Norge følger trenden

Mens Ap tar oppvasken etter valg-nedtur, veier Venstre og KrF for og imot om de vil inn i en ny blå blå-regjering.

Men ligner årets stortingsvalg i oljeøkonomien og unntakslandet Norge på andre opprivende valg vi har sett i USA og Europa? Hvem er Norges Clinton, Bernie Sanders og Marine Le Pen?

Les også: De røde blør på kontinentet

På tomgang

Aps nedtur føyer seg inn i et mønster der sosialdemokratiske partier straffes av velgerne, sier Marte Mangset, elite-forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Nordiske sosialdemokrater har vært mer forskånet for dette enn kolleger i Frankrike, Tyskland, Portugal og Spania.

Arbeiderbevegelsen har ikke samme posisjon i arbeiderklassen lenger, sier Mangset. Nå er ansatte i offentlig sektor en minst like viktig velgergruppe for sosialdemokratene, mener forskeren. I Frankrike sa rundt 40 prosent av arbeiderklassevelgerne at de ville stemme på ytre høyre og Marine Le Pen.

Jan Arild Snoen, kommentator i nettavisen Minerva, mener Aps valgnederlag også kan skyldes tilfeldigheter: Dersom valget hadde vært høsten 2016, eller med Stoltenberg ved roret, hadde Ap vunnet valget, tror han. Konjunkturene var annerledes, og Norge var på nedtur. Med den økonomiske oppturen kunne Høyre ta rollen som ansvarlig styringsparti.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Frp-vekst i posisjon

Ikke bare sosialdemokrater, men andre store partier strever i et politisk Europa i endring. De konservative sliter i land som Frankrike, Sverige og Danmark, påpeker Snoen.

Det oppsiktsvekkende er at Frp i regjering ikke utsettes for regjeringsslitasje og «SV-fella», selv om de faller i oppslutning, sier Snoen. Både i Finland og i Østerrike har høyrepopulister slitt i regjering. Oljepengene gjør Frp til et unntak, mener Snoen.

– Frp har beholdt oppgangen etter asylbølgen i 2015. Listhaug har holdt på velgerne som ble skremt av asylbølgen. Frp har levert på sin kjernesak, innvandring, og presset Høyre til å bruke mer oljepenger enn de ønsket. De har smurt Frp-velgerne med oljepenger, til samferdsel og veier. Da går det greit at de ikke har innfridd på å bli kvitt bompengene.

Framover blir det ikke like enkelt, tror Snoen: Når oljepengebruken til regjeringen må bremses, kan Ap gjøre et godt valg, sier han.

Frp er landets tredje største parti, som høyrepopulister i andre land.

– I utgangspunktet er det nok flere som ønsker seg Frp-politikk enn SV-politikk, sier Mangset.

Les også: Sosialistene knust

Mange til Sverige

Et av valgkampens mest omtalte øyeblikk, var Sylvi Listhaugs besøk i svenske Rinkeby. Også britiske Brexit-pådriver Nigel Farage og Frihetspartiets Geert Wilders har vært på besøk i Sverige, mens Donald Trump snakker om svenske tilstander.

– Listhaug har inntatt et eget nytt kreativt rom i offentligheten, og det i regjeringsposisjon, som bryter med tidligere politisk praksis, der Erna Solberg og Jonas Gahr Støre framstår likere i retorikken, sier Cathrine Moe Thorleifsson, forsker ved UiO.

Mens enkelte spådde at velgerne ville straffe Frps innvandrings- og integreringsminister, tror Mangset det ble en positiv Listhaug-effekt.

I form kan Listhaug minne litt om Marine Le Pen, sier forskeren. Listhaug snakker ikke ut ifra fagkunnskap: Hun snakker direkte til folk, er uredd og snakker middelklasseeliten midt imot.

Kommentar: "Det er Aps skyld, og Aps skyld alene, at det ikke ble regjeringsskifte" (Hege Ulstein)

Norges Sanders?

Mens Ap ikke inntok rollen som opposisjon i valgkampen, lyktes Rødt og SV bedre med kritikk av regjering og valgkamp mot velferdsprofitører. Partiene fikk til sammen rundt åtte prosent.

SV og Rødt minner om Labours Jeremy Corbyn i Storbritannia og Demokratenes Bernie Sanders i USA, mener Mangset.

– Corbyn og Sanders’ suksess handlet om å framstå som en relevant og meningsfull kritikk av det bestående, sier hun.

Det var dette Demokratenes Hillary Clinton ikke klarte. Hun ble sett på som forlengelsen av det bestående, sier Mangset.

– Det er også Støres utfordring: han framstår som del av establishment, selv i opposisjon, sier forskeren.

Framover, i en tid mer preget av at roboter og kunstig intelligens tar over mer av arbeidsoppgavene, vil «arbeid til alle» kanskje ikke heller fungere som den viktigste kampsaken for Ap, tror forskeren. Skal Ap komme på banen igjen, må de fokusere mer på skillelinjene mellom kollektive og private løsninger for velferden i en moderne velferdsstat.

Klimasmell

Europas velgerne har gått fra å være opptatt av økonomisk politikk og klassetilhørighet, til å flyttes mer i retning av nasjonal identitet og kultur, sier Mangset. Det taper de store partiene på. Særlig tiltrekker dette velgere fra arbeiderklassen, sier Mangset.

– Den nasjonale identiteten utfordres ved innvandring. Det må vi bare forholde oss til, også de som er liberale, sier Mangset, som mener årets valgdebatt om brunost og «norske verdier» handlet lite om politiske løsninger.

For Ap er det grenser for hvor langt de kan gå i å konkurrere med Frp om innvandringsorienterte velgere før det strider mot Aps verdier. Ap kan ikke selge sjela si, påpeker Jan Arild Snoen. Men konservative sliter også i møte med innvandringskritiske populister, slik Sverigedemokraterna stjeler velgere fra et Moderaterna i krise, påpeker han.

Klimapartiet MDG gjorde det dårligere enn ventet, en smell noen av deres kolleger i Europa også har gått på.

Les også: Valget i Nederland en katastrofe for sosialdemokratene

By mot bygd

Så hvor går veien videre? By og land vil være viktig framover, tror Mangset.

– I Frankrikes presidentvalg vant Macron over Le Pen med et liberalt budskap om troen på et mangfoldig og internasjonalt orientert fellesskap.

Den type liberale verdier som Macron står for, er det mange av for eksempel Frps velgere som er imot.

– Men i og med at det er de høyt utdannede velgerne som bor i byer som er mest liberale, og de med lavest utdanning på bygdene som er minst liberale, og utdanningsnivået og sentraliseringen øker, også i Norge, er det sannsynlig at velgerne vil stemme mer liberalt framover.

Debatt: Hvor går Europas sosialdemokrater?