Himmel, for en aften!

Mozart: «Idomeneo»

Live fra The Met

Dirigent James Levine (På kino)

Verket det gjaldt, var operaen «Idomeneo». Nå vet ikke jeg akkurat når han uttalte dette. Om det var før eller etter at han, for eksempel hadde skrevet andre mesterverker som «Figaros bryllup», «Don Giovanni», eller «Concertanten for fiolin, bratsj og orkester». Han skal ha sagt noe tilsvarende om kvintetten for klaver og blåsere også. Men det spiller vel egentlig liten rolle, for etter å ha sett denne matineen av «Idomeneo», fra «The Met», på Gimle kino for et par uker siden, må jeg ærlig innrømme at jeg satt og gråt midt i første akt. Så beveget ble jeg av den fabelaktige forestillingen. Der den «gamle mester» James Levine var i sitt ess. Hele forestillingen bar preg at dette var et verk han elsket av hele sitt hjerte.

Det tar for lang tid å komme inn på «Idomeneos» skjebne siden premieren i München i 1781. Men, det er til da den mest avanserte opera han hadde begitt seg ut på å lage. Og det skulle være en «opera seria», altså en tragisk opera i stil av Gluck. En sjanger som vel var på vei ut av musikkhistorien. Men Mozart kreerte et mesterverk, som bød på mange problemer, og på dens ferd videre måtte den revideres ved flere anledninger, for noen av sangerne, særlig hans favorittenor Raaff var ikke i stand til å gjennomføre den store «heltearien» «Fuor del mar», med alle dens krevende forsiringer og ornamenter. Den hadde ikke hovedpersonen, kveldens spesielle vokale helt, Matthew Polezani, særlig problemer med, selv om man hadde en innspilling med Nicolai Gedda i friskt minne fra gamle dager.

Aftenens andre store prestasjon var den dramatiske sopranen Elza van den Heever som «Elektra», som suverent fikk frem tosidigheten ved denne karakteren. Det er tross alt den samme figuren som er hovedrollen i Richard Strauss bloddryppende drama fra 1909, altså komponert ca. 130 år etter Mozart, og fremstilles etter forholdene like gal som den mer berømte figuren til Strauss. Hennes «madscene» mot slutten var helt herlig. De unge elskende, Ilia og prinsen Idamante, ble

vakkert og inderlig fremført av Nadine Sierra og Alice Coote, et nytt lovende tilskudd i sjangeren «Bukseroller». Og så må koret heller ikke glemmes. En av de viktigste «rollene» i hele operaen. Deres scener overgår alt hva Mozart har gjort av korinnsatser i alle hans andre operaer.

Forestillingen blir hyllet som sesongens høydepunkt, og det sier ikke så lite om Levines og den originale regissøren Jean-Pierre Ponnelles behandling av dette magiske partituret. 4 og ½ timer inklusive to pauser gikk som enn røyk. Man sjekket ikke klokka en eneste gang.

FOR EN KVELD! Håper DGG får ut fingeren litt svint og får den utgitt på en DVD. Vi har ikke tid til å vente for lenge på noe så flott.