Kriger på You Tube og Twitter

Hama, Syria, 1982: Styrkene til president Hafez Assad, faren til nåværende president Bashar Assad, slo ned på et massivt opprør fra Det muslimske brorskap mot regimet. Tusenvis av sivile ble drept i massakren, men lite kom ut av hva som skjedde i det den gang svært lukkede landet. Den dag i dag vet man ikke sikkert hvor mange som ble drept.

Ghouta, Syria, august 2013: Videoer av barn og andre sivile som ser ut til å ha vært rammet av kjemiske våpen ble sendt rett ut på internett samme dag. Regimet nektet for beskyldningene, men de mer enn 100 videoene og meldinger fra ulike hold i området ble brukt av Vesten som grunnlag for presset mot Assad om å gi opp kjemiske våpen.

Enormt trykk

- Ingen konflikt i verden har noensinne brukt sosiale medier mer enn hva partene i Syria-krigen gjør nå, sier kommandørkaptein Per Christian Gundersen ved Forsvarets stabsskole.

Både myndighetene i Syria og de tusenvis av opprørsgruppene bruker blogger, You Tube, Twitter, Facebook og hjemmesider svært aktivt hver dag for å vise hva de selv får til, eller hva motstanderen gjør. Nær sagt hvert opprørskontrollert område har sitt eget «mediesenter» som sender ut videoer og rapporter. Myndighetene gjør det samme, og arbeider også aktivt med å framstille opprørsvideoer som forfalskninger.

Utviklingen gjør det enormt vanskelig både for private mottakere og tradisjonelle medier å avgjøre om det som sendes er sant.

- Det er problematisk at man ikke alltid kan verifisere meldingene og videoene. Men primært er det en fordel at informasjonen kommer ut. Med You Tube og andre sosiale medier kom angrepet i Ghouta fram for omverdenen, motsetning til Hama-massakren i 1982, sier Gundersen til Dagsavisen.

Amatørvideoene får en stor plass blant annet fordi det er vanskelig for medier å dekke krigen i Syria. Journalister som er inne i landet blir i stor grad begrenset av myndighetene. Syria regnes som det farligste sted i verden å være journalist. Så langt er 110 reportere drept og 60 savnet.

Fenomenet med partenes formidling gjennom internett forandrer krigens regler, påpeker Yuval Dror, leder for program for digital kommunikasjon ved Israels College of Management Academic Studies.

- Før var det slik at dersom mediene ikke var der for å dekke en hendelse, var det som om hendelsen aldri hadde skjedd, sier Dror til nyhetsbyrået AP.

- Nå er det ingen begrensninger. Det er billig, det er lettvint, og man trenger ikke tillatelse fra noen til å gjøre det, sier Dror.

Overbevise donorene

Per Christian Gundersen påpeker at bruken av sosiale medier har en rekke funksjoner for de krigende partene.

- Assad-regimets Syriske elektroniske hær (SEA) driver propaganda for Assad på nettet, og har dessuten hacket en rekke internasjonale nyhetstjenester på nett. Assad bruker først og fremst internett overfor egen befolkning for å skaffe oppslutning, siden han er i en eksistensiell krig, sier Gundersen.

For opprørerne har internett flere funksjoner, blant annet rekruttering, og å vise hvem de er.

- Opprørerne bruker internett til å synliggjøre sin egen ideologi. Ikke minst blir videoene brukt overfor internasjonale donorer av penger og våpen, som Saudi-Arabia og Qatar. De tar et kamera med seg i slagene, og med videoene som viser hva de får til eller hva motstanderen gjør mot dem, kan de rettferdiggjøre overfor donorene at de trenger hjelpen, sier Gundersen, som selv bodde i Syria i 2004-2005.

Medienes bruk av disse videoene er ukjent terreng, påpeker Philip Seib, professor i journalistikk og diplomati ved University of Southern California, overfor AP.

- En av de største problemene er å verifisere videoene fordi man ikke vet hvor de kommer fra, sier Seib.

En av dem som har gjort undersøkelser av videoer til sitt virke, er Eliot Higgins, en «vanlig» brite som står bak bloggen «Brown Moses». Der blir videoene fra Syria grundig undersøkt for å finne ut blant annet hvilke våpen som brukes og hvor de kommer fra. Slik kan videoene som sendes ut brukes til å finne informasjon som ellers ikke ville blitt kjent.

- Det er kampen om virkeligheten som utspilles på de sosiale mediene, sier Per Christian Gundersen.

asne.gullikstad@dagsavisen.no