Van i alle kanaler

Mandag blir Van Morrison 70 år. I sommer ble han adlet, og er nå offisielt Sir George Ivan Morrison. Han uttalte etterpå at han gjennom hele karrieren har foretrukket å la musikken snakke for seg, men at det er en ære å bli anerkjent for sin samlede produksjon, og at alle som har fulgt ham skal ha stor takk. Raust fra denne kanten, han har ikke hatt for vane å anerkjenne at han faktisk har et publikum. Den «samlede produksjonen» har ikke alltid vært så lett å få høre. Katalogen hans har alltid vært på vandring mellom forskjellige plateselskap. I senere år har stadig flere sanger handlet om hvor elendig hele denne bransjen er. Om det er tilfeldig sammentreff eller ikke, 33 gamle album med Van Morrison ble tilgjengelige digitalt i går, mange av dem for første gang.

Vi har ikke plass til å gå i detaljer om de 33 «nye» platene, og de tre studioalbumene som lå der fra før, eller det ene som fortsatt manglet da Dagsavisen gikk i trykken, «Tupelo Honey» fra 1971. «Van is opting to keep that album out of circulation» var det offisielle svaret gravende svenske journalister fikk fra Sony i går. Oversatt: Van Morrisons veier er fortsatt uransakelige. Som musikkjournalist burde man jo da replisere at «Tupelo Honey» er det beste av dem alle, men det stemmer ikke helt. Men nesten. Alle albumene til Van Morrison er blant de beste.

Vi kan heller komme med noen forslag til hvordan man begynner å høre på Van Morrison. Først med begynnelsen: «Astral Weeks» fra 1968. Sannsynligvis tidenes aller fineste album, men også et av de få som alltid har vært tilgjengelig. I denne omgangen kommer imidlertid også utmerkede «Astral Weeks Live At The Hollywood Bowl» fra 2009. Noen ganger er det aller fineste albumet «Irish Heartbeat», en samling tradisjonelle irske folkesanger framført sammen med The Chieftains i 1988. Men på en dag som dette må man begynne et sted, og jeg velger «Enlightenment» fra 1990. Som sjelden blir nevnt som en klassiker, men som har hele det store spennet, fra den fengende radiofavoritten «Real Real Gone», via den lange, mumlende «In The Days Before Rock And Roll», der Van Morrison forteller om alt han selv hørte på radio da han var liten, til den smellvakre avslutningen med trekkspillåten «Memories». Enda et av tidenes beste her, altså. «Enlightenment» er for øvrig et av fire album som foreløpig er satt opp for utvidet utgave på plate, under den nye avtalen med Sony.

Jeg kunne forsøkt å si noe om utviklingen i sangene til Van Morrison, men den er ikke så stor. Han kommer alltid tilbake til inspirasjonen fra rhythm and blues, jazz og rock and roll, her er alltid irsk folkesang, de forskjellige stilene går over i hverandre, og blir hans egen, evige keltiske soul. Sangene handler veldig ofte om «days gone by», om «gardens wet with rain», og endeløse referanser til «jelly roll». Disse syltetøybollene kommer så ofte igjen i sangene at de kan være en metafor for noe større i livet hans.

Med i nylanseringen er også samlealbumet «The Essential», karrieredekkende, fra singelen «Gloria» med Them fra 1964 til «Playhouse» fra «Pay The Devil» (2006). Jeg kunne til det kjedsommelige gått i detaljer med personlige innvendinger mot utvalget. Hovedpoenget, som er hovedproblemet med de fleste heldekkende samlinger, er at Van Morrison holder stilen også på sine eldre dager. Dobbeltalbumet splittes opp med ei plate fra 60- og 70-tallet, den andre fra tida etterpå. Vanligvis ville en sånn fordeling ende i en gedigen nedtur. Nå strømmer høydepunktene, bokstavelig talt, forbi i full fart. Til og med den duetten med Cliff Richard, men uten å ha med mange av de aller beste sangene fra de siste 30 årene.

Uansett hvor mange ganger vi tror at Van Morrison har gjort sitt beste, så kommer det alltid et nytt høydepunkt. Det foreløpig siste er «Behind The Ritual», fra albumet «Keep It Simple» (2008) Sju minutter som minner om de mest geniale stundene hans. Han går helt inn i sin egen verden, rører om å drikke vin, drive dank og om hvor mye bedre alt var før, synger «blah blah blah» gjennom et helt vers og får det til å høres ut som stor kunst. Som for å understreke hva han kan slippe unna med. Et konsertopptak fra BBC viser Van Morrison som framfører sangen mens han klapper i takt sammen med publikum. Er det en subtil kommentar til ritualet, eller har han begynt å se flere av livets lyse sider på sine gamle dager?

Van Morrison feirer mandag 70-årsdagen sin med to utsolgte konserter i fødebyen Belfast, i gata Cyprus Avenue, som han synger om på «Astral Weeks». Cyprus Avenue har lenge vært en turistattraksjon i Belfast. En annen gang skal jeg fortelle om den gangen noen av oss, en tidlig søndag morgen, etter en lørdag som aldri tok slutt, utrustet en ekspedisjon for å reise til bydelen Vanløse i København. Gjort kjent av Van Morrison i «Vanlose Stairway», den gangen han hadde en dansk kjæreste.  Van The Mans beskrivelse av stedet viste seg å være veldig treffende. Låten kommer fra «Beautiful Vision». Et av hans aller beste album. Sammen med «Moondance», «Veedon Fleece», «No Guru No Method No Teacher», og, som han altså synger i «Behind the Ritual», blah blah blah blah blah blah ….

LES OGSÅ: Jazzmann Van