Verden

Hvordan brast håpet?

Det er 25 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet. Hvordan brast håpet? Dagsavisen har snakket med toppfolkene på begge sider bak avtalen.

TEL AVIV (Dagsavisen): President Bill Clinton måtte nesten dytte Rabin og Arafat i ryggen for å få dem til å håndhilse den dagen. Spenningen var til å ta og føle på. Men de visste de gjorde historie. Lite visste de at enden ikke ville bli god.

– Jeg er bare lei for at det ikke lykkes, forteller Ahmed Qurei, den palestinske sjefsforhandlingene i de hemmelige samtalene, og senere palestinsk statsminister.

Vi møter Qurei, bedre kjent som Abu Alaa, rett utenfor muren Israel har bygd rundt Jerusalem.

– Vi trodde aldri det skulle ende slik, sier han.

Les også: Palestinernes president Abbas skal være sterkt svekket

I Oslo

– I 1993 var vi sikre på at en palestinsk stat bare vår noen år unna. Etter det skulle vi leve, to stater side om side, i fred og velstand, sier Alaa.

Oslo-prosessen begynte på en indisk restaurant ved Dizengoff-gaten i Tel Aviv. Der møttes den israelske toppolitikeren Yossi Beilin og Terje Rød-Larsen, grunnleggeren av tenketanken FAFO.

De ble enige om å gjennomføre en levekårsundersøkelse i Gaza som et dekke for å en bakkanal mellom israelerne og palestinerne. Yossi Beilin ser tilbake på hendelsene i samtale med Dagsavisen.

– I de dagene hadde vi offisielle forhandlinger i Washington mellom oss og en felles jordansk-palestinsk delegasjon. Det var åpenbart at det ikke ville lede til noe. Så jeg søkte en bakkanal, og vurderte hemmelige samtaler i både USA og Storbritannia. Men Terje foreslo Norge, og det ble Oslo, sier Beilin til Dagsavisen.

Les også: Palestinernes nesten eneste håp er Trumps fredsplan - og det sier mye

God kjemi

Beilin sier at kjemien i Oslo var så god at forhandlerne fikk styrke til å overkomme kriser.

– Selv da situasjonen var helt fastlåst var det likevel slik at kjemien var så god at forhandlerne kunne ta en tur i skogen og komme til enighet, minnes Beilin.

AKTØRENE BAK OSLO-AVTALEN: Hovedaktørene bak Oslo-avtalen, da den ble signert i Parkveien 45. I midten ved bordet sitter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Abu Ala. Bak Peres: statssekretær Jan Egeland, Mona Juul og hennes mann Terje Rød-Larsen. FOTO: NTB SCANPIX

Hovedaktørene bak Oslo-avtalen, da den ble signert i Parkveien 45. I midten ved bordet sitter tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Abu Ala. Bak Peres: statssekretær Jan Egeland, Mona Juul og hennes mann Terje Rød-Larsen. Foto: NTB scanpix 

Oslo-avtalen ble et slags diplomatisk veikart. Tanken var at de skulle gradvis bygge opp tilliten, og i løpet av de neste fem årene bli enige om konfliktens vanskeligste spørsmål, for så å underskrive en endelig fredsavtale.

Det ytterst få vet er at Beilin allerede en måned etter Washington-seremonien reiste til Tunis for å møte Yasser Arafat. Der ble de to enige om å opprette nok en hemmelig bakkanal for å gå rett på konfliktens vanskeligste spørsmål – som Jerusalem, flyktningene, bosettingene og grensene.

Les også: Palestinere på Gaza: Vil er villige til å ofre oss

Begynte å kollapse

Abu Alaa, som forhandlet i Oslo, visste ikke om den nye kanalen. I stedet utnevnte Arafat Abu Mazen (Mahmoud Abbas), dagens president, til å lede samtalene. Disse hemmelige forhandlingene fant sted i Stockholm, og endte i et utkast til historisk fred mellom de to folkene.

– Vi hadde en partner, Arafat var en partner, sier Beilin i dag.

I oktober 1995 ble et dokument lekket, som en slags prøveballong. Så begynte alt å kollapse. Rabin rakk aldri å forholde seg til dokumentet. Bare få dager senere ble han skutt og drept av en jødisk nasjonalist i Tel Aviv.

– Vår kanskje største feil var å undervurdere i hvilken grad ekstremistene på begge sider var villige til å bruke vold for å hindre en fredsløsning, sier Beilin.

Han nevner massakren en jødisk bosetter gjennomførte i Hebron i februar 1994, der 29 palestinere ble meiet ned. Så kom den palestinske Hamas-bevegelsens selvmordsangrep, som spredte død i israelske busser og restauranter.

Les også: Ikke siden før Oslo-avtalen i 1993 har forholdet vært så dårlig

Knuste troen

Likevel skjedde det noe. Etter Oslo-avtalen inngikk Israel en fredsavtale med Jordan, mens en lang rekke land i Asia og selv den arabiske verdenen åpnet seg for Israel. For palestinerne ga Oslo-avtalen internasjonal legitimitet til ideen om en palestinsk stat, mens palestinerne innledet et forhold til stormakten USA. Samtidig fikk palestinske institusjoner et fotfeste inne i de okkuperte områdene, både i Gaza og på Vestbredden – Arafat flyttet fra Tunis til Palestina.

Men ytterligere minst tre elementer skulle knuse den israelske fredsleiren på den ene siden, og tiltroen til freden på den palestinske siden:

Den israelske venstresiden hadde lenge forfektet at hvis Israel bare trakk seg ut av okkuperte områder, ville landet få fred. Men dette skjedde ikke, og senere skulle prinsippet bli ytterligere undergravd da Israel så trakk seg ut av Sør-Libanon. I 2006 utkjempet Israel og den libanesiske Hizballah-geriljaen en blodig krig, og spenningen langs fronten er fremdeles høy.

På den palestinske siden ble fredsviljen undergravd at Israels raske bygging ved de jødiske bosettingene, i området som jo skulle bli en del av den palestinske staten. Bosettingene gjorde det vanskeligere å muliggjøre en deling av landet i to stater.

I tillegg førte et stadig mer korrupt regime under Arafat til at mange palestinere søkte et alternativ i Hamas.

Les også: - Nå skylder Israel Trump noe

Ikke villig til fred

I dag er fredsprosessen død. Men Abu Alaa fatter ikke hvorfor Israel ikke har brukt muligheten som har bydd seg.

– I dag er vi svake og de er sterke. Men selv de sterkeste imperiene kollapser, sier Abu Alaa.

Israel er i dag 70 år, men ifølge Beilin, Abu Alaas israelske kollega, er ikke Netanyahu interessert i en fred.

– Det er ikke sånn at han ikke vil ha fred. Men han er ikke interessert i å betale prisen, sier Beilin.

Prisen på israelsk side vil være en tvangsevakuering av hundretusener av bosettere, samt risikoen for en borgerkrig med de meste ekstreme.

Nettopp dette har vært en gjenganger i fredsprosessen, at hindrene vel så ofte er på egen side, og ikke på «den andre», slik begge sider ofte har framstilt det.

I disse dager er ikke en fredsløsning lenger på bordet. Ikke siden før seremonien utenfor Det hvite hus i 1993 har forholdet mellom palestinerne og Washington vært så dårlig.

Les også: - De tenker: Vi kan like gjerne dø

Krise

President Donald Trump akter å legge fram en fredsplan, men forslaget er allerede blitt avvist av palestinske ledere. En rekke palestinske akademikere sier i dag at skrittet ikke var klokt, ettersom Trump ofte er uberegnelig. Nå har Trump også kuttet den økonomiske støtten til palestinerne, samt stengt det palestinske representasjonskontoret i Washington.

HJELP: Israels statsminister Benjamin Netanyahu har fått hjelp av president Donald Trump. FOTO: NTB SCANPIX

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har fått hjelp av president Donald Trump.  Foto: NTB scanpix

Slik plutselig begynner bildet igjen å minne litt om dagene før de hemmelige Oslo-samtalene på 90-tallet. Arafat var da diplomatisk isolert og hans PLO var i ferd med å gå tom for penger, siden han akkurat hadde gitt sin støtte til Saddam Hussein i Gulf-krigen.

Men Netanyahu er ingen Rabin, og om han virkelig ønsket en avtale med palestinerne, har han hatt ni år å gjøre det på.

På sikt våger likevel Oslo-arkitekten Yossi Beilin, som jevnlig møter Terje Rød-Larsen, å være optimistisk.

– Selvfølgelig, for behovet på begge sider for fred er ikke blitt noe mindre. Hvis Israel skal være demokratisk, må vi ha fred. Og for palestinerne blir ikke situasjonen noe bedre hvis det fortsetter slik det er nå. Selv om verden kanskje vil glemme oss, kan ikke vi tillate oss å glemme oss selv, sier han.

Les også: - Et selvsikkert Israel gjør hva de vil med USAs velsignelse

Oslo-avtalen

* Avtalen mellom PLO og Israel fra 1993 ga palestinerne begrenset selvstyre på deler av Vestbredden og Gazastripen. Den la også en timeplan for videre forhandlinger som skulle avgjøre spørsmålet om områdenes endelige grenser og status.

* Avtalen var resultat av hemmelige forhandlinger i Norge, kalt Oslo-prosessen.

* Undertegnet foran Det hvite hus i Washington 13. september 1993.

* Avtalen ga Israels statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres og palestinernes president Yasser Arafat Nobels fredspris for 1994.

* En oppfølgeravtale inngått i Taba i Egypt 24. september 1995 kalles noen ganger for Oslo 2-avtalen. Den ble undertegnet i Washington 28. september 1995.

* Oslo-prosessen stanset etter Benjamin Netanyahu maktovertakelse i Israel i 1996 og utbruddet av den andre intifadaen i 2000.

* Selve Oslo-avtalen har likevel stått ved lag, og har vært grunnlaget for den palestinske selvstyremyndigheten og for senere fredsforhandlinger.

* I september 2015 slo palestinernes president Mahmoud Abbas at Palestina ikke lenger ser seg bundet av avtaler med Israel, som følge av at landet fortsetter utvidelsen av de ulovlige bosetningene i okkuperte områder. (NTB)

Mer fra Dagsavisen