Mohammad var livredd for å miste yngstesønnen og fikk Ahmad ut av Syria. Halvannet år etter, ble de gjenforent i Oslo. FOTO: ANNIKEN C. MOHR

Revolusjonens pris

Ahmad opplevde frihetsfølelsen som så sterk at han var villig til å dø for det han trodde på. I boka «Flukt» forteller Ahmad og faren Mohammad om hva som skjedde da Homs ble sentrum for revolusjonen i Syria for snart fem år siden.

Verden

Det var den beste dagen i Ahmads liv. Og det var den verste. 18. april i 2011 strømmet folk ut i gatene i Homs. Unge og gamle. Kvinner og menn. Over natta var hjembyen blitt sentrum for revolusjonen i Syria. For første gang opplevde Ahmad at folk snakket fritt. Endelig kunne han si sin sanne mening, rope ut: «Ned med Bashar!» Da mørket senket seg over Homs, klatret en kvinne opp i klokketårnet. Hun ba de frammøtte innstendig om å bli. Ahmad så utover folkehavet og tenkte: «Nå kan ingen stoppe oss. Vi er det nye Egypt.» Faren Mohammad sto noen meter unna og kjente på en voksende uro. Skjønte sønnen hvor farlig det var å utfordre Bashar al-Assad?

Ahmads politiske engasjement ble vekket noen måneder tidligere. Før den arabiske våren visste han lite om verden utenfor Syria. Nyhetsinnslagene fra Tahrir-plassen i Kairo gjorde voldsomt inntrykk på 16-åringen. Han kunne ikke forstå at vanlige folk turte å tale myndighetene midt imot. Ahmad var full av beundring. Han begynte å se klarere alt som var galt med Syria. Samtidig tenkte han at det aldri ville bli et lignende opprør i hjemlandet. Det var ingen som våget å kritisere regimet til president Bashar al-Assad, ikke en gang på Facebook. Ahmad snakket ikke om sin opprørstrang. Han bodde hjemme hos foreldrene sammen med sine tre eldre brødre. Revolusjon var ikke et diskusjonstema.

En dag kom han over en syrisk Facebook-side der det ble oppfordret til revolusjon mot regimet. Ahmad leste det som sto der om og om igjen. Han trodde fremdeles ikke at noen ville våge å utfordre presidenten.

Så skjedde det plutselig noe i Daraa, en by helt sør i Syria. Noen skoleelever ble arrestert etter at de skrev slagord mot regimet på en vegg. Elevene ble torturert og fengslet. Folk i byen reagerte med raseri og gjorde opprør mot den brutale behandlingen barna fikk. Demonstrasjonene spredte seg raskt til andre byer. I Homs begynte grupper med unge mennesker å gå ut i gatene for å gi sin støtte til opprøret i Daraa.

«Vet du hva du gjør? Er du gal? Du kommer til å bli tatt!» Ahmad kom stolt hjem og viste fram videoklipp og bilder fra demonstrasjonene. Han ble irritert over foreldrenes reaksjon: «Hvis alle er like forsiktige som dere, kommer ingen til gå ut i gatene. Dere er feige!» Brødrene var også med i demonstrasjonene. Foreldrene var dypt bekymret. De var sikre på at Assads menn ville slå hardt ned på ethvert opprør, men de ønsket likevel ikke å nekte sønnene å delta.

Faren Mohammad kom fra en fattig familie. Han tok utdannelse og begynte å undervise i elektrofag ved en høgskole i Homs. Moren Shaza jobbet som lærer ved en barneskole. På kveldene drev Mohammad en forretning der han reparerte elektroniske apparater. Han startet også opp to klesbutikker for å sikre sønnene et levebrød. Familien levde et godt liv materielt sett. Men å leve under Assad-regimet, var et liv i frykt. Sikkerhetspolitiet kom stadig innom butikkene og ga uforståelige bøter. Ingenting ville gledet Mohammad mer enn om Bashar al-Assad ble jaget ut av presidentpalasset. På 1980-tallet da Bashars far, Hafez, styrte Syria, opplevde Mohammad at nære venner ble fengslet og drept. Alle i hans generasjon husket også massakren i 1982, da Hafez bombet byen Hama for å slå ned opprøret fra Det muslimske brorskapet. Mange tusen mennesker ble drept. For Mohammad var Assad en banditt som holdt store deler av befolkningen nede, og som ikke skydde noen midler for å holde seg ved makten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var drapene på syv unge demonstranter som utløste den massive mobiliseringen i Homs 18. april 2011. Folk var sinte og i sorg. Demonstrasjonen startet som en sørgemarsj gjennom byens gater. Etter begravelsene, begynte noen å rope: «Til klokken! Til klokken!» Det ble kastet blomster og ris ut av vinduene da følget beveget seg mot klokketårnet på torget. Demonstrantene var inspirert av opprøret på Tahrir-plassen i Kairo. Det ble holdt spontane appeller og ropt slagord mot Bashar. Ahmad og de unge kjente ikke lenger på frykten. Målet var å bli på plassen til presidenten gikk av. Utpå kvelden begynte sikkerhetsstyrkene å røre på seg. Demonstrantene fikk klar beskjed om at de måtte fjerne seg, men de nektet å adlyde ordren. Mohammad greide ikke å holde seg i ro. Han samlet sønnene sine og sa: «Hvis vi ikke går hjem, kommer vi til å bli drept. Nå er det alvor.» Ahmad trodde ikke på faren. Han ble likevel med hjem fordi han ville samle krefter til å fortsette demonstrasjonen tidlig neste morgen. To av brødrene ble igjen.

Tilbake i leiligheten skrudde de straks på TV-en. Tanks rullet mot torget. Mohammad forsøkte å ringe sønnene sine, men fikk ikke svar. «Du må gå og hente dem,» sa kona Shaza fortvilet. Da Mohammad kom ut døra, hørte han voldsom skyting. Sammen med andre foreldre skyndte han seg mot torget. De fikk høre at det var blod overalt. Skytingen fortsatte. Mohammad var sikker på at sønnene ikke ville komme levende fra det. Like etter stoppet en bil foran ham. Sønnene hoppet ut. Mohammad rakk så vidt å klemme dem, før han måtte hjelpe andre som flyktet for livet. Da Mohammad og sønnene til slutt kom hjem, ble familien sittende en stund i stillhet. Så begynte brødrene å fortelle i detalj om flukten fra klokketårnet. Den natta var det ingen som sov.

Kort tid etter massakren sendte Assad hæren til Homs. Bydelen der Ahmad og familien bodde, ble beleiret. Soldatene gikk etter de unge demonstrantene. En morgen dundret det på døra. Ahmad rakk så vidt å åpne før han ble lagt i bakken. En soldat presset en støvel mot hodet hans. Faren ble skjelt ut og truet. Soldatene var ute etter en av brødrene til Ahmad som ikke var hjemme. Familien fikk høre at de ville komme tilbake hver eneste morgen hvis ikke broren meldte seg på politistasjonen dagen etter. Ble det funnet bevis for at broren var aktiv i demonstrasjonene, ville de aldri få se ham igjen. Soldatene tok familiens pc-er og smalt døra igjen. Faren ringte broren til Ahmad og sa han måtte slette Facebook-kontoen og komme seg ut av Syria.

Den ettersøkte broren kom seg til Libanon. De to andre brødrene flyktet til Damaskus. Ahmad bodde nå alene med foreldrene i Homs. Sammen med andre ungdommer fortsatte han å demonstrere. Mohammad var livredd for å miste sin yngste sønn. Han bestemte seg for å reise til Damaskus med Ahmad. Shaza ville være igjen hos foreldrene sine. Det var ingen som trodde at krigen ville vare lenge.

LES OGSÅ: Flyktninger i litteraturen

Veiene ut av Homs var stengt. Sjåførene som kjørte folk ut av byen, utsatte både seg selv og passasjerene for stor fare. Den dagen de skulle reise, løp Ahmad ut for å se om bussen var kommet. Like etter hørte Mohammad og Shaza et voldsomt smell. Mohammad utbrøt: «Nå har vi mistet gutten vår.» Ahmad overlevde bombenedslaget. Han og faren kom seg på bussen. Det smalt rundt dem på alle kanter. Folk ropte at de måtte kjøre med en gang. Etter en stund beordret sjåføren alle passasjerene ned på gulvet og ba dem si sine siste ord. Bussen nærmet seg en veisperring. Sjåføren bøyde seg over rattet og ga full gass. Vaktstyrken svarte med å skyte mot bussen. Kulene smalt i vinduene så glasset sprutet. Ahmad husker ikke mer fra turen.

I Damaskus gikk livet som normalt. Ahmad skjønte ingenting. «Var det bare i Homs de kjempet?» Snart forsto han hvorfor det ikke var tegn til opprør. Sikkerhetsoppbudet i sentrum av Damaskus var massivt. Nærmest daglig så Ahmad hvordan folk fra Homs ble behandlet som terrorister. De ble banket opp og ydmyket. I hjembyen var det nå full borgerkrig. Etter hvert kom også Ahmads mor til Damaskus. Ahmad opplevde det som stadig farligere å bevege seg rundt i hovedstadens gater. Han var gammel nok til å bli vervet til hæren og kunne når som helst bli stoppet av sikkerhetsstyrkene og hanket inn til tjeneste. Mohammad og Shaza visste de ikke hadde noe valg. Ahmad måtte ut av Syria.

For å unngå en livsfarlig reise over Middelhavet, dro Ahmad til Istanbul. To av brødrene hadde flyktet til Norge. Ahmad ville følge etter dem. Men å komme seg videre med fly fra Tyrkia, viste seg å være umulig. Ahmad ga opp sin første plan, og bestemte seg for å dra til Kairo i håp om å finne arbeid. Foreldrene mottok bilder av en blid sønn som kunne fortelle at livet var topp. I realiteten var han i ferd med å gå til grunne. Kiloene raste av ham. Han kjente smerter i brystet og hadde vondt for å puste. Ahmad fikk seg jobb i en butikk. Jobbet 14 timer i døgnet for slavelønn. Om kveldene lå han på gulvet i en trang leilighet sammen med andre flyktninger og gråt. På et tidspunkt tenkte han: «Jeg orker ikke mer».

Ahmad valgte til slutt å ta sjøveien til Europa. Etter ni måneder på flukt, sto han i Storgata i Oslo, klar for å søke asyl. Han ble plassert på et mottak langt fra folk. Ahmad begynte å isolere seg. Når han beveget seg utenfor mottakets gjerder, kjente han seg som en fremmed. Det hjalp å snakke med brødrene som hadde vært gjennom det samme. De sa at han måtte være tålmodig og at livet kom til å bli bedre.

Foreldrene flyktet til Tyrkia. I Istanbul fikk de beskjed om at det ville ta flere år å få oppholdstillatelse. Faren bestemte seg for å følge etter sønnene sine til Norge og så søke om familiegjenforening med kona. Han reiste til den tyrkiske havnebyen Izmir. Målet var å komme seg til Aten. Det var bekmørkt da faren satte seg i en liten gummibåt sammen med 20 andre flyktninger. Etter ti minutter i høy sjø, stoppet motoren. Gutten som styrte båten var uerfaren og måtte ringe noen på land for å få hjelp. Det endte med at de måtte snu. Dagen etter fikk faren plass i en større båt. Heller ikke denne gangen nådde de målet. Faren og de andre flyktningene ble satt i land på en ubebodd, gresk øy. Uten mat og drikke. En passerende fiskebåt oppdaget flyktningene og fikk tilkalt assistanse.

Noen uker senere fikk Ahmad en telefon fra broren. Han ble bedt å komme til Brugata i sentrum av Oslo. Ahmad trodde de skulle spise kebab sammen. Da han nærmet seg butikken der broren jobbet, så han fire personer som snakket sammen. Ahmad stoppet opp. «Var det ikke faren som sto der?» Det var gått halvannet år siden de tok farvel med hverandre i Damaskus. Ahmad greide ikke å holde tårene tilbake da han gikk mot faren. De ble stående og klemme hverandre hardt og lenge.

Ahmad går i dag på et ettårig forberedende kurs som gir ham grunnlag til å søke seg inn på en videregående skole neste år. Han stråler når han forteller om sitt møte med den norske skolen.

– I Syria fikk vi alltid høre hvor dårlige vi var. «Det kommer aldri til å bli noe av deg». I Norge opplever jeg at lærerne vil at jeg skal lykkes. Dere må ha den beste skolen i verden.

Han ble også overrasket over at norske elever blir hørt når de sier sin mening til lærerne. I Syria måtte elevene stå oppstilt og hylle Baath-partiet til Assad før skoledagen kunne starte.

– For folk som ikke har levd i et diktatur er det nok vanskelig å forstå hvor stor overgang det er å komme til et demokratisk samfunn. Før revolusjonen var det utenkelig å uttrykke en politisk mening.

Ahmad bor på Nesodden utenfor Oslo sammen med en venn. De siste månedene har han knapt vært hjemme. Hver dag etter skoletid har han reist inn til Tøyen i Oslo sentrum. Sammen med andre frivillige fra Facebook-initiativet Refugees Welcome to Oslo, har Ahmad hjulpet nyankomne flyktninger kveld etter kveld utenfor Politiets utlendingsenhet. Blant de frivillige har han funnet et fellesskap som han har savnet og fått mange nye venner.

– Jeg har fått så mye energi av å være der. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ønsker å bli i Norge. Jeg føler meg som en del av samfunnet.

Mohammad åpner døra til sin nye leilighet. Foruten et plastbord og noen enkle stoler, er den helt tom. Han byr på kaffe og syriske kaker. Etter et år på mottak, er han nå klar til å starte et nytt liv. I motsetning til Ahmad har han opplevd den første tiden som god. Gleden over å være gjenforent med sønnene sine har overskygget alt annet. Den siste av Ahmads brødre kom nylig til Norge. Nå venter Mohammad bare på Shaza.

– Jeg har henne i tankene hele tiden. Hun er alene i Tyrkia. Når hun kommer, kan jeg ikke ønske meg mer.

Han trekker bare fram positive ting med oppholdet i Norge.

– Jeg har bodd her i et år og har aldri opplevd at noen har ropt til hverandre eller kranglet. Norge er et fint, rikt land. Jeg håper dere kan se på oss som en ressurs. Syrere vil jobbe.

Mohammad viser fram bilder fra livet i Homs – før krigen.

– Jeg jobbet dag og natt i 30 år for å sikre framtiden til barna mine. Nå er alt borte. Jeg kan ikke tenke på alt det vonde som har skjedd, da kan jeg like gjerne legge meg ned å dø.

At han ikke lenger er en bemidlet mann, bekymrer ham ikke.

– Jeg startet på null. Så tjente jeg penger. Nå starter jeg på null igjen. Penger kommer og går. Det eneste som betyr noe er at familien lever.

Neste år fyller Mohammad 60. Han er klar til å sette seg på skolebenken, lære seg språket og finne seg en jobb. Å pensjonere seg er uaktuelt.

– Jeg må bare akseptere skjebnen og gå videre. Kanskje får jeg et bedre liv her enn det jeg så for meg i Syria. Hvem vet?

Både Mohammad og Ahmad ser på situasjonen i Syria som mer håpløs enn noensinne. De har begge mistet troen på at de vil få oppleve et fritt hjemland i sin levetid. Da Ahmad ropte på revolusjon i Homs gater, var han sikker på at de ville få hjelp utenfra.

– Det var derfor vi filmet og sendte bilder fra demonstrasjonene. Vi viste fram de døde for at verden skulle våkne. Verdens ledere kunne stoppet Assad. Hvorfor var det ingen som gjorde noe?

Ahmad har spurt seg selv mange ganger: «Var det galt det vi gjorde? Burde vi holdt kjeft?» Men når han tenker tilbake på dagen da befolkningen i Homs samlet seg rundt klokketårnet, angrer han ikke. Aldri har han opplevd mer glede og håp enn denne vårdagen for snart fem år siden.

– Jeg opplevde frihetsfølelsen som så sterk at jeg var villig til å dø for det jeg trodde på. Et liv i redsel, kan aldri bli et godt liv. Hvis barna mine får oppleve et fritt Syria, var det verdt det.