I løpet av påskehelgen arresterte tysk politi rundt tjue ansatte i sikkerhetsselskapet til privatdetektiven og den tidligere høyreradikale politikeren Krzysztof Rutkowski. Bakgrunnen var en flere uker lang kamp mellom streikende lastebilsjåfører fra blant annet Georgia og Usbekistan, og det polske transportselskapet Lukasz Mazur. Etter ikke å ha fått lønn på mange uker la sjåførene ned arbeidet, og startet en streikeaksjon ved en rasteplass i utkanten av Darmstadt.
Dette ensidige fokuset på tomme butikkhyller og mangel på øl, brus og is har fått mange til å reagere
Der ble de møtt av det tysk LO har kalt «paramilitære gangstere» fra vaktselskapet Rutkowski Patrol. Etter å ha ankommet rasteplassen i et stort pansret kjøretøy, forsøkte de uniformerte og svartkledde sikkerhetsvaktene å overta lastebilene og tvinge sjåførene tilbake på jobb. Sjåførene gjorde imidlertid motstand, og Lukasz Mazur er nå siktet for trusler, voldsforsøk og brudd på demonstrasjonsretten. Saken har vakt stor oppmerksomhet i tyske medier, og flere har påpekt at dette minner om klassekampene for over 100 år siden, da arbeiderbevegelsen sloss for helt elementære demokratiske rettigheter.
Samtidig har Frankrike stått på hodet i ukesvis, med landsomfattende demonstrasjoner, opptøyer og arbeidsnedleggelser, i protest mot Emmanuel Macrons pensjonsreform og autoritære styreform. For noen dager siden ble presidentens favorittrestaurant i Paris påtent, etter flere uker med sjokkerende brutal politivold mot demonstrantene. De mange, men små og svake fagforeningene i Frankrike har ikke klart å stanse eller påvirke reformen, som til slutt ble innført ved dekret av presidenten.
[ Synnøve Vereide Trampe: Selv statsminister Støre har en jägermeister stående på kjøkkenbenken ]
Flere av dem jeg selv har møtt denne uka her hjemme, sier at streiken for dem handler om å stanse, eller snu, en samfunnsutvikling som går i feil retning. «Utbredt skjevfordeling er et sykdomstegn i et samfunn», sa Arne Larsen, leder for nærings- og nytelsesmiddelarbeiderne i Oslo og Akershus, på en fanemarkering på Youngstorget på tirsdag – «og Norge har blitt ganske sykt». Selv leder han arbeidere som under pandemien fikk høre at de var samfunnskritisk viktige, men som aldri har hørt det verken før eller siden. Medlemmene hans sørger for matforsyningen vår, og produserer flere av varene vi har kunnet lese om i nær sagt alle aviser de siste dagene. Dette ensidige fokuset på tomme butikkhyller og mangel på øl, brus og is har fått mange til å reagere. «Det hjelper ikke om det bugner av sjokolade, snacks og øl hvis du ikke har råd til å handle!», skrev LO-sekretær Trude Tinnlund på Facebook.
Blant dem som nå streiker, er det mange som ikke selv er lavtlønte, men som sier de ikke vil overlate fagforeningskameratene med de laveste lønningene og den svakeste lokale forhandlingsmakta til seg selv. Joachim Espe i Bygningsarbeidernes fagforening sa det sånn utenfor det nye regjeringskvartalet på storstreikens første dag: «Her gjelder prinsippet om én for alle og alle for én.» Det er et motto med lange historiske røtter i den norske arbeiderbevegelsen, men det er ikke av den grunn gitt at alle skal tenke sånn. For er det ikke mer opplagt å tenke på seg selv og sitt, og ta det man kan få selv?
[ Jo Moen Bredeveien: Det er tydeligvis store ord og tomme løfter vi skal leve av etter oljen ]
Bygningsarbeiderne har jevnt over gode lønninger, og en sterk lokal forhandlingsmakt. At de bruker den i solidaritetsaksjoner lik den vi nå er vitne til, er på ingen måte selvsagt. I mange land har de sterkeste gruppene i stedet valgt å hegne om seg selv, og latt andre seile sin egen sjø. Det gikk bra en stund, helt til gulvet forsvant også under dem.
I tiårene etter andre verdenskrig ble det ført lange og grundige diskusjoner i den norske fagbevegelsen om slike spørsmål. Var det riktig å bruke streikevåpenet på den samme måten som i det gamle klassesamfunnet, når solidaritetstanken endelig hadde fått sitt gjennombrudd? Eller måtte man tenke annerledes og større enn før?
Rett etter den seks uker lange bygningsarbeiderstreiken i 1956 samlet avisa Fri Fagbevegelse en gjeng fagforeningsveteraner til en prat om dette. Pionerene var bekymret for at klassesolidariteten var i ferd med å bli forvekslet med gruppesolidaritet, der «enkelte grupper utnytter klassesolidariteten til å fremme hardkokte gruppeinteresser». En av de eldste, «med mange lønnskamper på nakken», minnet om at «på kort sikt har sjelden en streik lønt seg. Og nesten aldri hvis boet skulle gjøres opp i kroner og øre. Men streikene var ett av de kampmidler vi var henvist til for å vinne fram til likestilling i dette landet».
[ Kjell Werner: Streike-kortene må legges på bordet ]
De åpne kampene var en viktig del av denne historien. «Men framgangen er vel så mye et resultat av at arbeiderne ute på de mange hundre arbeidsplasser skapte et nytt moralbegrep: Solidaritet. I de harde kampårene ble det klassens moral». Deretter ble organisasjonene sterkere, og «rettferdsfølelsen og samfølelsen et mer framtredende trekk ved samfunnsbildet enn før». Det sterkeste beviset på det, mente de gamle traverne, var «vår sosialpolitikk».
Det er dette byggverket mange streikende nå forsøker å slå ring om. Det er et byggverk som ble reist på det gamle klassesamfunnets ruiner, og som det har krevd kamp både å bygge og å vedlikeholde. Et eksempel er storlockouten i 1986, da arbeidsgiverne ville avskaffe hele lavtlønnsgarantien og erstatte sentrale forhandlinger med lokale. En annen var storstreiken i 2000, som ble utløst av skyhøye lederlønninger og bonuser. LO-familien vant begge. Mens den første ga oss 37,5 timers arbeidsuke, ga den andre oss en femte ferieuke.
Hendelsene i Tyskland nylig er en påminnelse om hvordan det gamle klassesamfunnet så ut – og at det aldri er tilbakelagt en gang for alle. Det gamle klassesamfunnet gjenoppstår imidlertid ikke over natta, og blir ikke brutalt i ett slag. Det begynner aldri med de svartkledde voldsmennene – akkurat som det ikke gjorde det i Tyskland. Først går de laveste lønningene ned, så blir arbeidsdagene lengre, og så forandrer menneskesynet og rettferdsfølelsen seg.
Men det er aldri noen naturlov at det skal bli sånn: Det har vi faktisk bevis for.
[ Fra rasshøl til redningsmann – Eddy er bipolar og har ADHD ]
[ Lars West Johnsen: Prisen for grådigheten på toppen kan bli høy ]