– Da mange afghanere flyktet fra Afghanistan, valgte jeg å dra tilbake. Jeg trodde og håpet at befolkningen en dag ville ha mulighet til å leve i fred. Så hvis jeg gir opp landet mitt, og mange som meg gjør det, hvem skal da bygge landet, spør Orzala Nemat, afghansk aktivist, forsker og kommentator.
Mer enn 16 år etter invasjonen i Afghanistan i 2001 er sikkerhetssituasjonen verre enn på mange år i Afghanistan. Taliban har økt kontrollen i store deler av landet.
Sivile rammes stadig av terrorangrep både fra Taliban og Den islamske staten (IS), som har styrket fotfestet.
Onsdag kom nok et voldsomt angrep med mange drepte i Kabul. IS har tatt på seg skylden for selvmordsangrepet i nærheten av en sjiamuslimsk helligdom.
Les også: – Tarjei er så konfliktsky at han rømmer til verdens verste konflikt
Var flyktning
Det er vanskelig å være optimistisk på Afghanistans vegne. Men det er ingen grunn til å gi opp, mener Orzala Nemat.
Orzala Nemat, afghansk aktivist, forsker og kommentator. Foto: Åsne Gullikstad
– Jeg mener jeg kan være et eksempel på håp for hjemlandet, sier hun til Dagsavisen under et besøk i Oslo. Hun deltok i forrige uke på Afghanistan-uka.
Nemat ble født i Afghanistan, men under krigen på 1980-tallet, da Nemat var ti år, flyktet familien til Pakistan. Der bodde Nemat i 14 år.
Etter hvert begynte hun å arbeide for jenters utdannelse under Talibans styre i Afghanistan, og dannet etter hvert et nettverk for skjult undervisning for jenter og kvinner. I 2002, like etter den internasjonale operasjonen som jaget Taliban av makten, flyttet hun permanent tilbake til Afghanistan.
– Jeg følte behov for å bidra på området jeg brenner for, for å sikre framgang. Afghanistan har mange utdannede aktivister og ledere som jobber for folks rettigheter. For meg er disse menneskene gode eksempler på hva som gir håp for Afghanistan, sier Nemat, som er direktør for tankesmia Afghan Research and Evaluation Unit (AREU) og ekspert på politisk etnografi med doktorgrad fra Storbritannia.
Les også: – De fleste er i Paris, men det er også mange andre som er andre steder i Frankrike og i andre land
Ser fremskritt
NATO avsluttet sine kampoperasjoner i Afghanistan i 2014, og trappet ned tilstedeværelsen. USA annonserte så i fjor at landet ville sende flere soldater til Afghanistan på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen.
Men den internasjonale oppmerksomheten og interessen for Afghanistan har dalt i takt med den totale militære nedtrappingen. Mange aktører har uttrykt bekymring for at landet daler på den internasjonale agendaen. Orzala Nemat advarer mot å gi opp.
– Det har vært mange vendepunkter i landets historie. Dette er også et avgjørende tidspunkt. Å gi opp Afghanistan vil ikke bare bety lidelse for afghanere, for afghanere lider så mye allerede. Det vil bety å gi opp det man har investert i i 16 år, sier Nemat, som mener investering i Afghanistan, eller mangel på det, har konsekvenser langt utenfor landet.
– Det har konsekvenser for den globale stabiliteten. Alle har et ansvar for at de frøene som er sådd i landet vårt de siste 16 år ikke var bortkastet, sier hun.
– Så hvis dere ikke liker flyktninger i landet deres, er en måte å unngå det på å støtte oppbygningen av et bedre land, legger hun til med et smil.
Hun legger ikke skjul på at sikkerhetssituasjonen er svært bekymringsfull.
– Afghanistan opplever to sider av virkeligheten. Det ene er et mørkt bilde der sikkerheten er dårlig og volden øker. På den annen side er det gjort betydelige fremskritt de siste 16 år som ikke kan ignoreres, selv om det er fullt av feil og mangler. Det viktigste er at Afghanistan er tilbake på kartet som en suveren stat på de globale arenaen. Vi ser også fremskrittene rundt rettigheter: rundt kvinners rettigheter, en friere presse og utvikling av lokalsamfunnene, sier Orzala Nemat.
President Ashraf Ghani tok nylig initiativ til forhandlinger med Taliban, og tilbyr våpenhvile og anerkjennelse av Taliban som politisk gruppe dersom gruppen er med på forhandlinger.
Orzala Nemat mener det ikke er noen vei utenom en fredsprosess.
Les også: – Denne krigen har gjort alle galt. Dette er ikke vår krig.
Fred
– Denne krigen har ingen militær løsning. Hvis den hadde det, ville vi hatt fred etter disse 16 årene. Vi er i en mer fragmentert og sårbar situasjon enn noen gang i løpet av disse årene, og som et resultat trenger vi å bane vei for meningsfull og varig fredsløsning, sier hun.
Men hun ser ingen tegn på det, til tross for utspillene i det siste.
– Erfaringen fra Afghanistan viser at det ikke har vært noen konkrete steg i retning av en fredsprosess, det er mer retorikk om krig. Det bekymrer oss, for skal vi komme oss videre, er ikke løsningen militær.
– Et lite tegn på at partene mener det, ville være å se våpenhvile på begge sider – om ikke en nasjonal våpenhvile, så i alle fall en lokal våpenhvile et sted. Så langt har vi ikke sett noen praktiske tegn på det, sier hun.
Hennes egen familie holder seg fortsatt utenfor Afghanistan. De føler seg ikke trygge der.
– Det er tusenvis, kanskje millioner, av afghanere utenfor landet som kun venter på dagen da landet vil bli fredelig. Håpet ligger i at omverdenen fortsetter å støtte langsiktige og bærekraftige måter å utvikle Afghanistan på, mener hun.