TETT I TETT: I Libanon, med bare fire millioner innbyggere, lever over en million syriske flyktninger i teltleirer som denne i Bekaadalen. FOTO: BILAL HUSSEIN/NTB SCANPIX

Stengte grenser i arabiske land skaper sinne

Mens syriske flyktninger strømmer til Europa, vokser sinnet mot de rike arabiske landene som nekter å ta imot sine brødre i nød.

Verden

JAFFA (Dagsavisen): Over fire millioner syrere har måttet flykte fra sitt hjemland. Men land som Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater – altså de styrtrike Golf-statene – stenger sine grenser.

Men det er ikke så at Saudi Arabia og Qatar ikke er involvert i krigen i Syria. Heller det motsatte. De rike Golf-statene finansierer opposisjonen til president Bashar Assad, inkludert al-Qaida-lignende grupper. Uten Golf-statene ville ikke de ekstreme islamistene ha stått så sterkt.

Etter at verden ble rystet av bildet av 3-årige Aylan, som ble skylt død på land i Tyrkia, rettes pekefingre mot Golf-statene:

– I stedet for å legge all skyld på Vesten, hvorfor kan ikke arabiske ledere gi disse flyktningene et sikkert tilholdssted, spurte indiske Asra Nomani denne uka i en oppsiktsvekkende artikkel i nettpublikasjonen The Daily Beast.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Null

Og tallene er triste. Ifølge Amnesty International, har Qatar, De forente arabiske emirater, Saudi Arabia, Kuwait og Bahrain «tilbudt null steder å ta imot syriske flyktninger». En politikk som bare blir mer nedslående når en ser hvordan flyktninger risikerer sine liv i dårlige båter på Middelhavet.

Selv sier imidlertid Golf-statene at de heller hjelper på annen måte, og først og fremst i flyktningenes nærområder. De forente arabiske emirater sier at over en milliard dollar er blitt brukt på flyktningleirer i Jordan og nordlige Irak. Også Saudi Arabia hjelper sant nok flyktningene i nærområdet.

Men når Golf-statene finansierer opposisjonen mot den brutale president Assad, så er det ikke for å bringe demokrati til Syria. Ingen av Golf-statene er demokratier, alle er ledet av undertrykkende monarker, og målet med å bekjempe regimet i Syria er først og fremst å svekke deres erkerival, Iran, Assads nære allierte.

Ikke-demokrater

At flyktningspørsmålet er et særdeles vanskelig tema selv inne i Golf-statene, ble klart også i går. Dagsavisen hadde avtalt å intervjue en britisk professor som underviser i Qatars hovedstad Doha. Men da vi begynte intervjuet, og han hørte spørsmålene om flyktningene som ikke får komme inn, var han først ordløs, så ba han om å avslutte intervjuet.

Men professoren rakk å nevne noe om «demografi». Og sant nok, i land som Qatar utgjør den lokale befolkningen kun litt over 200.000 innbyggere. Her vil en flyktningstrøm på kun noen titusen forandre hele den demografiske sammensetningen i landet. Libanon, et land med fire millioner innbyggere, er derimot blitt tvunget til å ta imot en million syrere, og er på randen av kollaps.

Kravet om at landene i den arabiske verdenen bør vise solidaritet overser også et annet uunngåelig aspekt: De fleste arabiske landene styres faktisk av diktatorer, som da først og fremst er opptatt av egen overlevelse, og ikke medfølelse med andre lidende mennesker. Fengslene i Midtøsten er fulle av andre folk som heller ikke har fått medfølelse fra sine statsledere.

I krisesituasjoner gjør stater imidlertid gjerne unntak, og hjelper andre i nød, som Tyskland og Sverige i disse dager. Kanskje kunne en ha forventet noe lignende fra Golf-statene, men nok et tragisk element spiller inn her, og det er at den arabiske verdenen er splittet.

LES OGSÅ: Flyktninger:uønsket

Hat og intern splittelse

Utenfra blir den arabiske verdenen ofte sett på som en samling av land, men internt er de dypt forskjellige og motsetningene er markante. Rasismen som eksisterer i arabiske land er dessverre gjerne mer ekstrem enn den en ser i Vesten. Og i Midtøsten blir hatet ofte rettet ikke kun mot vestlige, men også andre arabere.

Bare i forrige uke sa en kuwaitisk leder at hans land ikke kan ta imot syriske flyktninger ettersom «syrerne er psykopater». En saudiarabiske leder var mer raus, og sa at flyktninger sant nok ikke skulle få komme til hans land, men Riyadh var villig til å finansiere byggingen av moskeer i Europa.

Tareq Najmeh, en syrisk flyktning, som nylig ankom Berlin, er «forferdet» over Golf-statenes politikk. – De ønsker bare at krigen skal fortsette, og snart er det ikke mange igjen i Syria, sier han over telefonen fra Berlin.

35-årige Najmeh flyktet etter at livet i Damaskus ble for farlig. Også han måtte ta den farlige båtturen fra Tyrkia til Hellas. Men han vurderte ikke engang å dra til Golf-statene. – De ville ikke ha latt oss komme, forteller han til Dagsavisen.

Men det var også noe mer. For heller ikke her var den broderlige solidariteten på topp. Ifølge syreren, er de nyrike Golf-statene ikke engang på nært like kulturelle som hans hjemland, sivilisasjonens vugge.

– De er uten kultur, uten utdannelse og uten historie. De har bare penger. Jeg hadde ikke dratt dit selv om jeg ble tilbudt en høy lønn, sier flyktningen fra Berlin.