Angela Merkel styrer mot nok en periode som kansler i Tyskland etter valget i morgen. Fra talerstolen på et valgmøte utenfor Schwerin snakker hun om behovet for sikkerhet og stabilitet.

I mors favn

Tyskerne er ikke klare for å gi slipp på Muttis trygge favn.

 

SCHWERIN/BERLIN (Dagsavisen): Die Kanzlerin kommt.

Det har vært varslet lenge på plakatene. Under forbundskanslerens valgkampturné er den østtyske byen Schwerin i nord et av stoppene.

Nå dundrer musikken i sportsarenaen like utenfor byen. I nesten en time er publikum blitt varmet opp med livemusikk mens plassene er blitt fylt opp. Utenfor er idrettshallen omringet av politifolk.

Ankomsten er nær, får vi høre fra scenen. Det er ikke ville tilstander, men en rolig forventning. Og denne hovedpersonen lar ikke publikum vente på seg, hun er punktlig som en tysker. Salen reiser seg, snur seg bakover mot inngangen, klapper taktfast til musikken.

– Meine Damen und Herren – die Kanzlerin der Bundesrepublik Deutschland!

Hun er kommet. Og hun er kommet for å bli.

Muttiviert

Etter 12 år med samme leder ser tyskerne ut til å være klare for mer. Angela Merkel styrer mot sin fjerde periode som forbundskansler når Tyskland holder valg i morgen. Mor Merkel, Mutti, blir en stund til. «Voll muttiviert», står det på partiplakater i salen. Motivert for mer Mutti. Hva er det med tyskerne og Merkel?

– Jeg merker at når vi snakker med velgere, sier mange at de stoler på Merkel, sier Sibylle Holzhüter, som står på standen til Merkels kristeligdemokratiske parti, CDU, og deler ut brosjyrer og annet materiell under valgmøtet i Schwerin.

Eurokrise, flyktningkrise, brexit, Trump, kalde fronter mellom øst og vest, et truende Nord-Korea: I en ellers omskiftelig verden går tyskerne for det trygge.

I møtet med uforutsigbare ledere og fare for konflikter, representerer Tysklands 63 år gamle leder trygghet og stabilitet. Derfor nyter hun fortsatt tillit hos folk.

– Tyskerne ser en usikker verden, og vil ikke bytte ut kapteinen under en storm, sier Helmut Jung ved meningsmålingsinstituttet GMS til The Financial Times.

Det er ikke lett å være i opposisjon i Merkels Tyskland, påpeker Tyskland-kjenner Kate Hansen-Bundt. Også hun trekker fram den tyske økonomien og behovet for politisk stabilitet.

– Under Merkel har landet hatt økonomisk vekst, ledigheten er halvert, Tyskland har et sterkt handelsoverskudd, eksportindustrien går så det griner. Det er ikke lett å snakke om krise da. Og ønsket om politisk stabilitet sterkt blant tyskerne, på grunn av historien, sier Hansen-Bundt.

Politikkprofessor Kai Arzheimer ved Universitetet i Mainz påpeker at også Merkels overlegne posisjon i eget parti har mye å si.

– Merkels posisjon har mye å gjøre med graden av kontroll hun utøver i sitt eget parti, som er det tradisjonelle regjeringspartiet i Tyskland, sier Arzheimer. Han påpeker at CDU har hatt kansleren i om lag 48 av de 68 årene siden 1949.

– CDU har alltid ansett grepet om makten som viktigere enn interne debatter eller ideologiske kamper, og Merkel har klart å skyve til side alle potensielle rivaler i årenes løp, sier Arzheimer.

I dag finnes det ingen åpenbare arvtakere etter Merkel i CDU.

Politiske motstandere, fortrinnsvis det sosialdemokratiske partiet SPD, som i dag sitter som juniorpartner i storkoalisjonen som ledes av Angela Merkel, har nok et stille håp om at sjansene deres vil styrkes den dagen Merkel ikke er leder.

Les også: I skyggen av Angela Merkel

Kometkarriere

Historien om Angela Merkel er historien om jenta som vokste opp i det kommunistiske øst, og som mange år senere steg til topps i politikken i et samlet Tyskland.

Hun ble født i Hamburg i Vest-Tyskland, men bare noen uker gammel flyttet foreldrene til øst, fordi faren skulle jobbe som prest der. Skoleflinke Angela, som da het Kasner, utdannet seg etter hvert til fysiker med doktorgrad.

Den 9. november 1989 var en torsdag. De fleste tyskere skjønte at noe historisk var i ferd med å skje, og tusener strømmet umiddelbart til muren som skilte Øst- og Vest-Berlin, og som var i ferd med å falle. Ikke Angela Merkel.

– Torsdag var min badstu-dag, så jeg dro dit, har Merkel senere fortalt. Først senere tok hun del i feiringen.

Men det som begynte da, ble likevel også en start for den da 35 år gamle kvinnens politiske engasjement. Hun ble med i sentrumhøyrebevegelsen Demo-kratischer Aufbruch (Demokratisk oppbrudd). I 1990 gikk grupperingen sammen med partiet Den kristeligdemokratiske union (CDU). Det skulle bli starten på en kometkarriere for Angela Merkel.

I det forente Tysklands første demokratiske valg i 1990, ble Angela Merkel valgt inn i nasjonalforsamlingen Forbundsdagen, og ble en del av regjeringen til forbundskansler Helmut Kohl, blant annet som miljøminister. Hun ble tidlig kalt «Kohls jente». Den unge kvinnen fra Øst-Tyskland ble omtalt som arbeidsom og svært tilpasningsdyktig i det nye livet i maktens korridorer i Bonn.

I 1998 gikk Kohl av som kansler, og den sosialdemokratiske Gerhard Schröder kom på plass. I CDU steg Angela Merkel i gradene, og hun ble generalsekretær i partiet. Da det ble avslørt at sentrale CDU-politikere, inkludert Kohl, hadde tatt imot ulovlige donasjoner, rykket Angela Merkel ut offentlig og skrev at partiet måtte «løsrive seg» fra Kohl, Merkels gamle mentor.

– For første gang så man hvor nådeløs og tøff hun kan være, har historiker Timothy Garton Ash uttalt.

– Det var en nødvendighet, slik jeg så det, har Merkel selv sagt.

Mange er blitt forbløffet over Merkels kløkt på vei mot makten. Den gang var nåværende finansminister Wolfgang Schäuble leder av CDU, men i 2000 var det klart for Angela Merkel: hun ble valgt som partileder.

Angela Merkel skilte seg radikalt fra alle tidligere toppolitikere i CDU, som for det meste var vesttyske, sosialt konservative menn med gode nettverk. Merkel var kvinne fra øst, sentrumsorientert og helt uten den bakgrunnen og maktbasen i partiet som mange av hennes mannlige partifeller nøt.

Men dette var en ny tid, og mye var i forandring. I 2005 gikk hun helt til topps i tysk politikk. Hun ble forbundskansler for første gang.

Tre viktige ord

I dag er det en kansler med 12 års fartstid som taler til forsamlingen utenfor Schwerin. Merkel snakker om skattene, som ikke skal økes for noen. Om familier, hvor viktige barna er. Om behovet for å møte digitaliseringen av samfunnet, om behovet for nok leger. Og om behovet for internasjonalt samarbeid.

– Vi trenger det europeiske samarbeidet, vi trenger det internasjonale samarbeidet, sier Merkel fra talerstolen, mens unge CDU-medlemmer hever plakatene.

Hennes egen rolle i verdenspolitikken er blitt stadig mer sentral, og som leder av EUs største økonomi var hun dominerende under eurokrisen. I fjor ble hun av magasinet Forbes kåret til verdens tredje mektigste person etter Vladimir Putin og Donald Trump. I en undersøkelse fra Pew forskningssenter blant folk i 37 land, var Merkel den eneste det var flere som hadde tillit enn mistillit til.

Etter toppmøtet i stormaktsklubben G7 i mai, det første med Donald Trump, sa Merkel at «tiden da man fullt og helt kunne stole på andre til dels er forbi». Hennes internasjonale rolle blir ansett som en viktig grunn til at hun fortsatt nyter mange tyskeres tillit.

Men tilliten er blitt satt på prøve, og Merkel har også støtt fra seg mange tyskere. Ikke alle på valgmøtet i dag er begeistrede tilhengere.

To middelaldrende søstre, som ikke vil ha navn og bilde i avisen, er sterkt kritiske. Den ene vil ikke gi Merkels parti sin stemme, den andre vurderer det under tvil. Årsaken er 2015.

– Jeg likte Merkel fram til 2015, sier den ene av søstrene.

Det var det året Merkel sa: «Wir schaffen das» – vi klarer det.

Ikke 2015 igjen

Flyktningene var på vei nordover i Europa. Via båt, tog og buss. Til fots langs motorveier og stier. Merkel hadde advart om at Tyskland det året måtte regne med 800.000 asylsøkere. På en pressekonferanse 31. august 2015 snakket hun om alle utfordringene som ventet. Men hun sa også: «Vi har klart så mye, vi klarer dette». Det ble ord for historiebøkene. Noen dager senere besluttet Merkel sammen med Østerrike å slippe gjennom flyktninger som satt fast i Ungarn. Flyktningene strømmet inn i Tyskland, før det ble en ukes tid senere ble innført grensekontroll.

For enkelte framsto Merkel som den eneste lederen som virkelig tok ansvar. Flyktninger ble tatt imot med «velkommen»-skilt av borgere på grensen til Tyskland.

Men mange ble også provosert og skremt, og motstanden vokste i Tyskland. CDUs søsterparti i Bayern, CSU, ble en av de skarpeste kritikerne. Partiet Alternativ for Tyskland (AfD) på ytre høyre fløy, som har vokst de siste par år og ligger klart an til å komme inn i Forbundsdagen for første gang i morgen, har både rast over og gjort narr av ordene.

– Det hun gjorde, det går bare ikke. Vi har tatt imot altfor mange, sier søstrene som har stilt opp på Merkels valgmøte denne kvelden.

Siden har Merkel understreket at hun står inne for det hun sa, selv om hun sier at hun senere har valgt å bruke andre ord. Samtidig har flyktningstrømmen stanset opp. Balkan-ruten ble stengt, og Merkel sto selv i spissen for avtalen EU gjorde med Tyrkia i mars i 2016, som førte til at flyktninger og migranter stort sett ikke kom videre fra Tyrkia.

På første rad denne kvelden sitter flyktninger med en plakat rettet mot Merkel: «Vi elsker deg. Vi vil lære, arbeide og leve».

I dag er hun klar på ett punkt:

– Vi vet at vi ikke bør, ikke kan og ikke skal repetere 2015, sier hun fra talerstolen. Hun sier vi må hjelpe flyktninger og migranter i nærområdene, bekjempe menneskesmugling og gjøre noe med årsakene til at de flykter.

– I dag er svaret et annet, sier Angela Merkel.

Pragmatisk

Da Merkel ble kansler for første gang i 2005, skulle det bli den første av en rekke regjeringsperioder for Angela Merkel. Den første perioden ledet hun en storkoalisjon mellom CDU/CSU og det sosialdemokratiske partiet SDP.

Hun fikk en ny periode i 2009, men da ble det koalisjon med sentrumspartiet Fridemokratene, en naturlig politisk samarbeidspartner. Fire år senere, i 2013, var Fridemokratene så svekket etter å ha vært juniorpartner i regjeringen at det falt ut av Forbundsdagen. Da det ikke fantes noen annen mulig koalisjon, endte det igjen med en storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD.

Det har det blitt resultater av; regjeringen har gjennomført mye av det den lovet, konkluderer nyhetsmagasinet Der Spiegel i en oppsummering denne uka. Med hele 80 prosent av plassene i Forbundsdagen, skjer mye politikk innen regjeringen, og opposisjonen er liten.

Samtidig beskyldes Angela Merkel og CDU for å ta æren for mange av sakene som er gjennomført og som SPD opprinnelig sto bak. Dette er en av de oftest nevnte forklaringene på at SPD ikke klarer å nå opp mot CDU og Merkel på målingene foran søndagens valg. Nå når de sitter i samme regjering, beskyldes også CDU/CSU og SPD for å være så like at ikke velgerne ser forskjell på dem.

CDU har gjort hjertesaker fra flere av de andre partiene til sine egne, sier Kate Hansen-Bundt.

– De har tatt De grønnes energipolitikk, de har tatt sosial rettferdighet fra Sosialdemokratene, og nå har det tatt innstramming fra Alternativ for Tyskland, sier Hansen-Bundt.

Tyske velgere er mer sentrumsorienterte enn andre velgere i Europa, ifølge en studie av Bertelsmann-stiftelsen. Merkel passer godt inn i det.

Hun beskrives som jordnær, pragmatisk og ikke drevet av ideologi.

– Hun jobber som en forsker: hun leser mye, vurderer faktaene og har ingen forutinntatte meninger, sier partikollega Jens Spahn til The Economist.

Kritikerne mener hun har drevet en valgkamp «i søvne» og unngår kontroverser.

– Hele programmet hennes kan sammenfattes i én setning: Stol på meg, så går alt bra. Hun sier ikke hva hun vil, hvordan hun forestiller seg framtiden i landet vårt, sier Martin Schulz, kanslerkandidat fra SPD, i et intervju med Der Spiegel denne uka.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ytre høyre

Men alt vil ikke bli det samme i tysk politikk etter dette valget. En historisk utvikling er underveis: for første gang kommer et ytterliggående høyreparti inn i Forbundsdagen. Alternativ for Tyskland (AfD) kniver om å bli landets tredje største parti, og har gjennomsnittlig 11 prosent oppslutning på de siste målingene. Det har allerede fått plass i en rekke delstatsforsamlinger rundt om i landet.

Inntoget av AfD vil endre debatten, mener Kai Arzheimer.

– Dersom vi dømme etter hva som har skjedd i delstatsforsamlingene, vil debattene i Forbundsdagen bli mye mer konfronterende. De andre partiene vil prøve å isolere og ignorere AfD, og det nye parlamentspartiet vil prøve å bruke tilgangen til media og den betydelige ressursene i partiet til å få fram sin stemme i nasjonale debatter, sier han.

Merkels allianse CDU/CSU kommer trolig dessuten til å få et dårligere resultat enn i 2013, påpeker han. Etter valget blir spørsmålet hva slags koalisjon det blir.

En ny storkoalisjon er ikke umulig, selv om mange i SPD kvier seg for dette fordi partiet taper på det. En regjering ledet av CDU/CSU med enten bare Fridemokratene eller med Fridemokratene og De Grønne kan også bli en mulighet.

Men alle løsningene kan bli vanskelige, enten tallmessig eller politisk, når Angela Merkel etter all sannsynlighet skal prøve å sette sammen en regjering for fjerde gang.

– Jeg vil gjerne ha fire år til, men jeg trenger deres støtte, sier hun til forsamlingen i Schwerin denne kvelden.

Hun snakker om behovet for stabilitet og sikkerhet, for Tyskland og for verden.

Og minner tilhørerne på det mange tyskere allerede har tenkt:

– Vi kan ikke ha noen eksperimenter.

Les også: Utfordrer mektige Merkel