Mørke skyer over lysets by

PARIS (Dagsavisen): Det er stille ved Hôpital Saint-Antoine. Roen har lagt seg i sykehusgangene. Tunge kropper hviler på benkene utenfor.

Sår leges.

Det var nærmere midnatt da Lassaad Yazid kom hit fredag kveld for en uke siden. Til en kveld ved operasjonsbordet som skulle sette spor i den erfarne legen. I 28 år har han jobbet ved sykehuset. Aldri før har han opplevd noe lignende, forteller han da vi møtes på en kafé i hans eget nabolag noen dager etter angrepene.

– Vi opererte hele natta, men klokka seks kjente jeg meg fortsatt ikke trøtt, forteller Yazid.

Han skulle egentlig ikke ha vært på jobb denne kvelden. Men så fikk han en telefon fra sin bror i Tunisia, som lurte på om broren i Paris hadde fått med seg det som hadde skjedd i byen. Slik ble han klar over serien med terrorangrep som rystet den franske hovedstaden denne kvelden. Brutale, hensynsløse angrep som ekstremistgruppen IS raskt tok på seg ansvaret for.

Franske medier har beskrevet en omfattende mobilisering denne kvelden. Av helsepersonell og andre. Beskrivelsen bekreftes av Yazid. Han var en av mange ved sykehuset som reiste på jobb da han fikk vite hva som hadde skjedd. Og det var ikke bare leger.

LES OGSÅ: Flere terrorangrep i Paris

«Et helvete»

– Leger alene kan ikke gjøre så mye. Det var sykepleiere, helsesøstre, folk som hentet blod. Det var stressende, men vi var beveget, vi var sjokkerte. Og vi var der for å gjøre vårt beste, sier han og forteller om en sykepleier som gikk til fots inn til sentrum av Paris, fra en av forstedene nord for byen, fordi det ikke var tilgjengelig transport. Det er mange slike historier fra denne kvelden.

Hôpital Saint-Antoine ligger i 12e arrondissement av den franske hovedstaden. Ikke langt fra brasseriet Le Belle Equipe, i Rue Charonne, en gate som fylles av liv i helgene. Fredag 13. november var ikke noe unntak. Det beskrives som en sval kveld. En kveld med et usedvanlig godt vær til å være november. Det gjorde at mange tok turen ut. Stemningen i byen var god. Ikke minst i denne delen av byen, den kanskje mest levende delen av byen, et sted som virkelig våkner til liv når roen legger seg andre steder. Et sted der folk samles.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Klokka 21.36 stanset en mørk Seat utenfor brasseriet. Samme bil hadde kort tid tidligere stanset utenfor baren Carrilon og Le Petit Cambodge i 10e arrondissement, der 15 mennesker døde da terroristene åpnet ild, før den fortsatte til Rue du Faubourg du Temple, der den åpnet ild mot vergeløse gjester ved kafeen Bonne Bière.

Så stanset altså bilen utenfor La Belle Equipe. Nok en gang ble det åpnet ild. 19 mennesker døde av skuddene som ble fyrt av mot vergeløse kafégjester.

De første sårede hadde allerede kommet tilbake til sykehuset da Yazid kom på jobb. Noen hadde kommet seg dit på egen hånd. Andre ble fraktet dit av redningsmannskapet.

Etter hvert kom også meldingene om at mer enn tusen folk var tatt som gisler av terrorister som hadde brutt seg inn i konserthallen Bataclan.

– Da skjønte jeg at det måtte være mange skadde, sier Yazid.

Tjue minutter over midnatt stormet politiet konserthallen. Mannen som ledet kommandostyrken sier i et intervju med NBC News at de ble «møtt av et helvete på jord».

– Det lå kanskje 700–800 personer på gulvet. Mengder av blod overalt. Vi hørte ikke én lyd, ingen som skrek, sier han. En av terroristene sprengte seg selv i lufta. De to andre ble skutt. De neste timene ble ofre for terrorangrepet fraktet ut. 89 mennesker ble drept på Bataclan denne kvelden. I tillegg ble svært mange skadet. Til sammen ble 352 mennesker skadet under terrorangrepene. Svært mange av dem på Bataclan.

De sårede ble ført til forskjellige sykehus i byen. Også til Saint-Antoine, der ble et femtitalls sårede etter terroren behandlet denne kvelden. Yazid opererte selv fem personer denne natta, samtlige av dem kom fra Bataclan.

– Jeg husker hver og en av dem svært godt. De har alle merket meg. Jeg har blitt merket av ansiktene deres, av frykten deres, av angsten, sier han.

LES OGSÅ: Eva Joly avviser nye lovendringer etter terrorangrepet i Paris

La Belle Equipe

Utenfor La Belle Equipe er sperringene nå fjernet, slik de også er det utenfor Bataclan, og andre steder der terroristene slo til. Plassen utenfor brasseriet bader i et hav av blomster og lys, tent for å minnes ofrene. En uke etter angrepene kommer fortsatt folk i en jevn strøm, med blomster i hendene.

Det er lagt ned bilder av flere av de 19 som mistet livet. Inne ved veggen står et stort portrett av Ludovic Boumbas. Førtiåringen skal ha mistet livet da han kastet seg foran kulene i et forsøk på å redde andres liv. Vi finner også portretter av servitøren Houda Saadi. Hun feiret 35-årsdagen på brasseriet, med blant andre Loduvic, og søsteren Halima (36), som også mistet livet. Brødrene Khaled og Bashir skal ha forsøkt å redde søstrene, som døde i armene deres.

En familie legger ned blomster for å minnes en av sine kjære, en kvinne tidlig i 20-årene, som ble revet fra dem denne kvelden. En bukett hvite roser plukkes fra hverandre. Så legges de ned. Blomst for blomst. Før familien trekker seg tilbake.

En uke etter terroren har livet sakte, men sikkert vendt tilbake i gatene. Markedene er åpne igjen, etter å ha vært stengt de første dagene. Kafeene, bistroene, restaurantene, brasseriene fylles opp. Folk ler. Spiser. Deler en flaske vin. Men det er fortsatt en tydelig traumatisert by. På gatene bryter fremmede ut i tårer foran oss. Og mange synes det fortsatt er tungt å snakke om det som har skjedd. En nær venn sender en melding til en kjenning av seg, som bor like ved La Belle Equipe, og hørte skuddene fredag kveld, for å høre om han vil snakke om det som skjedde. Svaret kommer raskt. Han er fortsatt i sjokktilstand. Sover knapt. Og er ute av stand til å snakke med en journalist.

Fra gatene rundt Paris rapporterer franske medier om eksepsjonelle køer, som et resultat av at folk holder seg unna kollektivtransporten. Det rapporteres også om at folk holder seg unna store offentlige steder.

Unntakstilstand

Ved Notre-Dame og andre turistattraksjoner patruljerer tungt bevæpnede soldater. Gjennom gatene uler politisirenene. Rundt midnatt forrige fredag, omtrent samtidig med at Yazid kom til sykehuset, erklærte Frankrikes president François Hollande unntakstilstand i landet. Torsdag ble unntakstilstanden utvidet til tre måneder.

Rundt kafébordene og i avisspaltene stilles det spørsmål ved om det virkelig er nødvendig å utvide unntakstilstanden så lenge.

Spørsmålet føyer seg i rekken av spørsmål som har preget Paris denne uka. Det stilles også spørsmål ved andre sikkerhetspolitiske tiltak Hollande har bedt nasjonalforsamlingen om å få på plass raskt, sammen med en endring av unntakslovene og grunnloven. Og hvorvidt Frankrike er i krig, etter at Hollande kort tid etter terrorangrepene erklærte at landet var i krig, og at det ville slå nådeløst tilbake.

Allerede natt til mandag startet franske kampfly bombingen av mål i Raqqa.

I en 45 minutter lang tale til den franske nasjonalforsamlingen mandag, der han presenterte pakken med nye sikkerhetstiltak, gjentok Hollande ordene: «La France est en guerre».

Hollande får støtte fra mange i Frankrike for sin harde linje for bekjempe terroristene etter de ekstremt brutale angrepene fredag for en uke siden.

– Vi må jage disse slangene som sprer kaos i samfunnet vårt ut av hulene sine, sa Abdelali Mamoun, imam ved en moské i forstaden Alfortville, nord for Paris, til Dagsavisen tidligere denne uka. Han ba også andre imamer om å gå aktivt inn i kampen mot terrorismen, og rydde moskeene for ekstreme krefter.

Men den franske presidenten møter også motbør. Landets tidligere statsminister, Domonique de Villepin, mener Hollande har «gått i fella» til «en bande fanatiske drapsmenn» som ønsker å splitte landet.

– Av erfaring vet vi at slike angrep ikke gir de resultatene vi ønsker for å bli kvitt terroristene, slo Villepin fast da han i en debatt på fransk TV i starten av uka gikk til frontalangrep på Hollande.

Norsk-franske Eva Joly avviste at landet var i krig da hun snakket med Dagsavisen et par dager etter Hollandes tale. Hun slo fast at alle viste vilje til å gjøre en stor innsats for å bekjempe terroristene, men at å gå fra dette til å si at man var i krig, var retorisk, det var overdrevet.

– Alle som husker tilbake på andre verdenskrig, og det er det fortsatt en del som gjør, vet at det var noe annet. Den gang ble byen bombet, det var tusenvis av mennesker på landeveiene som flyktet fra byen. Det vi ser nå er noe annet. Dette er ny form for gerilja, sier Joly.

KOMMENTAR: Terroren i Paris: Et angrep på oss alle

«Panikkartet»

På en studentkafé ved det prestisjefylte universitetet Sciences Po er stemningen preget. 19 år gamle Ahmet Akyurek, student ved Sciences Po på andre året, beskriver en frykt som preger både ham selv og andre.

– Man kjenner seg ikke trygg. Du ser det på gata, når noe faller i Boulevard Saint-Germain, kan du se folk skvetter. Folk er ikke sikre. Er det en stein, en dør som lukkes, eller et skudd som avfyres? Det er en panikkartet stemning, sier han.

Akyurek forteller meg at han reagerte med sjokk på terroren. Han hadde ikke trodd at det kunne skje så raskt igjen etter angrepene mot Charlie Hebdo og en jødisk forretning i januar.

– Med Charlie Hebdo følte jeg vel ikke helt at det angikk meg på samme vis, jeg følte selvsagt at Frankrike var under angrep, men jeg følte ikke at det var noe som kunne skje med meg, som ikke var kjent, og som ikke jobbet i et magasin. De angrep et symbol, og jeg var en vanlig fyr. Denne gangen er det annerledes. Nå har de angrepet helt vanlige folk, og jeg kjenner at det virkelig angår meg. Det er alvor. Også jeg kan bli rammet, sier han.

LES OGSÅ: Skjerper kontrollen ved grensene

«Dobbelt rammet»

Det var Akyureks generasjon som ble hardest rammet i angrepene.

Lassaad Yazid sier han føler en dyp tristhet over nettopp dette.

– Det er et mareritt. Dette var unge folk som ble skutt mens de hørte på musikk, eller var i en bar for å ta et glass. De var fullstendig uskyldige. Ingen har rett til å massakrere folk slik, til å frarøve dem livet.

Han føler seg dobbelt rammet sier han.

– Jeg har to land. Den ene er Tunisia, der jeg er født. Så har jeg Frankrike, som har gitt meg alt. Jeg kjenner mye hat og sinne mot disse folkene, sier han og viser til hvordan Tunisia har vært herjet av islamistiske terrorister. IS har tatt på seg ansvaret for to terrorangrep i Tunisia tidligere i år, det første da 21 mennesker ble drept på Bardo-museet i hovedstaden Tunis, og deretter da 38 turister ble drept i kystbyen Sousse i juni.

– Vi lider på grunn av det som skjer i Tunisia, og på samme tid har jeg Frankrike, mitt andre land, sier legen og legger til at han er klar til å forsvare Frankrike.

Frankrike har et grunnleggende arbeid foran seg for å bekjempe terrorismen og radikaliseringen, det er ikke bare å slippe noen bomber og tro at problemet er løst, mener han.

Som andre vi snakker med har han ikke noe enkelt svar på hva Frankrike skal gjøre.

– Jeg vet ikke hva som gjør at de radikaliseres. Er det arbeidsløshet, fattigdom, mangel på integrering, spør han og peker på forsteder der arbeidsløsheten er skyhøy og fattigdommen stor. Mange har pekt på drabantbyer bygd opp i tiårene etter andre verdenskrig, med subsidierte boliger til lav leie. Da den økonomiske ekspansjonen i «les trente glorieuses» var på hell, og avindustrialiseringen og massearbeidsløsheten slo inn, ble disse områdene hardt rammet. Mange av dem som først kom til disse områdene var arbeidsinnvandrere fra tidligere franske kolonier. I dag er deres barn og barnebarn overrepresentert i arbeidsløshetsstatistikken.

Ahmet Akyurek mener ekstremistene spiller på den sosiale nøden, følelsen av å bli sviktet, marginalisert. Frankrike må gå i seg selv å se på hvordan landet har sviktet en stor del av befolkningen, mener han, men advarer samtidig mot å redusere det til bare å være et spørsmål om sosial nød.

Det har gått en uke siden Yazid ble oppringt av broren i Tunisia. Alle de som kom til sykehuset med skader denne dagen er nå utenfor livsfare, forteller han, selv om noen fortsatt er alvorlig skadd, og vil ha behov for lang tid før de er helt tilbake i livet.

Han vet ikke hva han hadde gjort dersom en av terroristene hadde kommet til sykehuset med skader den kvelden.

– Jeg hadde nok operert dem, det er klart. Men jeg ville ha følt mye hat. Heldigvis fikk vi ikke inn noen, sier han.

Og gjør det klart at det er flere sår skal leges i en by som en uke etter terrorangrepene fortsatt er dypt preget.