Helg

Ikke alle cubanere kan danse

Til uka besøker paven Cuba. Han vil ikke møte landets dissidenter, men det kan være han treffer en cubaner som ikke kan danse. De finnes, skal vi tro Even Sandvik Underlid, som har skrevet boka «Det nye Cuba».

Cuba. Bare ordet kan få utallige nordmenn til å sikle eller å fråde. Siden revolusjonen i 1959 har høyresiden støttet USAs kommunistengstelige presidenter og det cubanske eksilmiljøet i Miami, som har stått på og ivret for blokade og har demonisert regimet, mens venstresiden ofte har tegnet et rosenrødt portrett av kollektiviseringen, velferdstilbudet og Fidel Castros karisma, ispedd en ikke liten fascinasjon for den avslappede livsstilen, de fengslende rytmene og de vrikkende endepartiene. «Kubanerinnen er strålende vakker, hun vet det og liker å vise det», som SF/SV-politikeren Finn Gustavsen skrev i boka «CastroCuba» fra 1966.

Derfor er det med en liten dose engstelse man åpner en ny bok om Cuba utgitt av det venstreradikale forlaget Manifest. Men skam på den forutinntatte. Boka er omtrent like apolitisk som Lars Myttings «Hel ved». Omtrent. Den avrundes endatil med tips og råd til hvor turisten bør spise, drikke og overnatte. Læreren Even Sandvik Underlid har studert spansk og latinamerikansk kultur, og besøkte Cuba for første gang i 2002. Siden er det blitt flere lengre opphold på øya. Forelskelsen skinner gjennom papiret, der han spankulerer gjennom Havannas bydeler, slår av en prat med nye og gamle bekjentskaper og refererer uanstrengt til filmer, musikk og litteratur.

«Det slår meg at jeg kanskje er et annet menneske på spansk enn på norsk». Livsførselen og livsanskuelsen er annerledes der enn her, hevder han. En venninne mener nordeuropeere er så arbeidsdisiplinerte fordi de gjennom århundrer er blitt tvunget til å planlegge fram i tid på grunn av vinteren og kulda. På Cuba, forteller hun, gikk man naken rundt og plukket en mango fra et tre når det passet seg. Underlid legger til for egen regning at vi nordeuropeere «av og til lever nesten som maskiner». (Ifølge omslaget er forfatteren født i 1981, men det kan være en skrivefeil). Slike stereotype kulturanalyser, der cubanernes frivolitet og spontanitet kontrasteres med nordboerens ensformige robotliv, utgjør ingen vesentlig del av «Det nye Cuba». Forfatteren kan fortelle at det finnes cubanere som både er stresset og har dårlig rytmesans. Underlid er hovedsakelig tvisynt, ikke-moraliserende og akkurat passe opptatt av de cubanske kvinnenes lette antrekk, vrikkende hofter og romslige endepartier. Dessuten skriver han uanstrengt, lekent og varmt. Det spanske lynnet må ha inspirert ham.

Forfatterens selvpålagte samfunnsoppdrag har vært å nyansere svart/hvit-bildet av landet. Det får han til. Det er uvanlig å lese en bok om Cuba som ikke vier betydelig plass til Fidel Castro og Che Guevara, foruten Ernest Hemingway og mojito. Det er nesten som å skrive en bok om India uten å vie to kapitler til Gandhi, Taj Mahal og kuene. Hemingway blir nevnt i en bisetning. Revolusjonsheltene blir omtalt mot slutten, da forfatteren besøker Castros barndomshjem og intervjuer Che Guevaras datter, men deres liv blir verken demonisert eller romantisert. Gustavsen, derimot, hadde i 1966 «stor sympati» for Fidel Castro, kjærligheten til mannen «er forståelig» og «før vi feller dommen over mangel på demokrati og rettstilstander på Cuba, bør vi feie for vår egen dør». Som venstresideskribenter flest, som under Den kalde krigen uttrykte beundring for diktaturstater som Jugoslavia, Øst-Tyskland og Cuba, fokuserer Gustavsen på framskritt innen helse- og utdanningssektoren, mens det forsikres om at ytringsfrihet og stemmerett snart kommer.

Nær 50 år har gått siden Gustavsen skrev «CastroCuba». Diktatoren satt til han ikke orket mer og overlot formelt presidentembetet til sin lillebror, Raul, i februar 2008. Cuba fikk seg en knekk da sovjetstøtten forsvant med murens fall og amerikanerne benyttet anledningen til å stramme til blokaden. Kaloriinntaket til gjennomsnittscubaneren sank med tusen fra 1989 til 1992. Stek ble laget av grapefrukt. 75.000 cubanere forsøkte å flykte over havet til USA bare i 1994. Først de siste årene har cubanerne fått et materielt oppsving og Raul har vist en liten vilje til å reformere et heller stivbeint lovverk og byråkrati. Utvalget i butikkene er fortsatt magert og månedslønnene er latterlig lave. Likevel er 43 prosent av cubanerne overvektige. Det antyder at befolkningen er smart og svartebørsmarkedet stort. Fortsatt gjelder den gamle vitsen om at revolusjonens seire var helse, utdanning og idrett, mens dens største fiasko er frokost, lunsj og middag. Cubanerne er flere ganger blitt kåret til verdens lykkeligste folk, skriver Underlid, men har samtidig den høyeste selvmordsraten i Latin-Amerika. Det samme paradokset er for øvrig, påpeker forfatteren, synlig i Norge. Vi bør feie for egen dør først.

Underlid tegner et fascinerende portrett av landets flerkulturelle lynne, der det spanske, indianske, kinesiske, afrikanske og amerikanske har laget en særegen stemning som går opp i en høyere enhet under fellesbetegnelsen cubansk. Jomfru Maria forsøkte å danke ut afrikanske guddommer, uten hell, som sosialismen forsøkte å utrydde religionen - uten hell. Bare homofile sliter med å finne sin rettmessige plass i fellesskapet. Men de blir ikke lenger, som tilfellet var da Gustavsen besøkte landet i 1966, sendt til tvangsarbeidsleire. Det interessante er at cubanerne likevel, til tross for den kreolske identiteten, er ekstremt patriotiske. Som en nokså frisinnet og samfunnskritisk kvinne sier til forfatteren: «Den som ikke elsker fedrelandet sitt, elsker ikke sin mor».

Det er dette Cuba (alt annet er løgn) pave Benedict XVI vil besøke tirsdag, som en del av sin første offisielle rundreise i Latin-Amerika. Sist helg ble en håndfull dissidenter arrestert og fengslet, men de ble løslatt etter noen dager, med påbud om å holde seg unna gjesten fra Vatikanet. Eksilmiljøet har allerede kritisert paven fordi han ikke vil møte den politiske opposisjonen og ta opp mangelen på presse- og ytringsfrihet med presidenten, og de frykter at besøket vil bli brukt av kommunistregimet i propagandaøyemed. Vatikanet avviser kritikken og sier at besøket vil fremme demokrati på øya. Hvis Raul har det samme synet på demokrati som sin bror, er det ikke sikkert det vil skje med det første. Som han karakteriserte det overfor den spanske journalisten og forfatteren Ignacio Ramonet i den monumentale biografien «Castro. Et liv»: «Jeg ser jo på det skuespillet som foregår i noen land med 100 til 120 partier … Jeg tror ikke man skal idealisere virkeligheten til den styreformen, og heller ikke som en form for demokrati. Det der er en slags galskap, en manifestasjon på sinnssykdom.»

stian.bromark@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen