men som i virkeligheten er et fredelig nabolag på Røa i Oslo. På bordet står tomme vin- og ølflasker, rester av grillmat og halvfulle boller med potetgull. Rundt hagebordet i kroken under verandaen sitter en gjeng med noen svært kjente fjes fra TV-serien «Side om side», alle så stille som mus: Jon Almaas, Pernille Sørensen, Tore Sagen, Charlotte Frogner, Vidar Magnussen, og, nesten skjult bak en kameramann: 31 år gamle Marie Blokhus, i rollen som den urbane Grünerløkka-jenta «Maria», som nylig har flyttet på landet sammen med ektemannen «Jonas».

I det virkelige liv bor Marie Blokhus sammen med skuespillerektemannen Frank «Halvbroren» Kjosås oppe på Ekeberg et sted, men denne siste tida før premieren på årets Peer Gynt-spel 1. august, flytter ekteparet midlertidig opp til Gålå i Gudbrandsdalen. Der skal de spille henholdsvis «Den grønnkledde» og Dovregubben sjøl. Senere i august vender de så tilbake til Oslo, denne gangen for å spille sammen i Det Norske Teatrets «Hamlet». Der skal Frank Kjosås spille «Ofelia» og «Horatio», mens Marie Blokhus har kremrollen som selveste «Hamlet», og får dermed lov til å ytre den verdensberømte replikken: «Å være eller ikke være! Det er spørsmålet». Og dette kan hun altså selv om Hamlet var en ung mann, mens Marie Blokhus er ei jente fra havgapet i Nordland, nærmere bestemt den lille bygda Tverlandet utenfor Bodø. Blokhus selv har sagt at hun tror regissør Peer Perez Øian har gjort dette uvante grepet rett og slett fordi han har lyst til å se hva akkurat Marie Blokhus kan få til som Hamlet. Hun hevder at hun ikke «tenker så mye over at Hamlet er en mann».

- Det er ingenting av det Hamlet sier, som ikke treffer meg som menneske. Ok, jeg skal jo kalles «prins», og si ting som: «Kvinne, ditt navn er svakhet», men samtidig kommer alle til å se at jeg er kvinne, jeg kommer ikke til å kle meg ut som en mann. Om dette tilfører Hamlet en ny dimensjon for publikum, så er jo det tipp topp! Men selv tenker ikke jeg så mye over dette med kjønn, sier Blokhus til dette.

Men tilbake til «Maria» i «Side om side», som akkurat nå sitter i en hage på Røa og venter på at opptaket skal komme i gang. Pussig nok kommer «Maria» også opprinnelig fra den lille bygda Tverlandet. Før mest kjent som jazztrompetisten Tore Johansens hjembygd, nå en god del mer kjent som stedet film-, TV- og teaterskuespilleren Marie Blokhus kommer fra. Det hjelper jo også godt på Tverlandets fortsatt ganske beskjedne berømmelse at Marie Blokhus selv har insistert på at hennes rollefigur iblant skal komme med små hint og referanser til hjembygda. Det gjorde hun gjennom hele den første «Side om side»-sesongen, som gikk i beste sendetid lørdag på NRK. Og nå, nå er de straks ferdig med innspillingen av sesong to, som skal sendes på TV til høsten. Hvis bare dette siste opptaket sitter snart, så ….

En liten, ladet stund er det helt dødsstille i den frodige, grønne hagen. Eller, det er mulig Pernille Sørensen hvisker noe lavt til Tore Sagen, og kanskje er det en humle som surrer litt inne i hekken. Men ellers ser det ut til at alle på TV-settet anstrenger seg til det ytterste for å være så stille, så stille som mulig …

- Stille før opptak! Og…..vær så god!

- Jonas, du er den jeg kjenner med mest flaks i hele verden …. begynner Jon Almaas, i rollen som den glatte vestkantsnobben Christian Kopperud.

Han blir raskt avbrutt av den røslige mannen.

- Nei, nå stopper jeg denne tagningen! Vi har en bil på tomgang der nede!

Og nå hører vi det, vi også: Den brummende lyden av bil som har sneket seg inn i det ellers så fredelige villastrøket på Røa.

- Og så må vi ta en hårjustering på Jonas! lyder en stemme innenfra huset. En skikkelse kommer pilende inn for å rette på «Jonas», alias skuespiller Vidar Magnussens sveis.

Så blir det stille igjen. Den røslige mannen løfter armen.

- Klare? Nei, vi er ikke det, vettu! Men vi får vel bare ta det, trur jeg … vær så god!

- Jeg liker å jobbe mye

Etter opptaket, som faktisk satt til slutt, på tross av surrende humler og brummende biler, går vi ned til bilen sammen med Marie Blokhus. For en gangs skyld skal hun ikke rett videre for å spille forestilling på Det Norske Teatret, for nå har også teateret sommerferie.

- Ellers jobber jeg både dobbelt og trippelt! Noen ganger drar jeg for å jobbe med en novellefilm mellom TV-opptaket og teaterforestillingen, og nå i det siste har det vært forberedelser til Peer Gynt. Det hender det blir logistikkproblemer ... Men jeg liker å jobbe mye, sier Blokhus, mens vi venter på at fotografen skal låse opp bilen.

- Det er nå sånn at jeg har lyst til å ha en karriere innenfor både TV, film og teater. Jeg liker å få brukt ulike sider av meg selv. Sånn som «Side om Side», som er lyst og morsomt å spille, og der vi ler og tuller mye på settet. Ja, «Maria» og jeg kommer fra samme sted. Vi lot henne kommer derfra, fordi det er et sted jeg har mye kunnskap om, som vi kan bruke. Det er liksom mitt lille «hei» til de der hjemme! Jeg er jo stolt over å komme derfra, sier Blokhus.

- Selv om dette «bare» er en komiserie, så har jeg respekt for at det sitter folk rundt omkring og ser dette på lørdagskvelden sammen med familiene sine. Slik jeg satt sammen med familien min og så på «Fredrikssons Fabrikk» og «Allo, Allo». Jeg syns dessuten jeg har lært mye på settet, om oppbyggingen av en komisk situasjon, for eksempel, og om komisk timing.

- Men det er mye venting?

- Ja, det er mye venting, men folk er jo ganske tålmodige, sier Blokhus.

- Det er kanskje ikke så lett å kontrollere alle forstyrrende lyder i et «ekte» nabolag?

- Nei, men vi prøver! Folk i nabolaget er veldig hyggelige, og hører på oss når vi ber om noe. Av og til blir en fra settet sendt ut med beskjeden «lokaliser den lyden! Få den til å stoppe!». Men ofte er det bare å vente. Vente på at en gressklipper skal bli ferdig, vente på at en bil skal kjøre av gårde, vente på at et fly skal passere …. Og noen ganger venter vi på vær og noen ganger venter vi på sol!

Mens vi kjører ned til byen til en liten japansk restaurant som Blokhus liker, kommer det tydelig fram at under alt som skal skje denne sommeren, så ligger jo Hamlet der og dirrer. Vi snakker tross alt om selveste Hamlet, verdenslitteraturens viktigste verk, sprengfullt av visdom og poesi. Hvor mange berømte skuespillere har ikke drømt om å få spille Hamlet opp gjennom århundrene?

- Ja, det er en stor oppgave, og den blir van-ske-lig! lyder det fra baksetet.

- Det er litt skrekkblanda fryd, men jeg har jo drømt om å spille Hamlet siden jeg var tenåring. Men da må jeg nok inn i de mørke rommene i meg selv. Hamlet blir sikkert ubehagelig, konfronterende, skummelt, sår og vond å jobbe med. Nå tenker jeg mye på «Den grønnkledde» i Peer Gynt, som er en uforutsigbar og ganske drøy dame, men jeg kan jo ikke la være å tenke på Hamlet også. Jeg gleder meg sånn! Jeg må bare tvinge meg sjøl til å ikke sette inn alle girene på den nå, jeg kan ikke fyre av den kanonen før den skal fyres av. Men jeg tenker nok sikkert litt på Hamlet minst en gang i timen, innrømmer Blokhus.

- Og så får du si: «Å være eller ikke være....»?

- Ja, men jeg prøver å se på den replikken som en av de mange tingene han sier den tida historien varer. Stykket handler om menneskets eksistens, om det vi er og det vi tenker om oss selv, og jeg ser jo treffpunkter med mitt eget liv. Jeg tenker ofte på hvor absurd dette livet er. Men hvis jeg tenker for mye på det, så blir jeg jo gal. Jeg husker da jeg var liten, og spurte faren min: «Hva finnes utenfor Universet?», og han svarte: «Ingenting». Det «ingenting»-et ga meg mange søvnløse netter. Jeg klarte ikke å begripe: Hva er «ingenting»?

Tryllet fram due

Første gang Marie Blokhus sto på scenen var hun bare tre år gammel. Foreldrene hennes hadde tatt henne med seg på Kulturhuset i Bodø for å se på tryllekunstneren Tore Torell. Da han spurte om det var noen barn som hadde lyst til å komme opp på scenen for å «hjelpe» ham, rakte lille Marie straks opp handa. Sammen tryllet de fram en hvit due, og alle klappet. Etterpå sa foreldrene: «Tenk så kult at Tore Torell klarte å trylle fram en hvit due!»

- Men da hadde jeg vært helt klar på at, nånei, det var det faktisk jeg som hadde gjort! forteller Blokhus.

Hun er vokst opp 50 meter fra havet, og lekte mye nede i fjæra som barn.

- En venninne og jeg hadde våre egne, personlige steiner i fjæra som vi satt på. Noen ganger satt vi og stirret utover havet og trodde vi kunne se helt til Amerika, eller kanskje Afrika. Men egentlig var det vel bare Bodø som lå der ute et sted, sier Blokhus.

Hun var tidlig med i ungdomsteatergrupper, og moren hennes, som er har en lederstilling i psykiatrien, var aktiv i amatørteatermiljøet. Som 14-åring ble Marie med moren rundt på psykiatrikonferanser, da en teatergruppe som jobbet innen psykiatrien satt opp et stykke om en liten jente som hadde en psykotisk mor fikk hun spille barnet i dette stykket. Marie ble sjokkert da hun så publikums reaksjoner i salen.

- Jeg så at de hadde sterke, emosjonelle reaksjoner på det jeg gjorde på scenen. Det var interessant og rart å vite at det var jeg som hadde satt det i gang. Jeg gikk nok inn det med stort alvor, jeg har alltid vært en dramatisk person, også da jeg var tenåring, smiler Blokhus, som hang rundt når Riksteateret var på besøk.

- Jeg ble veldig forelska i teateret. Jeg meldte meg som bærehjelp når Riksteateret kom til Bodø, bare for å være i nærheten av den energien skuespillerne og teknikerne brakte med seg. For meg var folkene på teateret magiske, til og med han med sneipen som kjørte bussen, sier Blokhus, som likevel begynte på musikklinja på videregående. Selv i dag er hun så glad i musikk at hun spiller i et band på si. Etter hvert flyttet hun over til drama, og allerede som 18-åring knyttet hun seg Nordland Teater. Der ble hun i fem år, og hadde mange store roller. Det store vendepunktet var likevel da hun kom inn på Teaterhøyskolen i Oslo.

- Den første jeg ringte var mamma. Hun var på et slags seminar, og skulle egentlig ikke være tilgjengelig på telefonen. Men hun ble så glad, jeg hørte hun sa til folk rundt seg: «You see, my daughter has been accepted at the Teaterhøyskolen!» Så hørte jeg folk klappet og gratulerte i bakgrunnen. Det var nok det store vendepunktet i mitt liv. Det var da jeg forsto at «shit! Nå blir jeg skuespiller!», sier Blokhus, som i løpet av studietida møtte mannen sin, Frank Kjosås, og noen av sine beste venner i dag. Da hun var ferdig i 2010, ble hun raskt fast ansatt ved Det Norske Teatret. Hun debuterte som Lotte i «Unge Werthers lidelser».

- Jeg var utrolig nervøs den første kvelden og spent på hvordan publikum ville ta imot stykket. Regissøren ville i en scene ha fram en slags lekende frihetsfølelse, så vi la ut et stort stykke med plast over scenen, kledde av oss alle klærne, og så tømte vi ti liter vaffelrøre utover oss sjøl. Så sklei vi rundt på det, som om det var en rutsjebane! Men publikum virket blide, og så ut som om de hadde lyst til å hive seg med.

- Stemmer det at sceneskrekken blir verre med årene?

- Det kan jeg godt tro. Jeg blir i alle fall veldig nervøs fortsatt, og jeg tror det er fordi jeg alltid tenker at her kan hva som helst skje. Altså, jeg vet jo egentlig hva som skal skje, jeg kan jo replikkene mine og vet hva jeg skal gjøre, men karakteren jeg spiller «vet» ikke det. Jeg prøver å være til stede i hvert øyeblikk som om jeg ikke vet hva som kommer etterpå, og det gjør at jeg får en enorm følelse av risiko hver gang. For jeg har ikke lyst til å planlegge, være «flink». Jeg vil ikke at folk skal komme inn og se en konstruksjon som er trygg og stabil. Jeg risikerer jo hele tida at det kan gå til helvete, men det er en risiko jeg må velge å ta, om igjen, og om igjen.

- Ikke flink til å slappe av

Marie Blokhus’ sommer kommer i alle fall med to helt «risikofrie» ferieuker. Da skal hun være sammen med ektemannen og slappe av så godt hun kan.

- Jeg er egentlig ikke så god til å slappe av. Jeg øver meg på det. Men når jeg lager mat, eller baker, er jeg helt avspent og lykkelig! Jeg er også veldig glad i å sitte på stranda og lese. Og å bade i havet. Åh, hver vår ved påsketider får jeg en sånn craving etter å bade i havet. Det føles nødvendig, sier Blokhus, som ser veldig fram til å jobbe sammen mannen sin på scenen, både nå i sommer og til høsten.

- Jeg opplever Frank som veldig, veldig sjenerøs, og med det mener jeg at du blir god av å spille mot ham. Han er så til stede hos partneren han spiller mot, og det jeg trenger for å spille godt kan jeg bare hente fra ham. Og så er han så ujålete, så genuint opptatt av å komme til bunns i relasjoner og karakterer. Han gir seg ikke før det skjer, sier Blokhus, som i Hamlet også får selskap på scenen av sin fiktive ektemann Jonas fra «Side om side»-serien. Skuespiller Vidar Magnussen, som fjaser rundt som klossete ektemann på Røa, skal spille den noe pompøse hoffmarskalken «Polonius», far til Ofelia (alias Frank Kjosås).

- Ja, han er morsom i den serien, men la deg ikke lure av morsom! Bare vent til han snur den mynten helt rundt og spiller tragedie. Han blir fantastisk i Hamlet, sier Blokhus, vel vitende om at stakkars Polonius blir knivdrept til slutt. Av henne selv.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Glad i mange typer musikk, men skriv jazz.

FILM: «Pianolærerinnen» er bra. Så nettopp «Shame» og den likte jeg også. Men klarer ikke velge, har ikke én favoritt, men mange.

BOK: Kanskje jeg like godt sier «Hamlet»? For det er jo den jeg leser mest i nå.

MAT: Glad i asiatisk mat, og særlig vietnamesisk.

STED: Mamma sitt kjøkken, og mitt eget kjøkken! Der føler jeg meg avslappet og trygg.