I kriser ser vi verdien av fellesskapet, og om det er én ting som har preget de siste årene, er det nettopp kriser. Vi kan ikke velge bort krisene, men vi velger hvordan vi møter dem. Nå er det viktig at vi møter dem sammen.
For dyrtida holder på å bite seg fast. Folk frykter nye rentehopp og alle merker de økte prisene. Stadig flere sliter med å få endene til å møtes. Foreldre skrur av strømmen når barna er borte, vernepleiere må ha ekstrajobber i tillegg til full jobb og uføre må leve av sosialhjelp. Generasjonen som vokser opp, kan bli første i historien som ikke får det bedre enn foreldrene sine. Det er ikke kommet av seg selv.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XZGRTQUWMNDJXBWAJ3SFOCBLF4.png)
De siste tiårene har vi valgt å bygge ned velferdsstaten, en vei som fører til større avstand mellom folk. Hvor vi stiller strengere krav før samfunnet stiller opp. Hvor fattigdom går i arv, og vi legger ned tilbud for barn og unge. I stedet for å fortsette på en vei som smuldrer bort, bør vi følge kompasset til en ny sosialpolitikk.
Vi må anerkjenne at arbeid er en grunnlovsfestet menneskerett og at når folk står uten jobb skyldes det svikt i samfunnet, ikke hos individet. Vi må stå opp for tryggheten til dem som jobber i velferdsstatens førstelinje, slik at de kan stå opp for andre. Vi må investere i barn og unge, slik at de får de samme mulighetene som oss. Ikke bare er det rettferdig, men helt avgjørende om vi ønsker et bærekraftig samfunn for framtida.
Slike veivalg kommer ikke av seg selv. Det blir blytungt.
Slike veivalg kommer ikke av seg selv. Det blir blytungt. Særlig når det kommer til økonomiske og politiske prioriteringer. Særlig når vi er i det fjerde kriseåret på rad, med utfordringer vi ikke har kontroll over. Derfor er årets 1. mai-markering viktigere enn på lenge. For når vi ikke kan velge bort krisene, må vi velge hvordan vi møter dem.
Lars West Johnsen: Norges viktigste eksportvare er 125 år gammel
Siden 1899 har vi valgt å ta de tyngste løftene sammen. I år fyller nemlig LO 125 år. At jeg, som sosialarbeider og FO-medlem, står sammen med min sønn, som er banemontørlærling og medlem av Arbeidsmandsforbundet, handler nettopp om styrken i fellesskapet. Solidaritet på tvers av tariffavtaler, yrke og forbund.
Derfor blir jeg bekymret når solidariteten vår settes på prøve. For selv om det alltid har vært grunnplanken i fagbevegelsen, vil flere nå kun kjempe for seg selv, sine egne og sitt. Det splitter oss. Som da Staten gikk bort fra én felles avtale og skapte større forskjeller mellom kollegaer. Som når noen vil vrake frontfaget, modellen som sørger for at offentlig ansatte også kan tjene på verdiskaping i industrien. Når andre vil splitte oss, gjør vi lurt i å trekke sammen.
Vi må tørre å kjempe for noe større enn oss selv og la årets 1. mai være et vendepunkt.
Et vendepunkt for velferdsstaten. Et vendepunkt hvor arbeidsfolk får reallønnsvekst for første gang på åtte år. Et vendepunkt hvor vi viser at solidariteten vår ikke stanser ved landegrensene. Med et pågående folkemord på Gaza, krig i Ukraina og over 100 millioner mennesker på flukt, har vi ikke noe annet valg. Ikke på arbeidernes internasjonale kampdag.
Les også: Lønner det seg å diskriminere i arbeidslivet? (+)