Denne uka ble det svenske flagget heist utenfor Natos hovedkvarter i Brussel. Nato-sjef Jens Stoltenberg, Sveriges statsminister Ulf Kristersson og den svenske kronprinsessen Victoria overvar seremonien i det kalde regnet. Endelig er også Sverige samlet i den transatlantiske folden.
Det er mye å si om at Sverige nå er medlem av Nato. Det var en tanke som var utenkelig for bare noen år siden. I denne sammenhengen kan vi nøye oss med å slå fast at mye ble forandret av Vladimir Putins krig i Ukraina. Det er nye tider.
Jeg tillater meg i alle fall å drømme litt. Med både dansk-norsk ø og svensk ö.
Også for oss her oppe i nord var heisingen av det svenske flagget i Brussel av spesiell betydning. Når Sverige nå er med i Nato, kan man, i alle fall med litt godvilje, si at dette første gang de tre skandinaviske landene Danmark, Norge og Sverige er samlet under én paraply siden Kalmarunionen.
For Norges del ble den unionen innledningen på en 400 år lang natt, lærer vi på skolen. Det er vel bare delvis sant, men så lange netter kan jo få en halvgammel mann til å drømme litt. Om en ny skandinavisk union, for eksempel. Om en samling av tre land som deler språk, tradisjon, historie og kultur.
Jeg kjenner jeg nesten kan bli høystemt av tanken på alt det vi kan få til i en føderal forbundsstat, for bare å velge en styreform, med rundt 20 millioner innbyggere, med byer som Stockholm, Trondheim, København, Aarhus, Göteborg, Bergen og Oslo.
Norske råvarer og etter hvert ekstrem knowhow til havs. Svensk industrialisme og dansk design. En fotballiga som hevder seg internasjonalt, oppgraderte togforbindelser, et felles strømmarked. Norsk vannkraft, svensk atomkraft og dansk vindkraft. En myntenhet vi kaller krone som et nikk til vår felles fortid som monarkier, og Zlatan som første president!
Navnet gir seg jo selv: Skandinavia.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Slik kan man sitte å la tankene fare, vel vitende om at dette ikke blir en realitet med det første. Men det har vært i nærheten tidligere, om enn ikke på union-nivå.
Etter den andre verdenskrigen ble et skandinavisk forsvarsforbund seriøst utredet og vurdert. Det strandet på at avstanden mellom landene var for stor. Norge og Danmark hadde vært under okkupasjon, svenskene ikke. Nøytralitetsspørsmålet sto i veien, og svenskenes krav til norsk opprustning. Det ble Nato på oss og danskene, og nøytralitet på Sverige. Som varte fram til i år.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/IZWDTSVDZRF3ZGBESD5PFGIMCA.jpg)
Vi har prøvd på industrielt nivå også. På slutten av 1970-tallet pågikk seriøse samtaler mellom den norske staten og Volvo om å gi oss 40 prosent av den svenske bilprodusenten, som til gjengjeld skulle få konsesjoner i Nordsjøen. Avtalen strandet på oppløpet. Ettertiden har vel vist at vi kom heldig ut av det. Norge har tjent eventyrlig med penger på oljen i Nordsjøen. Volvo har tidvis slitt i samme periode.
Men hvem vet hva som kunne ha oppstått i kjølvannet av en slik avtale? Statsminister Odvar Nordli skal i alle fall ha vært overbevist om at dette var avtalen som ville få fart i et reelt samarbeid her i nord.
Les også: Det er lys i enden av tunnelen, mener Kjell Werner
En ting som ikke sto i veien for en Volvoavtalen, var språket. Språket har vi felles her i nord.
Min litt spøkefulle flørt med en skandinavisk union handler egentlig utelukkende om nettopp språk. Eller mer presist: Egentlig handler dette plutselige innfallet om et samlet Skandinavia mest om motsatsen til en språklig integrert union, nemlig EU.
Som mange har sagt og jeg skrev lenger opp i denne teksten: Mye har forandret seg etter Putins åpne krigserklæring i februar 2022. Den nye realiteten har tvunget flere tidligere EU-motstandere i tenkeboksen, for er det ikke slik at vi må stå sammen mot trusselen fra øst?
Svaret på det er jo åpenbart ja. Men jeg havner likevel på nei. Til EU, altså.
Jeg har prøvd å gå samme runde med meg selv. Kan jeg endre syn? Det er mye med EU jeg liker, så jeg har kommet ganske langt i den prosessen. Jeg er ingen nasjonalist. I fotball heier jeg på Rosenborg – og på Italia. Jeg er vel en slags anywhere som kan trives i flere av verdens større byer. Det tar meg enda lenger på vei i retning av et ja.
Det jeg virkelig ikke kan forsone meg med handler om arbeidsmarkedspolitikken, og den er vi uansett integrert i gjennom EØS-avtalen. Det er dermed ikke mye som står i veien for at jeg skal endre syn på EU.
Men det er én ting jeg ikke kommer meg over: Språket. Eller: Språkene.
Les også: Ingen er trygge når folkevalgte slipper unna med reinspikka rasisme
Jeg har bodd i flere EU-land. Jeg snakker noen av språkene, og kan lese enda noen flere av dem. Selv i en slik privilegert situasjon klarer jeg ikke å finne det som må finnes for at man skal bygge et demokratisk prosjekt: En felles offentlighet.
Årsaken til mangelen på et felles torg der alle EUs innbyggere, ikke bare de språkmektige, eller «eliten» om du vil, kan møtes til en debatt om store og små saker, er åpenbar: Folk snakker ikke samme språk. Bokstavelig talt.
EU minner kanskje mest om Bibelens fortelling om Babels tårn. Du vet, da menneskene bygde et tårn opp til himmelen, og Gud straffet dem for mangelen på ydmykhet ved å forvirre deres språk, slik at menneskene ikke lenger kunne forstå hverandre. På så vis splittet Herren menneskene.
Babelsk forvirring er et dårlig utgangspunkt for demokrati og folkestyre. Derfor klarer jeg ikke si ja til EU – og veldig gjerne ja til et språklig forent Skandinavia.
Det er sant at danskene helst vil snakke engelsk med oss for tiden, men det er utslag av kokett provinsialisme forkledd som arroganse. Slikt lar seg løse. Forskjellen på gresk og polsk og spansk, derimot, kan ikke oppheves med en holdningskampanje.
Sveriges inntreden i Nato er ganske sikkert ikke starten på en skandinavisk forbundsstat. Men kastene er brå nå, og alle kort er på bordet. Sverige i Nato var en umulighet for kort tid siden. Så hvorfor ikke?
Jeg tillater meg i alle fall å drømme litt. Med både dansk-norsk ø og svensk ö.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Facebook, sprit og Frp er en dårlig miks, skriver Kjell Werner
Les også: Det nærmer seg lønnsoppgjør. Kapitalistene gjør det ikke lett for seg