Øverst fra venstre, UGGT-leder Houcine Abbassi, Wided Bouchamaoui, Abdessattar ben Moussa og Fadhel Mahfoudh. FOTO: NTB scanpix/AFP Photo

«Kvartetten» – hvem er de?

KRONIKK: Konstitusjonsprosessen i Tunisia har fått langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener.

Av Lisa-Marie Måseidvåg Selvik, masterstudent i statsvitenskap, UIO/Christian Michelsen Institutt

Den kritiske fasen av transisjonen fra et diktatur til et mer demokratisk regime havnet i skyggen av mer dramatisk utvikling i de andre arabiske landene som bega seg ut på lignende forsøk på regimeendring. Utdelingen av Nobels fredspris til «kvartetten» retter på dette. Tildelingen er en stor anerkjennelse av deres betydning i prosessen, men også for betydningen av at forhandlingene faktisk kom i havn for resten av regionen.

LES OGSÅ: Fredsprisen til dialogkvartett i Tunisia

Vedtakelsen av Tunisias 2014 konstitusjon blir fremstilt som en suksesshistorie, med en prosess preget av kompromisspolitikk, god politisk dialog og konsensus. Men likevel er det ikke til å skyve under teppet at også denne prosessen har vært til tider kaotisk, med et høyt konfliktnivå i den konstituerende nasjonalforsamlingen, og ved flere anledninger truet politiske partier med å trekke seg fra prosessen. Den politiske prosessen etter utkastelsen av Ben Ali var en langvarig affære, som ble dratt ut og utsatt i flere omganger grunnet politisk uenighet. Den enighet og det samhold som var nødvendig for å kaste diktatoren Ben Ali, måtte snart gi etter for den politiske uenigheten og diskusjonen som et pluralistisk system krever.

Den «nasjonale dialogen» er en betegnelse på en prosess som har gått parallelt med forhandlingene i nasjonalforsamlingen. Og nettopp ut fra denne prosessen kan man forstå mye om tunisisk politikk. Initiativet med nasjonal dialog er unik i landets historie, og har blitt tildelt mye av æren for at blant annet prosjektet med den nye grunnloven kom i mål, og for at landet ikke ble kastet ut i en kaotisk og usikker situasjon med borgerkrig. Men nettopp det at denne prosessen fant sted utenfor den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen, er et interessant fenomen. Det var flere røster i nasjonalforsamlingen som hadde innvendinger mot at forhandlingene nærmest ble flyttet til en annen arena, selv om alle bestemmelser som kom ut av den nasjonale dialogen ble vedtatt i nasjonalforsamlingen. Derfor er det desto viktigere å forstå hvem denne «kvartetten» er, som klarte å løse opp i de politiske knutene i Tunisia. Hva slags rolle har de i det tunisiske samfunnet, og hvordan kunne de få den helt spesielle rollen i prosessen som de har hatt?

Den såkalte «kvartetten» består av fire sivilsamfunnsorganisasjoner; fagbevegelsen UGTT, arbeidsgiverorganisasjonen UTICA, menneskerettighetsorganisasjonen LTDH og den nasjonale advokatforeningen. Den største, og muligens den mest innflytelsesrike, av disse aktørene er UGTT. Som en av største fagbevegelsene i Maghreb, har mye av kvartettens suksess blitt tilskrevet UGTT. UGTT er den største og sterkeste aktøren organisatorisk, men en medlemsmasse som har fordoblet seg etter opprøret mot Ben Ali, fra 350 000 til 700 000 medlemmer. Det kan argumenteres for at med den massive mobiliseringsevnen denne organisasjonen har, kan de regnes for mektigere enn noen av de eksisterende politiske partiene. I en tid hvor arbeideres organisering i Tunisia har florert, og det har blitt opprettet flere organisasjoner for arbeidere, har UGTT beholdt sin sentrale rolle i tunisisk politikk. Dette grunner i organisasjonens lange historiske røtter og betydning under frigjøringen fra Frankrike, samt deres politiske styrke og organisatoriske robusthet. UGTT har under de foregående regimene til Bourguiba og Ben Ali hatt en særskilt plass i samfunnet. De har hatt en relativt uavhengig rolle, hvor de har unngått å bli korrumpert av regimet, men de har likevel hatt en rolle på den politiske arenaen. Nettopp på grunn av denne særskilte posisjonen de har hatt under foregående regimer, tok det et par uker før de sentrale delene av UGTT deltok i organiseringen av opprøret mot Ben Ali. Den lokale delen av arbeiderbevegelsen var derimot fra et tidlig stadium en viktig del av opprøret, noe som kan forklare organisasjonens brede støtte i befolkningen.

Denne spesielle plassen UGTT har hatt i tunisisk politikk, har gjort dem i stand til å utføre rollen som megler i forhandlingene mellom partiene i nasjonalforsamlingen når prosessen stoppet opp. De har, sammen med de tre andre organisasjonene, arrangert flere runder med «nasjonal dialog», med skiftende deltakelse fra de politiske partiene og med varierende resultat. Det var først den siste innsatsen, fra alle parter, i oktober 2013 som endelig fikk den langtekkelige prosessen i havn, markert ved at konstitusjonen ble vedtatt i januar 2014. Det er ubestridelig at UGTT og de andre aktørene i kvartetten hadde en sentral rolle i å nå en politisk enighet i Tunisia. Men ved å prioritere sin rolle i det nasjonale prosjektet, har organisasjonen ikke klart å møte utfordringer internt. Tid og ressurser brukt på å redde den politiske situasjonen i landet har gått på bekostning av å håndtere interne utfordringer og gjennomføre reformer, som blant annet går ut på problemer med korrupsjon, underrepresentasjon av kvinner i organisasjonens lederskap, og demokratiske prosesser i organisasjonen selv. Dermed er det et tankekors at UGTT, en organisasjon som har fått kritikk for å være udemokratisk i seg selv, har klart å bevege Tunisia i en retning mot et mer demokratisk styresett.