President Mahmoud Abbas er 82 år gammel, syk og politisk svekket, men vil ikke gå av. En ny palestinsk leder vil trolig måtte bruke minst to-tre år på å befeste sin stilling før noen diplomatisk prosess kan komme på plass.

Palestinerne i en blindvei?

Palestinernes nesten eneste håp nå er Donald Trumps fredsplan, og det sier mye om den nedslående virkeligheten. Men måtte det gå slik?

 

JAFFA (Dagsavisen): I Ramallah har det palestinske lederskapet under president Mahmoud Abbas kuttet kontakten med det amerikanske fredsteamet – i fortvilelse. Ikke siden 1993 har palestinerne vært så isolerte. Washingtons beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad var bare det siste strået. Men palestinernes problem er «hva nå»? Sjansene for at en palestinsk stat vil opprettes i de neste fire-fem årene er ytterst liten.

– Vi palestinere må alltid være optimistiske, vi kan ikke leve uten håp, sier Dalal Irikat, en ekspert på konfliktløsing og forhandlinger.

– Trump og Netanyahu vil heller ikke være her for alltid, sier hun til Dagsavisen.

Les også: Israel varsler 3.900 nye bosetterboliger

Syk Abbas

Men årsaken til at utsiktene ikke er positive er også knyttet til Abbas som leder. Han er 82 år gammel, syk og politisk svekket, men vil ikke gå av. Og problemet i ikke-demokratiske regimer er at maktskifter sjelden er klare og forutsigbare. En ny palestinsk leder vil trolig måtte bruke minst to-tre år på å befeste sin stilling før noen diplomatisk prosess kan komme på plass.

Trumps plan er ventet å snakke om en palestinsk stat, men vil ikke tilfredsstille palestinernes minstekrav. Nettopp Jerusalem vil være et kjernespørsmål. Men uansett er det ingen dialog mellom palestinerne og amerikanerne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingen debatt

Likevel ser en ikke noen debatt innad i det palestinske samfunnet om det måtte gå som det gikk. I åtte år var USA ledet av Barack Obama, og spørsmålet er om ikke disse årene – og mulighetene – nærmest ble kastet bort. Kritikken kommer først og fremst fra islamistiske rekker, som Hamas, og der er argumentet at en fredsavtale og anerkjennelse av Israel ikke må vurderes.

Irikat tror at Obama ikke ville det nok.

– Hvis USA ville ha hatt en fredsavtale, kunne de ha gjort det. Vi stilte alltid opp hver gang utenriksminister John Kerry kom. Det er Israel som ikke vil ha fred, som ikke vil anerkjenne våre rettigheter, sier hun.

Netanyahu har sant nok undergravd ethvert forsøk på å opprette en palestinsk stat. Men samtidig har president Abbas avvist seriøse israelske tilbud – under tidligere israelske statsministere – om å opprette en egen stat, senest i 2008. Palestinernes problem nå er at de påfølgende fredstilbudene bare har vært dårligere, og deres tradisjonelle støttespillere, som Saudi-Arabia og Egypt, ser ut til å ha mistet tålmodigheten.

Og vel så farlig, innad i det republikanske partiet i USA, som jo Trump er del av, ser man en ny debatt. Historisk har demokratene stått nærmere Israel enn republikanerne. Israels høyrevending har imidlertid skapt en krise både i forhold til demokratene og til USAs jøder, men blant de regjerende republikanerne sier nå viktige stemmer at den palestinske strategien svekker palestinerne selv.

I en artikkel i det nykonservative ukebladet The Weekly Standard sier Elliot Abrahams, som har vært rådgiver til flere presidenter, at «palestinerne blir ledet ned en blindvei», og at den virkelige Naqba’en, katastrofen, er «lederskapet gjennom generasjoner av ledere, fra Haj Amin al-Husseini til Yasser Arafat til Mahmoud Abbas». Dette er harde ord, og Elliot sier at «summud», et palestinsk konsept som framholder at så lenge en blir «værende, stående», er ingenting tapt, ikke gjelder lenger. Advarselen om at tida ikke er på palestinernes side kommer fra en viktig republikansk stemme som til og med setter ordet okkupasjon i gåsetegn.

Ny strategi

Men denne uka innledet palestinerne en ny strategi: Å prøve å trekke israelske ledere til den internasjonale straffedomstolen i Haag.

– Med krigsforbrytelsesanklager hengende over seg, vil israelske ledere måtte tenke seg om to ganger før de reiser til utlandet, forklarer Irikat.

Spørsmålet er om dette likevel vil fungere i den politiske verdensordenen vi lever i. Statsminister Netanyahu har nære forbindelser i verdens maktsentra, bare i de siste to ukene har han møtt Trump, Russlands Vladimir Putin og Japans Shinzo Abe. Han har også gode allianser i den arabiske verdenen.

Ennå er det palestinske lederskapet splittet, med ett på Vestbredden og ett i Gaza. Hamas, som styrer Gaza, håper å ha funnet Israels «svake punkt», og vil fortsette med demonstrasjonene ved grensegjerdet.

– Slike demonstrasjoner vil bli nærmest en livsstil fra vår side, og dette vil fortsette i årevis, lover Ahmed Yousef, en politisk rådgiver og intellektuell i Hamas-lederskapet.

Anklager familiene

For to uker siden ble 62 palestinere drept ved grensen av israelske snikskytere.

– Vi kommer til å fortsette med slike ikkevoldelige demonstrasjoner, det er den eneste måten vi kan vekke verden for vår virkelighet under okkupasjonen. Dette blir som i Sør-Afrika, i India, dette vil ta år, sier Yousef til Dagsavisen.

Han avviser snakket om at 50 av de 62 drepte skulle ha vært militante Hamas-aktivister ikledd sivile klær, og anklager heller de dreptes familier for å ville lure til seg penger.

– De har ikke engang penger til begravelsene, så de sier de er Hamas for å få økonomisk støtte. Vi vet at de ikke er Hamas, sier han.

Det var imidlertid ikke familiene, men en Hamas-leder ved navn Salah Bardawil fra gruppens politiske ledelse, som sa dette i et intervju med en palestinsk fjernsynsstasjon.

Yousef understreket videre at palestinernes tragedie i dag er den politiske splittelsen på toppen.

– Norge er blant dem som prøver å skape palestinsk forening, jeg har selv vært med på møtene med nordmennene. Men det er ikke Norge som er problemet, det er oss. Det er ikke noen tillit oss imellom, avslutter han.