Sport

Astrids tårer: - De oppsummerer hele karrieren

Astrid Uhrenholdt Jacobsen gråt og hikstet som et barn. – Jeg føler at dette oppsummerte hele karrieren min. Dette løpet ble mitt karma, sier hun til Dagsavisen etter hennes aller første OL-medalje. Kanskje i siste forsøk.

Bilde 1 av 5

PYEONGCHANG: Aldri har vi sett en mer dramatisk og følelsesladet OL-stafett. Og i en helt sentral hovedrolle: Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Igjen. Hun var overbevist om at hun hadde ødelagt for laget, samtidig skulle hun svitsje om å juble over gull. Som også er hennes aller første medalje i OL, elleve år etter at hun tok VM-gull første gang.

Da hun lå i løssnøen helt tom etter sin etappe, var hun nesten bevisstløs. Hun hadde en opplevelse hun aldri har vært borte i før. En halvtime etterpå hoppet og spratt hun i det samme målområdet.

– Jeg har aldri hatt det slik. Det var frustrasjon, smerte og glede. Det er noe med meg og OL. Jeg følte at jeg dro fra Sotsji for fire år siden som verdens beste skiløper uten medalje. Så får jeg gull etter å ha levert et av mine verste renn. Det er et eller annet som går opp her, sier hun.

Innvendig drama

Det er langt på kveld i Pyeongchang og hun begynner også å gråte under pressekonferansen timer etter at dramaet er over.

Men dramaet inne i henne er ikke slutt. Det bobler.

– Jeg vet jo ikke en gang om jeg gråter av glede eller smerte. Jo, det er av glede. Men det blir så vanvittig sterkt etter alt som er blitt koblet til meg og OL, sier hun.

Og det er selvsagt hendelsen fra Sotsji-OL som preger henne, da hun mistet broren sin i selvmord rett før åpningsdistansen. Hun bestemte seg for å gå uansett.

– Og hadde ikke det skjedd det som skjedde, hadde jeg antagelig ikke vært skiløper i dag. Det må jeg innrømme. Derfor blir denne gullmedaljen ekstra sterk for meg, sier hun.

Planen der var at stafettgullet skulle bli hennes gave til broren. Det norske laget smurte seg bort og havnet på en sensasjonell 5. plass.

– Jeg husker hver meter av det løpet. Jeg var i mitt livs form, men fikk det ikke ut.

Tilbake i Pyeongchang peker hun på lagvenninnene.

– Også er det ekstra sterkt å være en del av dette laget. Jeg vet til og med at om vi hadde tapt på grunn av meg hadde disse jentene bygd meg opp igjen. Så må jeg gråte litt for det også, sier hun. Nå med latter i stemmen. Samtidig vet hun at det sitter en skuffet Heidi Weng i leiren, verdenscuplederen som ble vraket fra laget på hennes bekostning. Å bli vraket fra et norsk stafettlag er nesten som å bli fratatt en medalje.

Aldri sprukket slik før

Regien var perfekt. Stafett-debutant i mesterskap Ingvild Flugstad Østberg holdt svenske Anna Haag bak seg. Så kom smellen til Astrid som snudde alt.

Hun klarte å sprekke på en 5 kilometer og ble utklasset av Charlotte Kalla med nesten et minutt. Også Finland og det russiske laget gikk i fra.

– Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Det svartnet for meg på nedkjøringen til stadion. Hadde jeg ikke kjørt utallige treningsrunder der jeg kunne svingen i blinde, hadde ikke dette gått bra.

- Har du noen fysiologisk forklaring i egenskap av medisinstudent?

- Nei, det er for tidlig. Men det er faglig interessant.

Så ikke Hagas løp

Ragnhild Hagas suverene opphenting på tredje etappe fikk hun ikke med seg. Hun var til behandling inne i et arrangørtelt og var helt tom. Etterhvert fikk Ingvild Flugstad Østberg forklart henne at Norge kjempet likevel om gull.

Da Marit Bjørgen kom mot mål i den thrilleraktige duellen mot Stina Nilsson var Astrid oppe på beina. Hun var sikker på norsk gull. På tribunene hoppet og spratt norske tilskuere i kulda og flomlyset.

– Ja, når alle snakket om at Marit ville tape hvis de kom likt inn mot mål, visste jeg det motsatte ville skje. Hun kjørte så tøft at Stina Nilsson ikke hadde noe å spurte med, Det lå ii kortene, mener Astrid.

Og Stina Nilsson bekreftet teorien. - Nei, jeg hadde ikke noe mer å gi. Jeg hadde mer enn nok med å holde følge, innrømmet hun.

Tremil eller ingenting

Uhrenholdt Jaconen trodde ikke hun skulle få gå stafetten. Hun trodde det kanskje ikke ble noe mer OL i det hele tatt.

– Ja, jeg ble litt overrasket over at jeg fikk plassen etter at jeg ikke fikk gå 10 kilometeren. Men jeg følte meg klar.

– Du ble liggende nesten fem minutter i snøen etterpå. Hva skjedde da?

– Jeg husker nesten ingenting. Jeg husker jeg tenkte at jeg kanskje måtte flytte meg for ikke å bli kjørt over. Men jeg hadde ikke krefter til noen ting.

– Går du noe mer i dette OL?

– Vi får se. Det er heldigvis lenge til tremila. Men nå må jeg se hvordan kroppen reagerer på dette. Akkurat nå er det helt tomt, sier hun.

Hun skal videre. Hun må restaurere kroppen. Det kommer etterhvert også en seiersseremoni. Nasjonalsang. Og enda mer følelser for en ganske utslitt Heming-løper fra Oslo vest.

Kvinner, 4 x 5 km (klassisk-klassisk-fri-fri):

Gull: Norge 51.24,3 (Ingvild Flugstad Østberg, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, Ragnhild Haga, Marit Bjørgen),

sølv: Sverige 0.02,0 min. bak (Anna Haag, Charlotte Kalla, Ebba Andersson, Stina Nilsson),

bronse: OAR 0.43,3 (Natalia Neprijajeva, Julia Belorukova, Anastasija Sedova, Anna Netsjajevskaja),

4) Finland 1.02,6, 5) USA 1.20,5, 6) Tyskland 1.49,4, 7) Sveits 1.51,5, 8) Slovenia 2.31,4, 9) Italia 2.57,7, 10) Polen 3.06,6.

14 nasjoner fikk plassering.

Mer fra Dagsavisen