Maria Khan: Kjemper mot ukultur

Nylig skrev Maria Khan kronikken «Den siste tida er jeg blitt truet» på NRK Ytring. Helt siden hun ble kjent som en stemme i offentligheten med rosemarkeringen under demonstrasjonen mot Pegida i fjor, og som en del av flyktninghjelpen Refugees Welcome to Norway har hun mottatt sjikane og trusler.

– Den som truer gjør det under falsk profil, slik at jeg ikke kan svare tilbake. Hadde vedkommende våget å stå fram med fullt navn kunne jeg gjerne tenkt meg å ta en kopp kaffe med ham, og høre hva det er ved meg han synes er så besværlig at han blir nødt til å true meg. Men når han ønsker å opptre anonymt er han kun det – en falsk profil, og jeg har derfor valgt å gå ut og svare han offentlig med denne kronikken, forteller Maria Khan.

[ Les flere av Dagsavisens helgeintervjuer her! ]

«Prinser» og «tjenerinner»

Den modige, norsk-pakistanske trebarnsmoren vet at det er upopulært i enkelte miljøer at minoritetskvinner stikker seg fram offentlig. Og problemet skyldes oppdragelsen. For mange unge med innvandrerbakgrunn handler det om en gedigen kollisjonen mellom en norsk liberal kultur og en patriarkalsk kultur der gutter har en helt annen frihet enn jenter.

Maria Khan velger å kalle disse guttene for «små prinser» som blir oppdratt til å tro at kvinners rolle er å være deres føyelige tjenerinner. Hun skriver:

«Selv om skolen forteller deg om kvinnekampen og likeverd, gjelder det liksom ikke for deg. Det gjelder for de andre. Du kjenner hver eneste dag at livet ditt er litt falskt. På skolen er du en norsk jente med innvandrerbakgrunn, og i det du låser deg inn hjemme, låser du deg ut av Norge.»

– Guttene får lov til å leve ut sine drømmer, henge ute på fritidsklubben og sparke fotball, mens jentene oftest forventes å være skoleflinke, gjerne utdanne seg til statusjobber som advokat eller lege, men likevel hjelpe mamma med å kutte grønnsakene, rydde i huset og servere pappa og brødrene sine – og senere ektemannen – te, sier Maria Khan.

– Et slikt dobbeltliv kan ikke være bra for verken gutter eller jenter?

– Nei, alle blir ofre for forskjellsbehandlingen. Det ender med at jenter blir føyelige, usynlige og tause, mens mange av guttene blir bøllete prinser som tror verden handler om dem. Kanskje er det slik for mange gutter at om de ikke når helt opp på skolen er det er enklere å bruke frykt for å sette seg i respekt. Det at pappa blir skuffet over karakterboka går fint, så lenge du kan vise at du har ære ved å få andre til å frykte deg. I den gruppen dette gjelder gir ære skapt gjennom frykt mye mer status enn kunnskap. Oppegående mennesker derimot, skjønner at ære er noe du bygger i deg selv, ikke på bekostning av andre, sier Khan.

Utgangspunktet for forskjellsbehandlingen er en patriarkalsk kultur som hun foretrekker å kalle ukultur.

– De fleste norskpakistanere er opptatte av å lære barna sine om den pakistanske historien, om kulturen og landet vi har røtter fra. Men om du drar til Islamabad i dag ser du pakistanere som lever i et langt mer likestilt samfunn enn mange norskpakistanere blir oppdratt til i Norge. Her sitter mange innvandrerforeldre fast i det samfunnet de flyttet fra på syttitallet. Å holde fast ved det, og kalle det kultur blir feil. Det er ikke kultur, men ukultur.

Som mor til tre døtre, er likestillingskampen ekstra viktig for Maria Khan.

– Mine barn skal lære at vi henter vann til hverandre fordi vi bryr oss om hverandre, ikke fordi noen forventer at vi skal hente fordi vi er kvinne eller yngst. De skal lære at omsorg er noe verdifullt, men ikke en rolle, sier Khan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tøft i stormen

Da 27-år gamle afghanske Farkhunda ble mishandlet til døde i fjor etter feilaktig å ha blitt beskyldt for å ha brent Koranen, skrev Maria Khan et langt innlegg på facebooksiden sin.

– Det rystet meg. Når jeg hører om æresdrap feller jeg en tåre og tenker: hva slags ære får man ved å steine en kvinne til døde? Hva slags ære har du når du tar livet av ditt eget barn dersom hun trosser din vilje? Det er bare sykt. Men vi ser det hele tida når en minoritetskvinne sier ifra at nok er nok, da tyr man til falske profiler, trusler. Og vold.

To uker jobbet hun med kronikken hun publiserte på ytring.no. Hun skrev, skrev om, og skrev om igjen. Etter at den ble publisert har ikke telefonen stått stille, både mediene og flere organisasjoner ønsker å komme i kontakt med den uredde og velformulerte skribenten. Hun har også mottatt en stor mengde støtteerklæringer på sosiale medier, blant annet Facebook.

– Det er deilig befriende å vite at man ikke er alene. Jeg har fått mange private meldinger fra folk som støtter meg og mange som ønsker å komme i kontakt med meg. Spesielt mange minoritetskvinner, pakistanske kvinner, har sagt at jeg belyser noe som fortsatt er et stort problem for mange. Og jeg har mottatt støtte fra noen pakistanske menn også. Men så er det visse enkeltpersoner, mannfolk, som ikke er helt enige med meg, og synes det er greit å true.

– Hvordan er du blitt så modig?

– Det er tøft å stå i stormen. Men, min eldste datter på 11 år er veldig engasjert, og det engasjementet skal ikke slukkes. Hun har god tid på seg, hele livet, men noen må gå foran. Mamma, som kvinne og feminist, må ta kampen med å bane vei slik at hun og andre barn får den muligheten andre ikke har fått. Det er en kamp for kommende generasjoner.

– Kommer du til å slutte å skrive kronikker?

– Bare fordi lille prins ikke har klart å vokse opp og bli en voksen mann? Jeg kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg kommer aldri til holde kjeft.

Les også: - Seksuell undertrykking av menn skaper sinne i Midtøsten