Dette spørsmålet er grovt oppsummert stridens eple når samfunnsaktører som artist Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, redaktør i Minerva Nils-August Andresen, ledere i Det Mosaiske Trossamfunn og Antirasistisk Senter denne uka har debattert Israel og Palestina.
Ytreeide Abdelmaguid skrev i Aftenposten at sionismen, som politisk ideologi som vokste fram på slutten av 1800-tallet om et jødisk nasjonalhjem der det allerede bodde noen, er lett å forklare, men umulig å forsvare. Det vesentlige her er altså at sionismen utpekte seg et spesifikt geografisk område − Palestina − og jobbet systematisk for å realisere en jødisk stat med jødisk flertall og dominans der den overveldende majoriteten var ikke-jødiske.
Palestinerne, de innfødte i Palestina, blir omtalt og tiltenkt ulike skjebner hos de primære grunnleggerne av sionismen. Det er viktig å understreke at sionisme alltid har hatt ulike strømninger og tyngdepunkter, og ikke minst også endret innhold underveis. Felles for alle retninger innen sionismen er at målet om en jødisk stat er viktigere og mer overordnet enn de fatale konsekvensene det får for det palestinske folk. Dette må det være legitimt å være moralsk kritisk og derfor avvisende til.
Konsekvensen er en alvorlig og dødelig antipalestinsk rasisme
For uansett hvilke definisjon av sionisme en legger til grunn, er det et ubestridelig faktum at sionismens mål ikke var mulig å realisere uten at det gikk på kraftig bekostning av palestinere som folk og nasjon, og landene rundt det som ble til staten Israel. Fra proisraelsk hold forventes det at palestinerne og de arabiske nabolandene skulle akseptere FNs delingsplan. Det er vanlig fra proisraelsk hold å hevde at motstanden skyldes at det dreide seg om en jødisk stat, slik Hanne Skartveit nylig skrev i VG.
Da handler det plutselig ikke lenger om at det palestinske folk selvfølgelig hadde ytt motstand samme hvem som hadde utsatt palestinerne for noe lignende. Det er den palestinske og arabiske motstanden mot britene et tydelig eksempel på. Ingen kan avkreves å gi fra seg sitt land og sine eiendommer. Å motsette seg dette, betyr ikke at en hater jøder fordi de er jøder. Motstand mot den jødiske staten fordi den innebærer ufrihet for det palestinske folk, kan manifestere seg i eller bidra til jødehat og ha antisemittiske konsekvenser. Akkurat som fremming av militant sionisme slik den har artet seg i Israels historie, frarøver ikke bare palestinerne land, men også palestinerne grunnleggende menneskeverd. Konsekvensen er en alvorlig og dødelig antipalestinsk rasisme, som knapt noen norske medier eller kommentatorer skriver om.
Les også: Gi Kalmarunionen en sjanse til.
Palestinernes landområder ble erobret av sionistiske militser og regelrette terrorgrupper, og det er denne militante aggresjonen som muliggjorde etableringen av staten Israel på ruinene av over 500 palestinske byer og landsbyer. Disse ble følgelig utslettet av de jødiske kolonistiske nybyggerne og pionerene, som ledende israelere ofte omtalte seg selv som. Over 80 prosent av det palestinske folk ble fordrevet. Og i henhold til det grunnleggende sionistiske prinsippet om jødisk flertall og dominans fikk de palestinske flyktningene heller ikke lov til å vende tilbake etter det som i Israel kalles frigjøringskrigen, og palestinerne kaller nakba − katastrofen.
Sionismen inneholder flere retninger hvor det kan pekes på to hovedretninger som gjerne kalles «den praktiske sionismen», som var mer pragmatisk og moderat sammenlignet med dens største konkurrent; «den revisjonistiske sionismen», som med voldsbruk ville oppnå et jødisk flertall i et Stor-Israel − Eretz Israel − på begge sider av Jordan-elven. Den revisjonistiske sionismen har i et århundre vært en integrert del av den sionistiske bevegelsen, og de siste tiårene har denne formen for sionisme hatt hegemoni i Israel. En av denne sionismens fremste ideologer − og en av Israels landsfedre – Vladimir Jabotinsky, var blant annet sterkt påvirket av fascisme.
Hele den israelske regjeringen i dag støtter opp om en slik sionisme og det gjenspeiles i over 56 år medisraelsk, folkerettsstridig okkupasjon og kontinuerlig mer annektering. De siste årene har palestinere på det okkuperte Vestbredden måttet leve med daglige terrorangrep fra bevæpnede jødiske ekstremister i tillegg til den allerede systematiske undertrykkingen av den israelske hæren. Det er i en slik kontekst ikke vanskelig å forstå motstanden mot den materielle virkeligheten sionistisk ideologi utgjør. Det betyr ikke at det på noen måte er legitimt å hetse eller trakassere sionister. Jo mer konkret kritikken og motstanden er, jo mindre sannsynlig er det at det bikker over i det som kan få antisemittiske følger.
Redaktør i Minerva, Nils-August Andresen, hevder i sitt svar til Ytreeide Abdelmaguid at kronikken hans kan leses som en legitimering av hat og sinne mot norske jøder, og retter sterk kritikk mot Antirasistisk Senter for å ha delt kronikken på sosiale medier. Dette er dessverre symptomatisk fra flere hold i debatten om Israel og Palestina: Vi tolker hverandre i verste mening og stempler hverandre. Det fører ikke noe godt med seg, og bidrar til å tåkelegge en katastrofal virkelighet hvor palestinerne står i akutt fare for folkemord. Realitetene på bakken fører ikke til noe godt for noen og det bør vi alle klare å enes om. Israel eksisterer og det er i motsetning til hva Andresen antyder, ytterst få som ikke aksepterer det. Vi som er direkte berørt av Israels eksistens, skal imidlertid ikke tvinges til å like det eller støtte det moralsk. Det bør også kunne være bred enighet om at Israel ikke kan fortsette å eksistere i den formen landet har i dag.
Les også: Det nærmer seg lønnsoppgjør. Kapitalistene gjør det ikke lett for seg.
Den palestinske tenkeren Edward Said, som er et stort forbilde for de aller fleste i den propalestinske bevegelsen, argumenterer for at palestinernes og israelernes historier og kulturer er uløselig knyttet sammen. Dette innebærer at det ikke er levelig for noen av partene å prøve å eliminere motparten og begå gjengjeldelse for urett begått mot ens familiemedlemmer og tidligere generasjoner.
Veien til fred må innebære å anerkjenne denne delte identiteten og sammenvevde historien. Dette er naturligvis ikke en enkel oppgave, men det er en øvelse vi alle må bidra aktivt til.