Forsker Thomas Hegghammer har gransket hva jihadistene gjør når de ikke kriger. De bruker overraskende mye tid på å gråte, lese dikt og synge, sier han.

– Jihadister gråter mye

Skal vi bekjempe jihadister, kan vi ikke bare se på vold og krigføring. Jihadisters følelser og kultur er undervurdert, sier jihadistforsker Thomas Hegghammer.

 

– Jihadister gråter mye. Det å gråte er noe som blir belønnet, sett opp til og hedret. Det er ikke noen motsetning mellom det å være en brutal kriger og det å gråte. Tvert imot er det anerkjente jihadister som er særlig brutale som blir ansett som spesielt flinke til å gråte. Gråten er ikke feminin, men uttrykk for at man er oppriktig i troen. Den er noe sterkt og ekte, sier Thomas Hegghammer, jihadistforsker, til Dagsavisen.

Jihadisten Abu Musab al-Zarqawi, som ledet grupper i Irak som halshogget vestlige, var kjent som «slakternes sheikh» og «han som gråter mye», ifølge The Guardian.

Neste uke lanserer Hegghammer antologien «Jihadi Culture: The Art and Social Practices of Militant Islamists» med bidrag fra flere fagfelt. Boka er den første gjennomgangen av jihad-kulturen.

Les også: Jeg ble kalt for jævla pakkis, svarting og sotrør. Nå sier de jævla muslim.

Følelser

Dette er noe av det oppsiktsvekkende ved forskernes funn:

* Vi har undervurdert hvor viktig følelser og kultur er for hvordan grupper som IS rekrutterer og hvorfor jihadismen mer seiglivet enn andre ekstremistbevegelser.

* Jihadismen ligger tett opp til mainstreamkultur i islam. Det gjør den vanskeligere å svekke.

* Etter fallet til IS hovedkvarter i Raqqa, kan kultur bli en livbøye for IS.

Emosjonell indoktrinering

I Syria og Irak halshogger IS fanger, tar kvinner som sex-slaver og begår seksuelle overgrep mot yazidi-jenter. Men parallelt med groteske overgrep har jihadistenes skapt en emosjonell verden, der følelser ligger tynt under huden. Det er viktig å se på alle handlinger jihadistene begår, mener forskeren. Kultur og følelser kan være like viktig som ideologi, tror Hegghammer.

– Følelser er viktigere enn vi har trodd når det gjelder hvorfor folk rekrutteres og hvorfor de blir værende i jihadistbevegelser.

Les også: Ennå kan man kjenne lukten av døde mennesker under ruinene. Nå er kampen om Iraks framtid i gang.

Frykt

Forfatterne av boka definerer jihad-kulturen som produkter og praksis som gjør noe annet enn å fylle gruppenes basisbehov på den militære fronten. Jihad-kulturen manipulerer følelsene til folk, den bearbeider og forfører. Jihadister driver emosjonell indoktrinering. Da glemmes motsetningene i jihadistenes budskap og handlingene de faktisk begår.

– De føler samhold, spenning, mening med tilværelsen og gudfryktighet. Men også negative følelser, som frykt. Det skapes ikke bare følelser som de liker. Men det holder dem i bevegelsen. De som kriger, pendler mellom frykten under kamp og tryggheten ved leirbålet. Det er en berg og dalbane.

Macho-image og poesi

Hegghammer har studert jihadisters krigføring siden 2001.

– Men det slo meg at jihadister drev med masse annet, som sto i sterk kontrast til machoidealet og det brutale imaget.

Det gjorde forskeren nysgjerrig. Hva gjør jihadistene når de ikke kriger? De synger blant annet hymner og skriver dikt. IS er en jaget og ettersøkt terrorgruppe.

– Men de «kaster bort» mye tid på unyttige ting, som å lese dikt og lytte til musikk.

Det handler om musikk, filmer og historiefortelling, men også sport, vitser og mat. Ikke-militære produkter og handlinger betyr noe for hvordan gruppa rekrutterer og arbeider, uttalte han nylig til Politiken. Forskeren synes det er overraskende at jihadistene er drevet av det irrasjonelle, som poesi og drømmetydning. Mulla Omar, tidligere Taliban-leder, var inspirert av drømmer for krigføringen. Det samme hevdet Osama bin Laden.

Mest seiglivet

Terrorforskeren mener det er overraskende at de ikke fant flere rare, uortodokse praksiser i jihad-kulturen. De har få særegne opptaksritualer, som man finner i en del gjenger eller andre ekstremistgrupper.

Ekstremisme handler ofte om motkultur, sier Hegghammer. Men for jihadistene gjelder dette i mindre grad enn i andre ekstreme bevegelser.

– At jihadismen får såpass stor oppslutning, henger også sammen med at dens estetiske uttrykk står relativt nærmere mainstream religiøs kultur i islam. Nynazister eller skinheads markerer derimot et skarpere brudd med sin respektive mainstreamkulturer.

De fleste enkeltelementene i jihadkulturen, som poesi, anashid (arabisk vokalmusikk) og drømmetydning, finner man også i ikkevoldelige, religiøse miljøer. Jihad-kulturens uttrykk er moderne, men ingrediensene er gamle. Når tekstene kan dateres tilbake 1.400 år, har det en annen tyngde. Det framstår som mer ekte for en ung muslim. Kulturen gir jihadistene større legitimitet rundt at de besitter den rette tro. Det kan være en annen grunn til at jihadismen er mer seiglivet enn andre ekstremistiske bevegelser, tror Hegghammer.

– Denne autentisiteten er særlig viktig for unge muslimer med innvandrerbakgrunn i Vesten, som føler at de verken er akseptert av vertskulturen eller egne foreldres kultur.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Kultur er livbøye

Hegghammer har kalt kulturen for jihadismens livbøye. Den blir viktig når IS’ hovedkvarter Raqqa i Syria faller.

– Det vil nok skapes en selektiv nostalgi, slik vi så i Øst-Europa etter kommunismen, der det positive trekkes fram, som ro og orden og barnehjem.

Kulturen jihadistene spiller på, er forankret både i salafismen (fundamentalistisk islam) og i mainstreamkulturen i islam. Det gjør jihadismen mer seiglivet. Kulturelle uttrykk overlever ledere som blir drept. Fortsatt siteres poesi og sanger fra 1960- og 1980-tallet, skapt før internett. Få andre ekstreme bevegelser har som jihadismen lykkes i å skape en transnasjonal kultur og et virtuelt samfunn som ikke begrenses til én gruppe eller ett land, mener Hegghammer.

Den største trusselen

Europa har så langt i år opplevd rekordmange terrorangrep. En av hypotesene til Hegghammer er at terroren vil øke så lenge jihadistene som ble rekruttert i 2010 er aktive, altså 15–20 år framover.

Det pågår en debatt om hvorvidt høyreekstremismen er en undervurdert trussel i Vesten. Men jihadisme er et større fenomen i Vesten enn høyreekstremisme, sier Hegghammer. Det er viktig å se på hvor stor andel av befolkningen jihadistene tross alt utgjør, mener han.

– Svenske SÄPO har sagt at det er 2.000 islamistiske ekstremister og 1.000 høyreekstremister i Sverige. Det betyr at jihadistene utgjør en mye større andel av den muslimske befolkningen enn høyreekstremistene utgjør av svenske ikke-muslimer.

Les også: – Det virker som IS er et synkende skip

Helvetesangsten

Terrorforskeren mener det delvis er en medieskapt fortelling at jihadister ofte er tidligere kriminelle, som enten ikke har hatt noe forhold til religion eller har vært ateister.

– Du kan være sterk i troen, selv om du har små kunnskaper. Du trenger heller ikke å ha vært troende over lengre tid for å være ihuga troende.

Hegghammers inntrykk er at jihadistene tar religionen alvorlig. Hvorvidt dette gir islam noen rolle eller skyld i jihadismen, er en helt annen debatt, sier han.

– Jihadister bruker mye tid på å diskutere religion. De er hele tida bekymret for at de ikke er religiøse nok, og spør seg om de burde faste litt ekstra eller be den valgfrie bønnen om natten. Mange er plaget av angst for å ikke være en god nok muslim.

Jihadistene tror genuint at de kan havne i helvete. For å forstå jihadismen, må man forstå angsten deres for helvete, sier Hegghammer.

– Angsten for helvete er altoppslukende. Mange jihadister gråter når de overlever et slag eller når de tenker på dommedag. De er redd for at de har gjort noe galt, som gjør at de ikke kommer til paradis, men havner i helvete. Der vil de bli pisket til huden faller av, for så å bli sendt inn til ny pisking neste dag.

– Helvete er en reell del av tilværelsen. De ser på det som et sted man reiser til når man dør. Helvete er like reelt for dem som Australia.

– Kjeft fra mamma

Skal man avradikalisere jihadister, må man også appellere til følelser, tror Hegghammer. For ofte har man tenkt at jihadistene kan «avprogrammeres» til den rette tro. Heghhammer har ikke tro på det han kaller «ideologisk avprogrammering». Rasjonelle argumenter hjelper sjelden i avradikalisering. Tidligere har forskere vært opptatt av det rasjonell kalkyle, at jihadistene blir overbevist av religiøse tekster eller at de ser at de har lite å tape. Avradikaliseringsprogrammer i Saudi-Arabia omtales som noen av de få som har lykkes. Her blir én form for wahhabisme erstattet med en «riktig form for wahhabisme» (puritansk retning innenfor islam fra Saudi-Arabia, journ.anm.). Men selv om noen av programmene lykkes, vet man ikke nok om det er på grunn av de grunnene man tror, sier forskeren.

– Det kan være fordi moren til jihadisten kommer og gråter foran ham eller skjeller ham ut. Eller fordi faren eller stammelederen forteller ham hvordan han har skjemt ut hele familien.

– Men det er ikke noe empati med ofre?

– Nei, og det er vanlig i militære grupper, der man rasjonaliserer og dehumaniserer fienden.

På spørsmål fra Guardian om han glorifiserer jihadister, sier Hegghammer at forskere tar det for gitt at det ikke er nødvendig å fordømmer jihadisme i hver setning. Når han forklarer hva forskningen går ut på, forstår folk, sier han.

– Hva har denne boka gjort med deg?

– Når man jobber med jihadisme, blir man litt avstumpa. Det blir litt som å være ambulansesjåfør. Det er så mye vold i jihadistbevegelsene. Men jeg har kommet tettere på dem nå. Jeg føler at jeg kjenner dem bedre. Det er som om jeg har kommet inn på soverommet deres.