Verden

Ingen stille natt

KOMMENTAR: Julefreden har ikke senket seg, verken over Betlehem eller Damaskus.

For noen år siden, tidlig i desember, bøyde jeg nakken i Betlehem. Døra inn i Fødselskirken, bygget der man tror Jesus ble født, er verken høy eller vid, den er lav og trang. Dette er ydmykhet­ens dør. Kirken selv ser mer ut som et fort enn en kirke, og den har da også vært brukt som det, sist da den israelske hæren var på jakt etter en samling palestinere i 2002, som søkte tilflukt her. Palestinerne tilhørte forskjellige fraksjoner og trosretninger, kristne, muslimer og sekulære fra Fatah, Tanzim og de palestinske myndighetene, muslimer fra Hamas og Islamsk Jihad. Både kristne og muslimer ser på Fødselskirken som et hellig sted, og hoveddelen av kirken tas vare på av patriarken av Jerusalem. I tillegg til denne delen, som altså er gresk-ortodoks, har katolikkene og de armensk-ortodokse hver sine kirkerom og områder innenfor de tjukke murene. Det katolske kirkerommet er det vi får se når man sender julegudstjeneste fra Fødselskirken, nå gjøres det klart for ortodoks julefeiring den 6. og 7. januar. I hele denne perioden er kirken et sted for pilegrimer fra hele verden. Eller var, før 2003, da Betlehem ble gjerdet inn.

De siste ti årene har antallet pilegrimer stadig falt. Rundt Betlehem, som ligger en kort biltur sørøst for Jerusalem, har israelerne bygget mur, muren er i virkeligheten et nett av gjerder, vakttårn og enorme betongklosser på kryss og tvers gjennom det som kalles det «kristne triangelet» i Palestina. Her bor majoriteten av de gjenværende kristne i de palestinske områdene. Og her ligger altså de to viktigste pilegrimsmålene for kristne i verden, Gravkirken i Jerusalem og Fødselskirken i Betlehem. I den siste bøyde jeg nakken enda en gang, for å stige ned i grotten, som ifølge tradisjonen skal være der Maria nedkom med Jesusbarnet. Der nede var jeg alene, og som ateist, ikke engang pilegrim, ved inngangen til advent.

Det tømmes for kristne i noen av de eldste kristne områdene, og det av flere grunner. Mens kristne utgjorde rundt 18 prosent av den palestinske befolkningen i 1948 før opprettelsen av Israel, utgjør de nå under to prosent av den gjenværende palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza. Mens det kristne triangelet i Palestina etter hvert er umulig å bo og leve i på grunn av militariseringen av området, tømmes andre områder på grunn av krig eller sekterisk vold. Året etter besøket i Fødselskirken deltok jeg i en barnedåp i Damaskus i Syria. Dåpen fant sted i et katolsk kloster, men menigheten var fra Bagdad i Irak. Den var assyrisk, og presten forrettet på et språk Jesus muligens hadde forstått. Syria ga på dette tidspunktet plass til en exodus av kristne fra Irak. De var blitt blinket ut som mål av både de ytterliggående sunnimuslimske gruppene, forløperne til dagens ISIL, og sjiamilitsene. I den sekteriske krigen i Irak var de kristne et enkelt og forsvarsløst mål. De ble også anklaget for å stå i ledetog med amerikanerne. I tiårsperioden mellom 2003 og 2013 flyktet kanskje så mange som to tredeler av de kristne irakerne, mange av dem til Syria.

Jeg vet ikke om den assyriske menigheten jeg besøkte i Damaskus fortsatt er der. Etter opprøret i Syria i 2011 har jo også denne havnen blitt farlig. Noen menigheter er tilbake i Bagdad, andre er på ny fordrevet fra byer som Mosul og Ramadi i Irak, hvor ISIL har tatt kontroll. Mange har søkt tilflukt i områder kontrollert av kurdiske styrker, andre har tatt den lange veien mot Europa.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her fortelles gjerne historien om de kristnes utvandring fra Midtøsten som en enkel fortelling der det er muslimene som har skylden. Men dette er ikke en kamp mellom religioner, eller noe som er en religions feil. En slik fortelling tar ikke hensyn til kompleksiteten i området og konfliktene som herjer det. Kristne, assyrere i Syria og koptere i Egypt, deltok i de store demonstrasjonene under den arabiske våren i 2011, kristne palestinere har hele tida vært en del av kampen mot israelsk okkupasjon. Det finnes kristne i den syriske diktatoren Assads nærmeste krets og i de palestinske selvstyremyndighetene. De er kort og godt en del av samfunnene. Det er krigene som gjør minoritetene utsatt, det er uroen og det generelle fraværet av lov og orden som gir spillerom til radikale grupper. Både i Israel/Palestina, i Syria og Irak. Disse gruppene angriper ikke bare de kristne, men også andre livssynsminoriteter, og ikke minst andre muslimer. Det er ikke bare kristne som nå trenger vern, det er alle. Dette er verdslig politikk, som får et ferniss av religiøsitet ved høve.

Tilbake i det kristne triangelet i Palestina har det vært mer uro i julehelga (vår julehelg altså, den ortodokse gjenstår jo), med trefninger mellom demonstranter og israelske sikkerhetsstyrker i Øst-Jerusalem. Siden oktober har i overkant av 130 palestinere mistet livet, fem av dem i Betlehem. I samme periode har 21 israelere også måttet bøte med livet. I Betlehem kom det enda færre til julefeiringen 24. og 25. desember enn tidligere år, hotelleiere melder om dårlig belegg også for resten av høytida. For de ortodokse og koptiske menighetene som i løpet av de neste ukene skal feire jul i Irak, i Syria eller Egypt, eller på flukt i Tyrkia, eller Europa, blir det neppe heller noen stille natt. Av verdslige årsaker.

Mer fra Dagsavisen