Verden

Søker det normale i galskapen

Krigen i Syria, som går inn i sitt åttende år, har ikke kun ødelagt et land, men også knust et folk. Dagsavisen har snakket med syrere som søker noe normalt midt i galskapen.

JAFFA (Dagsavisen): Sami går på jobben i downtown Damaskus hver dag. Hans frykt er ikke at bussen skal komme for sent, men at raketter fra nærliggende østlige Ghouta skal slå ned rundt ham.

– Ingenting kan drepe deg hvis du vil leve, sier Sami barskt til oss.

Han er en av millionene som valgte å bli værende i Syria gjennom borgerkrigen. Rundt seg ser Sami et samfunn i oppløsning, venner som blir drept. Likevel er han overbevist om at hans skjebne er i hans hender. I et øyeblikk glemmer han at hans egen søster ble såret og nesten drept for to år siden. Hun sto på bussholdeplassen da bomben gikk av.

Sami er ikke den første til å overbevise seg selv om at han har kontroll, selv mens krigen herjer. Kanskje er det en psykologisk overlevelsesmekanisme.

Les også: Fortsatt flere som flykter enn som reiser tilbake

Hatet hverandre

Tarek, som også kommer fra Damaskus, kunne ikke holde ut marerittet og flyktet. Han smurte regimesoldater og islamister langs veiene ut av Syria, tok en båt til Hellas, og spaserte i måneder gjennom Europa. Nå er han i Berlin, og prøver å etablere seg som en grafisk designer.

– I dag er det klart at vi syrere aldri kunne fordra hverandre. Vi hatet hverandre, både kristne, muslimer og andre. Det var der hele tida, men hatet kom til overflaten gjennom borgerkrigen, forteller Tarek til Dagsavisen.

Enda mer bekymret er han for framtida.

– Vi har nå skapt generasjoner som vil hate hverandre gjennom de neste 100 årene, sier han.

For å sette ødeleggelsene i Syria i sammenheng, er antallet drepte, en halv million, mer enn dobbelt så mange som det hele den arabisk-israelsk konflikten har produsert gjennom mer enn 70 år.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Brutalt regime

Opprøret i Syria startet i mars 2011, etter at demonstranter veltet de mangeårige diktatorene i Tunisia og Egypt. Syrias Bashar Assad lo da av de andre presidentene, og sa at noe lignende aldri ville skje i hans land. Årsaken var enkel – regimet var så fryktet og brutalt at ingen våget seg ut i gatene. Slik ble Syria et sjeldent eksempel på hvordan barn kan forandre verdenshistorien. Etter at barn i den sørvestlige provinsen Daraa malte regimekritisk graffiti på en husvegg, ble de bortført av sikkerhetspolitiet. Og da regimet ikke slapp barna fri, følte deres foreldre at de ikke lenger hadde noe å tape, og strømmet ut i gatene. Slik startet borgerkrigen.

Assads strategi var å knuse de moderate, slik at en ville stå igjen med islamister og uten noe krav om demokratisering. Og etter sju år har Sami i Damaskus absolutt lært leksen Assad ville lære sitt folk.

– Det aller dummeste du kan gjøre er å gå inn i det politiske spillet, konstaterer han.

Presidentens taktikk var brutal på grensen til det ufattelige. Han lot paramilitære soldater terrorisere landsbyer. Tidlig i borgerkrigen møtte Dagsavisen flyktninger som fortalte de mest ubegripelige historier – om folk som hadde blitt dratt til markedet og fått øynene sine pirket ut med kniver mens de var i live, om andre som hadde fått avskåret et øre. Internt i Dagsavisen måtte vi ta en diskusjon om hvorvidt vitnesbyrdene var pålitelige, lignende rapporter hadde ennå ikke blitt publisert. Vi valgte å tro syrerne av to grunner – for det første fortalte en rekke flyktninger, spredt over et stort område, lignende historier. For det andre var dette mennesker som ikke hadde noen tidligere erfaring med utenlandske journalister. Senere trykket blant annet New York Times lignende saker, og ga bestialiteten en tragisk bekreftelse. Ikke lenge etter brukte Assad så kjemiske våpen mot sitt eget folk.

– Ingen grense

Ordet «menneskelig» har fått en ny og negativ mening i Syria – det er knapt noen grense for hva et menneske er villig til å gjøre mot et annet. Men Syria-konflikten har også forandret verden, forteller Imad Salamey, en statsviter ved det libanesisk-amerikanske universitetet i Beirut. Andre land vet nå at de kan bli stående mutters alene selv hvis de angripes med masseødeleggelsesvåpen.

Problemet er ikke at verden ikke bryr seg, og dermed ikke griper inn. Problemet er at verden igjen er splittet, og da blir handlingsevnen lammet, mener han.

– Supermaktene er dypt splittet. Det som da skjer er at sivile blir ofrene for de internasjonale rivaliseringene, sier han, og understreker at verdensordenen ikke lenger fungerer. – Syria og Ukraina er kun de siste slagmarkene. Vi vil trolig se mer, sier Salamey til Dagsavisen.

Professoren har heller ingen tro på en demokratisk transformasjon i Midtøsten i årene som kommer.

– Nå dreier alt seg om maktkampen mellom regionale makter. En kan skylde på Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia, sier Salamey.

Mer fra Dagsavisen