Nyheter

Julefeiring for å overleve

I 16 måneder satt Robert Bjørka (95) fanget i leiren Sachsenhausen. Sine to juler der inne glemmer han aldri.

Bilde 1 av 2

«Et juletre er tendt på galgebakken!/Vi sitter benket ved vår suppeskål.»

Slik starter diktet Arnulf Øverland har skrevet og deklamerer for sine norske kamerater på brakka i Sachsenhausen 24. desember 1943. Siden gjentar han forestillingen i de fire neste byggene. Første juledag fremføres Peer Gynt-suiten av et 40 mann stort orkester. For en ung arkitektstudent fra Drammen skal de norske fangenes evne til å feire være med å bygge mot og moral.

Lekemakere

– Vi prøvde å leve i vår egen verden. Det grusomme var trykket man følte hele tida, frykten for hva som kunne skje – og for sykdom. Venner ble borte. Men vi hadde det fryktelig moro innimellom, forteller Robert Bjørka (95). Den siden så kjente arkitekten vokste opp på Strømsø med to søstre og en eldre bror. Faren var typograf i Drammens Tidende, men alt som liten ble Robert dypt fascinert av anleggsfolk, i nikkers, vindjakke og pipe. Byggedrømmen leder ham til NTH i Trondheim, hvor Odd Nansen, Fridtjofs sønn, alt har satt dype spor etter seg. I den ferske biografien «Arvtageren», forteller antropolog Anne Ellingsen hvordan Nansen junior og Bjørkas livsløp igjen krysses idet de havner i Sachsenhausen som politiske fanger fra henholdsvis Grini og Falstad.

«Si at dere er kunstnere!» er rådet de følger. Som ansatte ved et verksted der de skjærer i tre og lager leketøy, har Bjørka og Nansen tilgang på tegnesaker og papir. De starter begge intuitivt å notere det de ser og opplever, i tekst og strek.

– Det føltes helt naturlig å dokumentere det vi så. Så uvirkelig var det som skjedde, forklarer Bjørka. De bor provisorisk rett på sengebunnen, men ser at de har det bedre enn mange.

LES OGSÅ: Han som alltid skulle huske og aldri glemme

Å narre en tysker

«Når vi så på hverandre lo vi. Ellers ikke. Annet var det ikke å le av», skriver den gamle studentleder, Under Dusken-skribent og revysanger Nansen i sin dagbok, en serie sigarettynne strimler som de skjuler i sømmer på klær. Siden alt fra mat og røyk til gull og edelstener blir omsatt i leiren, blir de finkjemmet rutinemessig, såkalt «pfilzet». Alt av brev skal skrives på tysk og sensureres. Straffene for å lure unna er strenge, man kan bli hengt.

– Men vi betraktet alle tyskere som stutete dumme, som tenkte firkantet. Det å narre en tysker var rett, slik føltes det, sier Bjørka. Papiret gjør også at han og flere andre fanger kan videreføre et fødselsdagsritual fra Falstad. Når en av karene har bursdag, skriver og tegner de andre et hefte av hilsener. Kreativiteten blomstrer som løvetann: en gang klipper de dotter av eget hår og lager en «parykk» til en eldre, med mottoet: «Ungdommen kommer med hårene».

Forsanger

Blant medfangene er mange kunstneriske og kreative. Særlig er folk med bakgrunn i arbeiderbevegelsen flinke til å synge og framføre; som Rolf Aakervik, AUF-formannen og journalisten som senere ble leder i Oslo Ap.
– Han hadde en flott, kraftig røst som hørtes gjennom radioapparatene siden når han var forsanger på 1. mai, smiler Bjørka. Fra Drammen kjenner han også til Edmund Emil Norén, forretningsfører i Fremtiden fra 1930-40, og senere direktør i Arbeiderbladet og leder i Norsk Presseforbund. I tida før de hentes ut av De hvite bussene i april 1944, kommer bombetoktene hyppigere, og de lever i frykt for gass og massedrukning fra båt. De er godt kjent med jøders skjebne. «Språket er sprengt», skriver Nansen i dagboken, som utvalgte fangekamerater lykkes med å smugle helt hjem for ham i uthulede trefjeler. Det var Bjørka som kom på å hule ut fjelene som fangene hadde en hver av. For fremtidstroen makter de å beholde.

–Ingen var i tvil om at vi skulle hjem. Også de som døde, trodde det, sier Bjørka.

Uvurderlig øyenvitne for Nansen-biograf

– Robert Bjørka er intet mindre enn et øyenvitne til Odd Nansens verdensberømte fangedagbøker – han så dem bli til, og har vært en viktig konsulent for meg i arbeidet med biografien, sier antropolog og forfatter Anne Ellingsen, som kaller drammenserens tilbakemeldinger underveis i «Arvtageren» for uvurderlige.

– Han kom jo opp med mye annet også. Robert har fulgt Nansens historie videre med spesiell interesse, siden han kjente ham, og husker uforskammet godt. Også kontroverser rundt ham, sier Ellingsen.

Gjengen som fortsatte å møtes i forbindelse med jul hvert år snakket aldri om opplevelsene i leiren. Noen levde imidlertid verken godt eller lenge, men døde av senskader.

Men motsatt av hva man kanskje skulle tro, har det ikke vært vanskelig for Bjørka å bore dypere i sine egne minner etter hvert som Ellingsen skisset opp de dramatiske årene i de to arkitektenes liv.

– Nei. Jeg skjønte ikke den gang hvor lur jeg var, men allerede den første sommeren hjemme la jeg alt bak meg. Etter en uke eller to reiste jeg rett til Vassfaret, der det fremdeles var stor aktivitet, forteller Bjørka. Men noen ganger har han kjent at det klumper seg i halsen. Å bli pågrepet på hybelen midt på natten ga seg en stund utslag i uniformsskrekk.

– Det kunne lamme meg å stå på fortauet, om det plutselig sto politi ved siden av meg. Og en gang det plutselig braste noen inn på kontoret mitt fikk jeg virkelig en støkk. De skulle selge lodd for politiets idrettsforening, sier Robert Bjørka og ler.

Ble hedret 71 år etter fangenskap

Robert Bjørka hørte aldri noen snakke om fangetiden eller egen innsats.

– Nei, hvorfor skulle jeg det? Medaljer har jeg ingen sans for i det hele tatt, men jeg respekterer at de ønsker å dele ut noe slikt, feier Robert Bjørka av spørsmålet om hvordan det har seg at han aldri før har blitt markert for det han bidro med under krigen.

3. desember mottok Bjørka Regjeringens minnemedalje for innsats 1939-1945, for å ha deltatt i den topphemmelige etterretningsorganisasjonen XUs arbeid ved NTH (nå NTNU).

På rådhuset oppsummerer ordfører Tore O. Hansen (H) hvordan Bjørka ble arrestert i Trondheim 1. mars 1943 og satt i lokalt fengsel i fire måneder, før han ble overført til Falstad. En hasteavgjørelse fra Gestapo tar ham med fangetransport til Oslo, og videre til Tyskland med transportskipet Donau.

– Vi satt tre døgn i kuvogner før vi ankom Sachsenhausen, sier Bjørka til Dagsavisen Fremtiden.

– Visste du hva som ventet?

– Nei, vi hadde ingen forutsetninger for å vite hva det var, slår han fast.

Bjørka ankommer i det han går og står i – sekken med klærne hans er ikke tatt med fra Falstad, og er i stedet returnert til foreldrene i Drammen uten videre kommentarer. Det er ikke vanskelig å forestille seg alt som gikk gjennom hodene deres før de fikk første livstegn fra sønnen – på tysk.

En av Roberts lærere fra folkeskolen kommer innom dem jevnlig og oversetter brevene, og hjelper dem å svare.

Bakgrunnen for medaljen er en oppfatning av at mange av dem som gjorde en viktig innsats under krigen ikke har fått den anerkjennelse og oppmerksomhet som de fortjener. Ikke minst gjelder dette sivile.

– En av oss påtok seg etter femti år å reise rundt til de gjenlevende og samle historiene deres. Det han fant var utrolig, sier Bjørka. Én fortalte for første gang at han hadde gått rundt og båret på en dødsdom i leiren. Mange, også nære venner, har forsøkt å ta livet sitt, både ti og tjue år inn i freden. Noen har også klart det.

Bjørka ser opp.

– Et år holdt jeg tale ved de falnes bauta. Det var en ære å få hedre dem som falt.

Mer fra Dagsavisen