– Jeg hadde ikke tenkt tanken at terroren kunne ramme i Paris. Men jeg tenkte at terroren syrere betaler prisen for hver dag, ville komme andre steder av verden, sier forfatter Samar Yazbek, som lever i eksil i Frankrike og nå er på besøk i Oslo. FOTO: MIMSY MØLLER

– Terroren rammet mitt andre hjemland

Samar Yazbek flyktet først fra Assad-regimet, men dro tilbake til krigen. Andre gang flyktet hun fra IS. Nå har terroren rammet byen hun bor i, Paris.

Verden

 

INTERVJUET

Hvem: Samar Yazbek

Hva: Syrisk forfatter

«Jeg åpnet vinduet på gløtt og slapp inn en tynn stripe lys så verden skulle få se lag på lag av helvete».

Samar Yazbek dro tilbake. Hun reiste inn i krigen i Syria igjen, selv om hun hadde en tilværelse i eksil i Paris. Ordene ovenfor er hentet fra innledningen i hennes bok «Inn i tomheten», som nå er oversatt til norsk. Den ble til etter gjentatte opphold inne i Syria i 2012 og 2013. Hun kunne ikke la være å skrive om det som møtte henne i landet hun hadde forlatt i 2011, og som siden er blitt total forvandlet.

– Som forfatter er det en del av mine plikter å fortelle om det som skjer på jorden, sier Yazbek i et intervju med Dagsavisen.

Gjemte seg for bombene

Samar Yazbek er alawitt, fra samme minoritet som Syrias president Bashar al-Assad.

Likevel har hun vært i opposisjon til Assad-regimet siden opprøret begynte i Syria. Hun anses som en av Syrias mest respekterte uavhengige stemmer, og kom på listen over alawitter som bør drepes. Da det ble for farlig for henne og datteren å bli i Syria, flyktet hun, og fikk opphold i Frankrike.

Likevel: hun reiste tilbake til områder nord i Syria. Målet var å hjelpe kvinner ved hjelp av en organisasjon hun har opprettet.

– Egentlig hadde jeg tenkt å reise til Syria for godt, for en del av områdene der var frigjort (tatt over av opprørere, red.anm.), sier Yazbek.

I boka beskriver hun hvordan hun begir seg ut på en livsfarlig reise i hjemlandet. Hun bor sammen med folk hun møter, gjemmer seg med dem når bombene faller, møter ofrene for skarpskyttere og bomber, og ikke minst: hører deres historier. Historiene som sjelden kommer ut til resten av verden, fordi de er gjemt bak nyhetsoppdateringene om det storpolitiske og den militære utviklingen.

– Det føltes naturlig å være der i stedet for i Frankrike. Det var ikke plass til redsel, for jeg bodde blant syrere, vi var i samme båt. Jeg levde som de andre der. Det eneste som er annerledes er at jeg har skrevet om det, forteller Yazbek, som dro tilbake til Frankrike i 2013, men ferdigstilte boka i fjor.

LES OGSÅ: – Kun militærangrep virker ikke

Tvinges til løsning?

Så rammet terroren Paris.

– Jeg hadde ikke tenkt tanken at terroren kunne ramme der. Men jeg visste at terrorreateret som utspilles i Syria ville bli større og større. Jeg tenkte at terroren syrere betaler prisen for hver dag, ville komme andre steder av verden. Men terroren som rammet Paris er en brøkdel av hva syrerne opplever, sier Yazbek.

Hun følte seg rammet på flere måter med terrorangrepet i Frankrike.

– Da terroren kom til Paris, ble jeg forstyrret. Både fordi jeg så at problemet ville bli større og større, men også fordi Frankrike er blitt mitt andre hjemland. Og for meg er ikke Paris bare et sted jeg bor, men også et lager for kultur, liv, kunst og demokrati. Med dette slaget har terroristene rammet også mine verdier og prinsipper, sier Samar Yazbek, som er på besøk i Oslo.

I etterkant av flyktningstrømmen til Europa og terrorangrepet i Paris og mot et russisk fly gjør stormaktene forsøk på å samle seg på en helt annet måte enn tidligere i løpet av den fire år lange krigen i Syria. Men ikke primært mot Assad – mot Den islamske staten (IS).

– Jeg er ikke optimist egentlig. Men disse to tingene, flyktningkrisen og faren fra Daesh, gjør at jeg faktisk kan tro at det internasjonale samfunnet kan bli tvunget til å jobbe mot en løsning, sier Yazbek, som bruker det arabiske navnet Daesh for IS.

– Vil angrepene mot IS knekke gruppen slik man ønsker, eller virke mot sin hensikt, slik enkelte advarer mot?

– Hvis de bare går til militære angrep uten andre løsninger, vil det virke mot sin hensikt. Man må følge to spor parallelt. Vi må innrømme at vi har terrorister i Syria, mange væpnede grupper og jihadister som Daesh. Men vi trenger også politiske tiltak. Det må komme en overgangsperiode der Assad gir fra seg makten, sier Yazbek.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Andres krig

Yazbek, som opprinnelig flyktet fra Assad-regimet, så under oppholdene sine hvordan islamister tok stadig mer over i store deler av hjemlandet.

– Første gang jeg reiste fra Syria i 2011 var det på grunn av grusomhetene til Bashar al-Assads regime. Den andre gangen jeg reiste fra Syria var det på grunn av Daesh. Hvis ikke Daesh hadde kommet inn i bildet, ville jeg ikke reist ut igjen, sier hun, men påpeker at det ikke nytter å kjempe kun mot IS.

– En av årsakene til at Daesh faktisk har fått utvikle seg i Syria, er Assad. Det internasjonale samfunnet prøver å ødelegge produktet, men årsaken er fortsatt der; Assad, som har fordrevet sitt folk, ødelagt historien og framtida, sier Yazbek.

I boka skriver om hvordan hun så stadig flere utlendinger som var på vei inn i Syria for å kjempe som fremmedkrigere. Folk fra land over hele verden er med i krigen på bakken, og på det storpolitiske planet trekker nabolandene og stormaktene i trådene.

– Er det ikke lenger syrernes krig?

– Nei, det stemmer. Og dessverre betaler syrere prisen for det. De klamrer seg til håpet fortsatt, og kjemper for livet, men vet at de ikke har innflytelse på det som skjer på deres jord. Mens de mange interessene kolliderer med hverandre i Syria-krigen, blir syrernes land ødelagt, sier Yazbek.

LES OGSÅ: Eva Joly avviser nye lovendringer etter terrorangrepet i Paris

Naturlig frykt

Etter en atmosfære tidligere i høst der flyktningene i stor grad ble ønsket velkommen i Europa, strammer nå europeiske land inn på asylpolitikken. Partier som vil ha innstramminger vokser på meningsmålingene, blant annet Nasjonal Front i Frankrike. Mange er redde.

– Det er en naturlig reaksjon som jeg forstår, selv om jeg ikke ønsker det slik. Folk er redde for at terrorister skal komme inn blant flyktninger. Mye handler om uvisshet, de kjenner ikke syrere, vet ikke hvem de er. De fleste er vanlige folk fra middelklassen, folk som har mistet alt, sier Yazbek.

«Å leve i eksil er å kjenne at du ikke hører til. Jeg har lært meg å gå omkring og tenke i søvne, eller kanskje slik man eksisterer etter at man er død.»

Slik beskriver Samar Yazbek sin tilværelse tilbake i Paris, etter å ha dykket inn i helvete. Det som begynte som en fredelig protestbølge.

– I mitt verste mareritt kunne jeg ikke se for meg at det som nå skjer, skulle skje, sier hun.

– Tror du at du kommer tilbake til Syria?

– Ja, jeg kommer tilbake. Jeg vet ikke når. Men det er min drøm.

LES OGSÅ: Hva er IS og hva vil de?

 

Utdrag fra «Inn i tomheten»

Det første møtet med Syria fikk vi på sykehuset like ved den tyrkisk-syriske grensen utenfor Reyhanli. De hadde en egen etasje hvor de tok seg av syrere som var skadet under bombeangrep. Vi kjente stanken som sev ut av rommene hvor de skadde lå på hvite laken med amputerte ben, avrevne armer og øynene fulle av drømmer. Lemmene deres glir som seilfly inn i tomheten.

Manhal var en av de første aktivistene under revolusjonen i Saraqib. Han spurte om jeg ville bli med ham inn på rommet til to barn, Diana på fire og Shima på elleve.

Diana var blitt lam etter å ha blitt truffet i ryggmargen. Hun lå strak og underdanig som en oppskremt, hvit kanin. Hvordan kunne det ha seg at kula ikke hadde flerret i stykker den spede kroppen? Det var et mirakel! Hva tenkte snikskytteren da han siktet på ei lita jente som var på vei over gata for å kjøpe søtsaker til iftar?

Senere fortalte damene i landsbyen at den samme snikskytteren hadde skutt ei dame i skrittet og myrdet ei tolv år gammel jente den dagen jeg dro derfra. Det var nettopp derfor guttene hadde insistert på at vi skulle gå gjennom husene med utslåtte vegger i stedet for ute på gata der snikskytteren hadde full oversikt. Jeg ble fullstendig lamslått da jeg hørte det, og bena ville ikke reise seg. Guttene bare ropte etter meg:

– Sånn går det, nå må du ta deg sammen!

Jeg forsto at sorgen og smerten jeg opplevde, fikk jeg holde for meg selv.

---

Et fly passerte oss, og jeg gikk ut for å se. De andre var gått ut allerede. Frykten jog gjennom dem, og mens vi sto slik, forsto jeg hva det vil si å leve i eksil. Dette øyeblikket oppsummerte alt.

Selv om jeg hadde sneket meg over grensen til mitt eget land på ulovlig vis, var det dette – å stå og se på et fly som akkurat nå skulle slippe en bombe over oss uten å blunke – som er å høre til, mens eksiltilværelsen er å sitte på Place de la Bastille midt i Paris og drikke kaffe med et kjærestepar oppslukt i et langt kyss på nabobordet ved siden av, og så skvette til når det lander en fugl på kneet mitt, som om jeg plutselig var i livsfare igjen.

---

Jeg følte på en bunnløs desperasjon. Verden der ute nekter å ta inn over seg hva som foregår her. De vil helst bare avskrive oss som brutale barbarer helt uten et snev av kjølig intelligens, og dessuten skal vi visstnok være ekstremistiske islamister hele gjengen.

Et sånt perspektiv gjør at regjeringen kan spille på lag med verdensopinionen og skyve ansvaret for den ustabile situasjonen og all bestialiteten over på de væpnede opprørsgruppene. Jeg lever i to parallelle verdener, en inne i Syria og en annen når jeg reiser rundt og holder foredrag i verden utenfor.

LES OGSÅ: Dramatisk skifte fra IS