Verden

Sør-Korea ser mot Norden

Når sørkoreanerne i dag går til valgurnene 
for å velge landets neste president, er det velferdsordninger som står i sentrum.

SEOUL (Dagsavisen): På Jongno sam-ga, en av Seouls travleste T-banestasjoner, strener tusenvis av pendlere forbi billettautomatene. Like ved står dusinvis av eldre mennesker i kø for noe helt annet. Tre dager i uka gjør et knippe veldedige organisasjoner deler av stasjonen om til et velferdssenter hvor eldre kan få alt fra gratis hårklipp til rådgivning i økonomiske og juridiske spørsmål.

- Jeg er veldig glad for at det finnes et tilbud som dette, men de gjør en jobb som myndighetene egentlig burde ta seg av, sier 77 år gamle Kim Bok-yong.

Nettopp dét ser det ut til at mange er enige med ham i. Tidligere har skatteøkninger og økte sosiale ytelser blitt sett på som synonymt med lavere vekst. Nå konkurrerer imidlertid samtlige av landets presidentkandidater om å love mest mulig til pensjonister, studenter og nyetablerte familier for å vinne støtte i dagens valg. Ifølge de oppmøtte på stasjonen er det på høy tid.

- I Korea forventes det at familien skal ta seg av sine eldre. De som ikke har nær familie faller utenfor. Pensjonsordningene er nærmest en vits, sier Chae Cho-hee, en av de frivillige som har møtt opp.

Store ulikheter

En universell statlig pensjonsordning kom på plass først i 2008 og gir ikke mer enn fem prosent av den fastsatte minstelønnen på rundt 1.200 kroner i måneden. Årlig tilsvarer dette totalt om lag 3.600 kroner.

Mens de nordiske landene siden åttitallet årlig har brukt over 25 prosent av sine brutto nasjonalprodukt på velferdstilbud, har det tilsvarende tallet for Sør-Korea ligget på ti prosent - bare halvparten av USA.

Lave utgifter til sosiale ytelser kombinert med en generelt lav skattebyrde har blitt trukket fram som en av grunnene til at Sør-Korea de siste tiårene har sett en eventyrlig økonomisk vekst.

Men selv om Sør-Korea i dag er verdens tolvte største økonomi, er det også et av landene i OECD-området med størst økonomiske ulikheter. Befolkningen eldes raskt, og fødselsraten er den laveste blant OECD-landene med bare 1,2 barn per kvinne.

Ser til Norden

Når sørkoreanerne søker løsninger på disse problemene ser de i økende grad til den såkalte nordiske modellen, forteller Geir Helgesen, direktør ved Nordisk institutt for Asia-studier i København.

- Politikerne har virkelig fått øynene opp for Norden. Man ser at vi har et mer konsensusbasert system, at vi har omtrent gratis utdanning og et helsevesen som er universelt tilgjengelig. Vi betaler mer i skatt, men vi får noe igjen for det, sier Helgesen.

Tidligere i høst inviterte Moon Jae-in, presidentkandidaten fra det største liberale opposisjonspartiet, til samtaler med ambassadørene fra Norge, Sverige, Finland og Tyskland. Temaet var velferdsordningene i de nordeuropeiske landene.

Norges ambassadør til Sør-Korea, Torbjørn Holthe, registrerer interessen, men understrekte også overfor Moon at noen blåkopi av den norske velferdsstaten ikke nødvendigvis er veien å gå for Sør-Korea.

- De må finne sin egen modell ut fra egen historie og egne erfaringer, sier Holthe, men mener at generelle momenter som lav yrkesdeltakelse blant kvinner og lave fødselsrater er ting som er naturlige å se på.

- Kolossal oppgave

Under sittende president Lee Myung-baks administrasjon har det konservative Saenuri-partiet fokusert på å opprettholde et næringsvennlig skatteregime, med begrenset fokus på velferdsordninger. Nå lover imidlertid Park Geun-hye, presidentkandidaten fra det samme partiet, både subsidierte barnehager, økt stønad til handikappede og mer til offentlige boliger.

Ifølge Helgesen har utvidede velferdsordninger blitt et så stort ønske fra velgerne at det har blitt politisk usalgbart å skulle tale mot det, selv om man er konservativ.

- Men å skulle bygge noe universelt velferdssystem i Sør-Korea er en kolossal oppgave og det må gå gradvis. Det handler også veldig mye om tillit og der har Sør-Korea et problem. I de nordiske landene har vi lenge hatt en utstrakt tillit mellom befolkningen og statlige institusjoner. Men hvis ikke den tilliten er til stede, så er det vanskelig å få slikt til å fungere, sier Helgesen.

Mer fra Dagsavisen