Annonse
Mens Russlands president Vladimir Putin i stor grad har bygd ned det som var av russisk demokrati, bekymrer Donald Trumps antidemokratiske holdinger og handlinger forfatterne av boka «How democracies die». Her møttes de to statslederne under G20-toppmøtet i Hamburg sommeren 2017.

Når demokratiet dør

Toleranse og overbærenhet er demokratiets viktigste grunnsteiner, sier Steven Levitsky. Det er i ferd med å forvitre i USA, og Europa kommer etter.

Annonse
Verden

 

Av Heidi Taksdal Skjeseth

– I dag starter demokratiets død ofte ved stemmeurnen, sier Steven Levitsky til Dagsavisen. 

Sammen med kollega Daniel Ziblatt har Harvard-professoren skrevet boka «How democracies die», som har fått stor oppmerksomhet i USA. 

De to statsviterne bruker historien for å identifisere de autoritæres metoder, og ser på hvordan diktatorer kom til makten i Europa på 1930-tallet og Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet.

Nå advarer de mot utviklingen i sitt eget land, USA. For det amerikanske demokratiet er i fare. Polarisering, mistillit og frykt for fremmede svekker demokratiets grunnfundament, advarer Levitsky.

Les også: – Etter Trump er alt mulig

Subtil død

Mens rundt tre fjerdedeler av demokratier i det 20. århundre ble veltet av gatekamper, protester og bråk, eller militæret, dør moderne demokratier saktere og mer subtilt. De dør så sakte at mange innbyggere knapt legger merke til det.

Det er dette som er i ferd med å skje i noen av våre mest robuste vestlige demokratier, ifølge Harvard-professorene.

Det handler om å bryte ned normer, politisk bruk av domstolene, press mot de frie mediene og reformer som svekker institusjonene. Mange av tiltakene som bryter ned demokratier er lovlige. Og de innføres av ledere som har vunnet på demokratisk vis.

«Når du elsker for siste gang, kan du aldri vite at det er siste gang du elsker», sier hovedpersonen i en av David Lodges romaner. Det er det samme med stemmegivning, påpeker Timothy Snyder i boka «Tyranni»: Du vet aldri når du for siste gang får avlegge din stemme.  

Les også: Dom som sier dom er domme, dom er domme, dom

Et vondt år i USA

Det er snart 13 måneder siden reality-kjendis og eiendomsmogul Donald J. Trump ble sverget inn som USAs 45. president. 

Det første store sjokket har lagt seg. Noen puster lettet ut. De aller verste spådommene er ikke oppfylt: USA er fortsatt et demokrati. Økonomien går godt, institusjonene holder stand, pressen er fri og domstolene får holde på med sitt. Stort sett. 

Men det er stor grunn til bekymring, sier Steven Levitsky, og trekker fram hovedgrunnene til at han sliter med nattesøvnen: 

* Trumps gjentatte angrep på og undergraving av etterretningsinstitusjoner som FBI, og forsøkene på å gjøre domstolene politiske er klassiske autoritære grep. 

* Amerikanske myndigheter gjør det vanskeligere å bruke stemmeretten. Over 30 delstater har skjerpet reglene for stemmegivning, det går utover minoriteter og fattige.

* Trump har gjentatte ganger påstått at millioner av ulovlige innvandrere har stemt i amerikanske valg – det finnes det ingen beviser på. 

* Antidemokratisk retorikk. Alle Trumps løgner bryter ned troverdigheten til USAs demokratiske institusjoner. Trump sier valgsystemet ikke er til å stole på, og får gehør hos et stort antall amerikanere. 

* Angrep på mediene. Få institusjoner er like viktige som uavhengige medier. Trump forteller folket at mediene aktivt jobber mot ham og at mediene lyver. Tilliten til mediene har falt dramatisk. 

Les også: Trump har mottatt 134 søksmål etter fem måneder som president.

Uskrevne regler

De to forfatterne trekker fram særlig to normer som er viktige for å bevare et sterkt demokrati: Toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet. 

Det første innebærer at du anerkjenner dine meningsmotstandere som legitime, selv om dere er uenige politisk.

Det andre – overbærenhet – handler om å respektere de uskrevne institusjonelle demokratiske normene som rår, og ikke utnytte all makten du har den tida du har den. 

I USA har for eksempel presidenten makt til å benåde hvem som helst. Han kan også utvide Høyesterett med så mange republikanske dommere som han ønsker. Det står ikke skrevet i noen lov at de bare skal være ni høyesterettsdommere.

Når et parti styrer Kongressen, kan de i teorien blokkere absolutt alle politiske utnevnelser (Republikanerne blokkerte tidligere president Obamas utnevnelse til høyesterett i 2016).

Det er nettopp når politiske partier begynner å se på hverandre som en trussel, at overbærenheten forsvinner og det demokratiske fundamentet svekkes. Det er dette som i stor grad har skjedd i USA. 

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mister majoriteten

Resultatet er en ekstremt stor grad av politisk polarisering. Det henger igjen sammen med endringer i demografi, sier Levitsky. 

Det demokratiske partiet har blitt partiet for minoriteter og hvite liberalere, mens det republikanske partiet i stor grad har blitt de hvite amerikanernes parti: Mens andelen ikke-hvite demokratiske velgere bare utgjorde 7 prosent av velgerbasen på 1960-tallet, kom 44 prosent av stemmene til demokratene i 2012 fra minoriteter. Det republikanske partiet har derimot fortsatt rundt 90 prosent hvite velgere. 

– Det er en utfordring å bygge et ekte multietnisk demokrati. Det amerikanske demokratiet har vært bygget på eksklusjon basert på hudfarge, sier Levitsky. 

Den sterke polariseringen vanskeliggjør toleranse og overbærenhet, sier Levitsky, og kommer med en ganske dyster historisk lærdom: Det har aldri skjedd at en etnisk majoritet har mistet flertallet, og at demokratiet samtidig har overlevd. 

Da den kristne majoriteten i Libanon mistet flertallet, resulterte det for eksempel i borgerkrig. 

Les også: Ytre høyres nye, hippe ansikt

Støttet av rasister

Donald Trump har skaffet seg sympati fra både hvite etnonasjonalister og den gamle, svært voldelige rasistbevegelsen Ku Klux Klan.

Han har lovet å bygge mur mot Mexico, og kalt mexicanske innvandrere for voldtektsmenn. Trump startet sin politiske karriere ved å gå hardt ut mot USAs første svarte president, som han sa ikke var født i USA og dermed ikke var en legitim leder. 

Selv om det er Donald Trump som går i bresjen for det antidemokratiske USA, er det ikke han alene som har skylden for forvitringen av folkestyret. Det er det republikanske partiet som har sviktet, fordi de ikke klarte å luke ut demagogen før han fikk makt. 

– Det er de politiske partiene som er demokratiets portvoktere, sier Levintsky.  

For å beskytte demokratiet i trøblete tider, er de etablerte partiene nødt ta ansvar. De er nødt til å sette demokratiet over ideologi, og nasjonen foran egen politiske interesser. 

Det er altså republikanerne som må ta grep, skal det amerikanske demokratiet klare seg. Det er ikke særlig oppmuntrende, etter hva vi har sett de siste par årene der partitopp etter partitopp har godtatt Trumps åpenlyse rasisme og kvinnediskriminering. 

Det var likevel tegn til oppmykning hos republikanerne for bare få år siden. Da de tapte presidentvalget i 2012, lagde partiet en grundig «obduksjonsrapport» for å finne ut hva som hadde gått galt.

Konklusjonen var klar: Partiet måtte gjøre mer for å inkludere minoriteter. Et eller flere tap kan derfor tvinge fram nødvendige endringer på amerikansk høyreside, sier Levitsky. Om de derimot fortsetter med flertall i Kongressen, vil polariseringen vokse, og det kan slite det amerikanske demokratiet i stykker.  

Partienes ansvar

Det er de politiske partiene som har vært avgjørende for om demokratier har bestått eller kollapset. I Tyskland tidlig på 1930-tallet inngikk det konservative partiet som kjent en allianse med Adolf Hitler – de var sikre på at de kunne kaste ham når de skulle ønske det. Det må ha vært en av historiens mest fatale feilvurderinger.

Det samme skjedde i Italia, da Benito Mussolini kom til makten. De etablerte partiene valgte å strekke ut en hånd, enten for å redde seg selv, eller for å oppnå politiske seire. Men demokratiet tapte. 

Andre sto imot: I både Finland og Belgia sto fascismen sterkt på 1930-tallet. Men der tok de demokratiske partiene ansvar. De jobbet sammen med meningsmotstandere for å hindre de antidemokratiske kreftene fra å komme til makten. Det krever politisk mot. Det er ikke lett. Men det er nødvendig, sier Levitsky. 

Dette er relevant for alle partier i parlamentariske systemer, påpeker han. Mange argumenterer – slik en gjorde i Norge da Fremskrittspartiet først ble tatt inn i regjering i 2013 – om at et demokrati må inkludere alle partier, også de ekstreme, hvis mange nok stemmer på dem. Det holder ikke for Harvard-professoren.  

– Det var nettopp det argumentet som ble brukt for å inkludere både Mussolini og Hitler. Det er i min mening et svakt argument, sier han. 

Fire varseltegn

Noen autoritære ledere er lette å gjenkjenne. Adolf Hitler og Hugo Chávez hadde begge forsøkt seg på kupp før de senere vant makten ved valg. Andre følger demokratiske regler i en periode, for så å endre takter mot det autoritære, slik Viktor Orbán i Ungarn og Recep Erdogan i Tyrkia har gjort.

I Polen innførte myndighetene nylig en lov som forbyr å snakke om polsk medvirkning i folkemordet under Andre verdenskrig. Vi må være på vakt, sier Levitsky, som trekker fram fire varseltegn som kan identifisere en autoritær leder: 

* Lederen viser lite engasjement og forpliktelse til demokratiske regler.

* Lederen avviser legitimiteten til sine meningsmotstandere.

* Lederen tolerer eller oppfordrer til vold.

* Lederen er åpen for å begrense borgerrettigheter eller medie- og ytringsfrihet. 

USAs president oppfyller alle fire kriteriene. Det har aldri skjedd før i USA. Med unntak av Richard Nixon, som ble tvunget til å gå av etter Watergate-skandalen, har ingen amerikansk president oppfylt mer enn ett av disse kriteriene. Det er likevel håp, hvis en skal lære av historien. 

– Et så velstående og stabilt demokrati som det amerikanske har aldri tidligere kollapset. Det er vanskelig å ta knekken på det amerikanske demokratiet, det er ganske sterkt. Men vi kan ikke ta det for gitt. Vi må aktivt beskytte demokratiet, sier Levitsky. 

 

Annonse