– Russland er den fremadstormende makten i Midtøsten

JAFFA (Dagsavisen): Idet Midtøsten går inn i 2019, vil skillet mellom det dagligdagse, som en enkel fotballkamp, og ødeleggelse, som på slagmarkene i Syria og Jemen, bli mer og mer hvisket ut. Mennesker vil dø, men vi vil også få høre om stadig nye tegn til normalisering – som en landskamp.

Syria vant 1-0, og var overlegne. Riktignok kunne ikke oppgjøret spilles i noen av hjemlandene, så landslagsspillerne måtte fly til Abu Dhabi i De forente arabiske emirater for å spille. Samtidig bombet jagerfly fra nettopp emiratene mål tilbake i Jemen. Kampen, som ble spilt rett før nyttår, ble kalt, i det som i dagens Midtøsten får en merkelig klang, en vennskapskamp.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tettere bånd

Mye er på gli. Etter at USA besluttet å trekke seg ut av Syria, er båndene mellom Damaskus og Bagdad, historisk gamle rivaler i regionen, plutselig blitt tettere. Syria vil nå la Irak angripe islamister i østlige Syria uten først å måtte be Damaskus om lov. Ingen ekte stabilitet er i vente. På nittitallet flyktet hundretusener av irakere til Syria som følge av krigen der. Deretter kom borgerkrigen i Syria, og hundretusener av syrere måtte flykte den andre veien – til Irak.

De gamle regimene er som kjent på vei tilbake. Hundretusener av mennesker er blitt drept i Midtøsten de siste årene, og knapt noe er blitt bedre. Men, sier Midtøsten-eksperter, likevel forandrer regionen seg på en helt grunnleggende måte.

Les også: Klimaendringer fører til økning i antall sultne i verden

Ny makt

– For å si det med ett ord: Russland. Moskva er den fremadstormende makten i Midtøsten. De stabiliserer Syria, og gjør regimet legitimt igjen i den arabiske verdenen. Det er nesten som om Russland er den nye imperialistiske makten i Midtøsten, sier Mohanad Hage Ali, en forsker ved Midtøsten-avdelingen til tenketanken Carnegie-senteret.

Mange i regionen snakker til og med om et post-amerikansk-Midtøsten.

– Ikke engang Israels statsminister Benjamin Netanyahu tar USAs president Donald Trump seriøst. Når han søker noe, er det med Russland Netanyahu forsøker å koordinere, ikke USA, sier Hage Ali, og forsøker å illustrere forandringene Midtøsten går igjennom:

– Jeg tror ikke folk utenfor Midtøsten skjønner hvor raskt Russland beveger seg inn til oss. Bare i lille Libanon har Russland åpnet sju kultursentre det siste året. Og se på Libya. Vi trodde vel alle at Saif al-Islam Gaddafi var ferdig i Libya. Men nå kommer han tilbake som Russlands mann, Moskva sier at Gaddafi-sønnen må inkluderes i enhver løsning. Hva er dette, sier Hage Ali i en samtale med Dagsavisen.

En av kjernekonfliktene i Midtøsten som tiltrekker seg aktører fra alle kanter, er da nettopp Syria. Og professor Imad Salamey, en libanesisk statsviter, tror den voksende stabiliteten i Syria nettopp vil komme til å bringe motsetningene mellom Russland, Iran og Tyrkia, de viktigste aktørene der, til overflaten.

Uløste konflikter

– Det er også for mange uløste konflikter i Syria som må adresseres, og da først og fremst hvilken rolle sunnimuslimene skal ha i landet, hvordan deres liv der kan garanteres og hvordan de sunnimuslimske flyktningene kan komme hjem, sier han.

Mens sunnimuslimene utgjør majoriteten i Syria, leder president Bashar Assad et minoritetsregime som hviler seg på alawittene. I tillegg er regimet alliert med sjiamuslimske Iran.

Ifølge professor Salamey, er situasjonen i Syria så komplisert at landets president Bashar Assad i det stille trolig allerede ser fordeler ved fienden Israels fortsatte angrep mot iranske styrker i landet.

– Israel forsøker å begrense Irans militære kapasitet. Og dette blir ikke akkurat så ivrig motarbeidet av Russland eller det syriske regimet selv, sier den libanesiske statsviteren til Dagsavisen.

Salamey, derimot, tror ikke USA til sjuende og sist vil trekke seg ut fra regionen, slik mange spår.

– Midtøsten er en altfor viktig region for enhver supermakt. Og USA kan ikke slutte å ivareta sine olje- og gassinteresser i regionen. Det vi nå ser er at USA sjekker hva som er viktigst for sine egne interesser, men landet vil bli værende, tror han.

Gjennombrudd

Israels okkupasjon av palestinerne har imidlertid fortsatt gjennom to lange generasjoner, i over 50 år, men Palestina er i mindre og mindre grad på dagsordenen i Midtøsten. Det er derimot på et annet felt at Salamey forventer, kanskje overraskende nok, større forandringer i året som kommer. – Jeg tror vi skal se på land som Oman, og se hvordan de forsøker å lage fred i regionen. De tar skritt for å normalisere forholdet til Israel innad i Midtøsten, og det ser ut som om mange arabiske land, spesielt i Gulf-området, nå er rede til å inngå et helt annet forhold til Israel. Det er dette jeg tror vi skal forvente i året som kommer, sier han.