Libya har rast 35 plasser på få år

– Det går ikke bra, og det er veldig lenge siden det har gått bra i Libya, konstaterer seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Torsdag legger et utvalg ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) fram sin rapport om den norske militære og sivile deltakelsen i NATO-operasjonen i Libya i 2011.

Les også: Slaveri i Libya sjokkerer

– Feilslått

Utvalget er satt ned av regjeringen, og skal blant annet se på hva som lå til grunn for den daværende norske rødgrønne regjeringens beslutning om å bli med.

Utvalget har som oppdrag å trekke lærdom av den norske innsatsen, med tanke på framtidig innsats i internasjonale operasjoner. Morten Bøås mener man kan trekke følgende konklusjon:

– Historien om Libya er historien om en feilslått intervensjon, og det må det offentlige Norge akseptere, selv om det sitter langt inne, mener Bøås.

Libyas leder Muammar Gaddafi ble styrtet og senere drept i 2011. Her fra 2008. Foto: NTB scanpix

– Det var feilslått fra starten av, og det er underlig at det kunne skje så kort tid etter Irak-intervensjonen. Man aksepterte USAs påstand om at Gaddafi planla folkemord, noe som senere blant annet er avvist av den britiske undersøkelseskommisjonen. Angrepene var bygget på en antakelse av at bare man ble kvitt Muammar Gaddafi ville alt bli bra. Man hadde ingen plan for hva som skulle skje med Libya etter at han ble styrtet, sier Bøås til Dagsavisen.

Les også: - Landene må ta ansvar for det de gjorde i Libya

Kamp om tronen

Senest de siste dagene har nye kamper mellom rivaliserende militsgrupper i Libya understreket den tragiske utviklingen landet har hatt de siste årene. Væpnede grupper kjemper for øyeblikket om kontroll i hovedstaden Tripoli. Den FN-støttede regjeringen i Tripoli, som aldri har klart å få full kontroll i landet, erklærte nylig unntakstilstand. Rivaliserende fraksjoner har kriget om makt i alle år siden opprøret i 2011 (se faktaboks).

Dette kunne man forutse allerede i 2011, mener Bøås.

– Det vi ser i dag er en fortsettelse av det som startet på bakken i 2011. Allerede da så man denne fragmenteringen. Da disse ulike gruppene så at Gaddafi-regimet kunne falle, øynet de muligheten til å ta over makten i Libya. Kampen om den ledige tronen som oppsto har bare fortsatt. Luftstøtten de fikk fra NATO gjorde at det ikke var behov for at de koordinerte seg og samlet seg på bakken, sier Bøås.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sunket 35 plasser

De væpnede konfliktene og det faktum at det ikke er én statsmakt som har kontrollen i Libya har ført til at det har gått nedover på alle sosiale og økonomiske piler i Libya de siste årene. Libya er rangert på plass 102 i FN-organisasjonen UNDPs globale indeks for menneskelig utvikling for 2016, som ble publisert i fjor. Det er hele 35 plasser lavere enn i 2010.

Lovløsheten har også gitt rom for menneskesmuglere, og har gjort Libya til det viktigste gjennomfartslandet for afrikanske migranter som prøver å komme seg til Europa.

Libya har blitt et gjennomfartsland og oppsamlingssted for migranter.  Foto: NTB scanpix

Les også: IS-krigen sprer seg til Libya

Aktører støtter

I dag er det langt fra bare interne libyske grupper som holder liv i konflikten i Libya, påpeker Morten Bøås.

– Det er fortsatt et sterkt internasjonalt nærvær i Libya. Det drives ikke av USA og Nato, men av en rekke regionale makter som støtter sine respektive «klienter» på bakken i Libya. Både Egypt, Tyrkia, Qatar og Emiratene er med på å opprettholde denne konflikten gjennom å støtte sine grupper med våpen og penger. Det er vanskelig å se en nasjonal libysk løsning før man har en regional enighet mellom støttespillerne til disse gruppene. Så lenge disse landene ikke er interessert i en løsning, hjelper det ikke med FN-initiativene om forsoning. I dag tenker disse landene på sine egne interesser, mens ingen andre legger press på dem utenfra.

– Er det en stedfortrederkrig?

– Ikke kun, men det er elementer av det. Men det er mange ulike tråder viklet inn i hverandre i disse konfliktene, som gjør at de regionale aktørene ikke har full kontroll over utviklingen, sier Bøås.

Han sier det er umulig å vite om denne utviklingen ville ha kommet uten NATO-intervensjon. I Syria har man ikke intervenert på samme måte, og krigen har fått fortsette. Det er likevel ikke mulig å si at det uten intervensjon i Libya likevel ville gått som i Syria, mener han.

– Det som uansett er helt klart, er at dersom man skal intervenere, må et minstekrav være at man har en god plan for hva som skal komme etterpå. Når man ikke har det, blir det i alle fall feil. Beslutningene gikk dessuten svært fort. Lærdommen som bør trekkes av Irak og Libya er at man skal tenke seg godt om og ikke handle forhastet. Når vi intervenerer i slike situasjonen går vi inn i en svært sårbar politisk, sosial og økonomisk kontekst. Ledesetningen bør være at vi bør være sikre på at det i alle fall ikke blir verre. Det var mye som var galt i Libya før, men livet var mer forutsigbart. I dag er det blitt vanskeligere å leve i Libya, sier Bøås.

Jens Stoltenberg, som var statsminister i 2011 og nå er NATOs generalsekretær, omtalte Libya-dilemmaet i sin biografi "Min historie".

– Mandatet FN hadde gitt den militære operasjonen, ble oppfylt. Gaddafis overgrep mot sivilbefolkningen ble stanset. Vi fryktet at vi sto overfor et folkemord i Benghazi, skriver Jens Stoltenberg.

Han innrømmer samtidig at det som fulgte ikke var godt nok. Stoltenberg berører i boka noe av det blant andre Bøås etterlyser:

– Det som sviktet, var den politiske oppfølgingen etter at den militære operasjonen var over. (...) Det internasjonale samfunnet har også et ansvar for at Libya ikke ble fulgt opp etter Gaddafis fall. Det er et ansvar som påhviler FN, EU, land i regionen og også NATO, og det er en påminnelse om at hvis man først bruker militær makt, må man ha en strategi for hva man gjør etterpå. Det er ikke tilstrekkelig å vinne krigen, man må også vinne freden, skriver Stoltenberg.

Les også (krever abonnement): - Folk sendes til helvete på jord

Utviklingen i Libya

* Libya har vært preget av kaos og anarki siden opprørere med luftstøtte fra Norge og andre NATO-land i 2011 styrtet Muammar Gaddafis regime.

* Gaddafi, som hadde hatt makten i over 40 år, ble tatt til fange og drept av opprørerne.

* En rekke militsgrupper har siden kjempet om makten i landet, der det ble holdt valg i 2012.

* Den internasjonalt anerkjente regjeringen og nasjonalforsamlingen ble jaget ut av hovedstaden Tripoli i august 2013 og søkte tilflukt i Tobruk øst i landet.

* En allianse av militante islamistgrupper og klanbaserte militsgrupper opprettet en ny regjering og nasjonalforsamling i Tripoli under paraplyen Nasjonal­kongressen.

* I ly av kaoset har også militante islamister som har sverget troskap til IS, etablert seg i landet.

* al-Qaida har også et sterkt nærvær og tette bånd til islamistgruppen Ansar al-Sharia.

* Som et ledd i en FN-støttet fredsprosess ble det i februar 2016 oppnevnt en tredje regjering, som ledes av Fayez al-Sarraj. Denne anerkjennes ikke av nasjonalforsamlingen i Tobruk og har liten reell makt.

* Opprørsgeneralen Khalifa Haftar leder Libyas nasjonale hær (LNA), en opprørsgruppe som kontrollerer de østlige delene av landet. (NTB)

NATOs intervensjon

* I februar 2011 brøt det ut opprør mot Libyas mangeårige leder Muammar Gaddafi.

* Noen uker senere vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som etablerte en flyforbudssone over Libya og åpnet for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile.

* Fly fra NATO gikk få dager senere til angrep mot libyske regjeringsstyrker, som var på vei til opprørshovedstaden Benghazi.

* USAs Afrika-kommando hadde først kommando over operasjonen, men NATO overtok.

* NATO-fly gjennomførte de neste månedene nærmere 25.000 angrep mot regjeringsstyrker og infrastruktur i Libya.

* Norge deltok i operasjonen med 15 kampfly, som slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. (NTB)