Verden

Merkel – en gåte? Kvinneblikk på den tyske kansleren

Selv om en kunne ønske seg en enda mer radikal og feministisk kvinnelig kansler, er Angela Merkel viktig som pionér og inspirasjon, skriver Torild Skard.

Gjenvalget av Angela Merkel som Tysklands forbundskansler har vakt oppsikt. Hun blir en av de tyske kanslerne som har sittet lengst ved makten. Ingen har derimot trukket fram at hun også blir en av de kvinnelige regjeringssjefene i verden som har sittet lengst, og det i en av verdens mektigste stater. Mange som kommenterte valget i ulike medier, mente derimot at «Angela Merkels karriere er en gåte». Tyskland hadde aldri hatt en kvinnelig kansler før, og hvem skulle trodd at en beskjeden protestantisk kvinne fra DDR, det kommunistiske Øst-Tyskland, som attpåtil var barnløs og skilt, skulle bli leder for Vest-Tysklands mektige kristendemokratiske parti CDU, og så kansler i Forbundsrepublikken. CDU var kjent for sine konservative katolske røtter og mannlige ledere. De som undret seg, var gjerne mannlige kommentatorer, og de gikk ikke inn på hva det virkelig innebærer at Angela Merkel er kvinne og attpåtil fra Øst-Tyskland.

Angela Merkel ble født i Hamburg i 1954, men vokste opp og bodde i DDR til hun var 35 år gammel. Faren var protestantisk prest og moren språklærer. Begge var sosialister, og da Angela var liten, flyttet familien til Øst-Tyskland, fordi faren mente det var spesielt bruk for hans virke i øst. Kirken var ikke forbudt, men prestene og deres nærmeste ble diskriminert på mange måter.

I Øst-Europa hadde DDR den beste levestandarden og det mest autoritære regimet. Det ble skapt en sosialistisk velferdsstat, der kvinnene hadde langt flere rettigheter enn i Vest-Tyskland. Kvinnene skulle ut i lønnet arbeid. De fikk derfor fagopplæring og høyere utdanning, og det ble vedtatt økonomiske og sosiale tiltak som gjorde at de kunne kombinere karriere og barn. DDR ble det europeiske landet som hadde fleste yrkesarbeidende kvinner.

Kvinnene som har blitt nasjonale ledere, har gjerne vært svært godt kvalifisert. Angela Merkel var flittig og gjorde det bra på skolen, lærte matematikk og russisk. Hun var også med i den kommunistiske ungdomsbevegelsen, slik unge gjerne var den gangen, og som var nødvendig for å studere på universitetet. Hun ville bli lærer, men en prestedatter kunne ikke det i DDR, så hun studerte fysikk, tok doktorgrad i naturvitenskap og ble forsker. I DDR var dette en meget respektabel karriere, men i forhold til kvinnene og også mange menn i Vest-Tyskland var den helt usedvanlig.

Kommunistregimet i DDR begrenset sterkt de sivile og politiske rettighetene. Det var riktignok 30 prosent kvinner i parlamentet, men makten lå ikke her. Det var det totalt mannsdominerte kommunistpartiet som bestemte. Som ung og voksen holdt Angela seg utenfor politikken. Balansegangen som prestedatter under et kommunistisk regime var allerede krevende. Hun sa seinere at hun lærte å komme til enighet med de mektige uten å binde seg fullstendig til dem. Arbeidsfeltet hun valgte seg, var også politisk «nøytralt», og de to mennene hun giftet seg med, virket innenfor naturvitenskapene.

Forbundsrepublikken var et utpreget mannssamfunn der kvinnene drev med «Kinder, Kirche og Küche» (barn, kirke og kjøkken). Først på 1970- og 80-tallet begynte feminister å gjøre seg gjeldende og en del kvinner engasjerte seg i politikk. Men ved gjenforeningen av de to tyske statene var det enda færre kvinner i parlamentet i vest enn i øst.

Det var de dramatiske begivenhetene omkring murens fall i 1989 som førte Angela Merkel inn i politikken. Gjenforeningen forandret østtyskernes liv radikalt. Folk fikk sivile og politiske rettigheter. Velferdsstaten ble erstattet av en sosial markedsøkonomi, og kvinner mistet økonomiske rettigheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Merkel ble først med i demokratibevegelsen knyttet til den evangeliske kirke. Etter at DDR ble en del av Forbundsrepublikken, var konkurransen om de kvinnelige velgerne følbar over hele det politiske spekteret. Merkel ble med i CDU og stilte til valg. I det gjenforente Tyskland skilte hun seg ut ved sin helt uvanlige status og kvalifikasjoner og kom i desember 1990 inn i Forbundsdagen.

Det skal mye til for at en kvinne skal bli nasjonal leder. Alt i alt har bare 102 kvinner i 66 land greid det siden den første – Sirimavo Bandaranaike – gikk til topps i Sri Lanka i 1960 (se boka mi «Maktens kvinner» på Universitetsforlaget). Over hele verden er politikken og styringen av nasjonalstatene en sak for menn. Det er uhyre vanskelig for en kvinne å bli president eller statsminister. Gradvis er det blitt flere, men de utgjør stadig et lite mindretall. I dag er bare 18 toppledere kvinner, Angela Merkel og Norges Erna Solberg inkludert. Det innebærer et mannsflertall på 94 prosent. Så det er bemerkelsesverdig når en kvinne blir regjeringssjef, og desto mer når hun blir det for 4. gang. Det er bare to kvinner som til nå har vært toppledere i mer enn 12 år: Vigdís Finnbogadóttir på Island og Mary McAleese i Irland, og begge var presidenter med mer symbolsk enn politisk makt

Angela Merkels politiske karriere ble hjulpet fram av en ledende mannlig politiker. Forbundskansler Helmut Kohl rekrutterte henne som sin protesjé. I et bredt, samlende folkeparti som CDU var det viktig å ha ulike grupper representert i partiledelsen, og det foregikk en slags uformell kvotering for å oppnå dette. Egenskaper mange oppfattet som svakheter ved Angela Merkel ble dermed en styrke. Etter gjenforeningen trengte CDU å bli mer tiltrekkende for østtyskere. Det var press for å få med yngre og kvinner, særlig protestantiske kvinner. Få i partiet oppfylte kravene, så Merkel fikk sjansen. Hun oppfylte til og med flere krav.

Kohl ønsket en medarbeider som var arbeidsom, tilpasningsdyktig og lydig. Den beskjedne kvinnen fra DDR syntes å passe utmerket, og «das Mädchen» (jenta mi), som Kohl kalte henne, ble valgt til nestleder i CDU og minister for kvinner og ungdom. Hun var da Tysklands yngste minister. Merkel hadde ikke vært engasjert i kvinnespørsmål tidligere, men var lærenem og målbevisst og gjorde jobben så bra at hun i 1994 ble forfremmet til minister for miljø og atomsikkerhet. Her viste hun seg som en gløgg og pragmatisk politiker.

Bakgrunnen for at Angela Merkel så ble leder for CDU var spesiell. En finansskandale holdt på å ødelegge hele partiet. Avsløringer av korrupsjon felte både den langvarige CDU-lederen Helmut Kohl og hans etterfølger. Partiledelsen var i villrede, men Angela Merkel, som var nestleder, gikk raskt og modig ut, fordømte Kohl offentlig og krevde ny start for partiet uten han.

Dermed føk hun til topps – som en overgangsløsning, etter manges oppfatning. Partibossene tenkte at hun passende kunne ta oppryddingen og gjenreise de konservatives moralske anseelse, og så kunne de overta etterpå. Merkel sto nær de sentrale partisirklene, men som kvinne var hun ikke del av dem og ble ansett for å ha rent rulleblad.

Det var atskillig forvirring da Angela Merkel brått rykket opp og ble partileder. Hun hadde konservative holdninger, men i sin karriere hadde hun ikke markert seg med spesielle politiske initiativ og hun ble kritisert for å mangle karisma. Med klar kvinnediskriminering beskrev mediene hennes smakløse hårfrisyre, kjedsommelige framtoning, føyelighet overfor Kohl og «gråhet» som kandidat. Blant folk flest nøt Merkel betydelig popularitet, men mange i partiet var mot henne, særlig menn som i årevis hadde albuet seg fram under Kohl og plutselig befant seg forbikjørt av en kvinnelig oppkomling fra øst. Intrigene mot henne ble beskrevet som «machiavelliske».

Men Merkel tok ikke angrepene innover seg. Hun kunne være en tøff og effektiv taktiker og benyttet sin stilling til å sette utfordrere til side. Og hun styrket sin posisjon ved at hun som leder først og fremst var partiadministrator. Hun avbalanserte spenningene mellom ulike grupper samtidig som hun unnlot å knytte seg til noen spesiell og dermed støte bort andre. Slik kunne hun bevare og representere helheten.

Den «grå DDR-musa» ble en «løvinne», den mektigste kvinnen i tysk politikk, og det var på det internasjonale plan at hun markerte seg sterkest. Hun ble særlig verdsatt for sin evne til å forhandle for å løse kriser og skape enighet og gjorde seg til en betydelig europeisk leder med tyngdepunkt i Berlin.

Forskere har understreket at Angela Merkel gikk til topps på grunn av usedvanlige hendelser som murens fall og finansskandalen i CDU, de organisasjonsmessige strukturene i CDU og kravene om større kjønnsmessig likestilling. Det er riktig at Merkel dro fordel av kvinnebevegelsen og kvoteringen i CDU for å få høye verv til tross for at hun var kvinne. Men hun var samtidig usedvanlig dyktig og hadde helt spesielle ferdigheter når det gjaldt politikk og organisasjon. Hun var en dreven kompromissmaker, og som kvinne balanserte hun menns og kvinners interesser. Med en «kjønnsnøytral» klesdrakt og en stillferdig, høflig kvinnelighet søkte hun å provosere menn minst mulig, og hun avfant seg stilltiende med en nedverdigende behandling av partibosser som få menn ville godtatt.

Kvinneaktivister i Tyskland både støtter og kritiserer Angela Merkel som leder. Som de fleste toppkvinner benekter Merkel at hun er «feminist». Begrepet er for krevende og politisk belastende. Men hun har likevel gjennomført kvinnevennlige tiltak. Hun har støttet barneomsorg for å lette byrdene for arbeidende mødre og fått vedtatt lov om likestilling. Hun har gitt et betydelig antall kvinner makt og innflytelse, og Tyskland er blitt en aktiv forsvarer for kvinners rettigheter internasjonalt.

Selv om en kunne ønske seg en enda mer radikal og feministisk kvinnelig kansler, er Angela Merkel viktig som pionér og inspirasjon. Kvinner og menn i hele verden kan verdsette hennes innsats som kvinnelig toppleder og lære både av begrensninger og resultater.

Mer fra Dagsavisen