Høyrepopulismens laboratorium

Den 8. oktober 2010 ble den eksentriske høyrepopulisten Geert Wilders en av Nederlands mektigste menn. Avtalen mellom Geert Wilders‘ Frihetsparti (PVV), kristendemokratene (CDA) og det liberale partiet (VVD) var nesten som en blåkopi av avtalen Dansk Folkeparti inngikk med den borgerlige danske regjeringen i 2001. Færre skulle få asyl, og det skulle bli vanskeligere å få familiegjenforening. Det tradisjonelt så liberale og EU-vennlige Nederland skulle nå innføre forbud mot burka på offentlig sted og motsette seg tyrkisk medlemskap i EU.

Wilders ga regjeringserklæringen et så tydelig høyrepopulistisk stempel at enkelte medier døpte regjeringen til «Wilders 1». Den nederlandske regjeringen skulle leve på nåden til en mann som har kalt islam en «tilbakestående religion», sammenlignet Koranen med «Mein Kampf» og omtalt profeten Muhammed som «en syk pedofil».

Den betente debatten knyttet til islam er ekstra overraskende siden Nederland historisk sett er kjent som den religiøse toleransens land. Mens Europa var preget av religionskriger og eneveldige monarker, var Nederland en trygg og forståelsesfull havn for politiske og religiøse flyktninger. Det var i eksil i Nederland at en av liberalismens store tenkere, John Locke, formulerte tankene som skulle danne grunnlaget for den moderne forståelsen av religionsfrihet.

Nederlands høyrepopulistiske drama har blitt fulgt med både undring og en viss skadefryd fra utenlandske observatører. Men under ligger også en dypere bekymring. Hvis ikke de tolerante og måteholdne nederlenderne får det til med innvandrerne, hvem skal da få det til? Og hvordan har Europas liberale høyborg endt opp i en bitter og uforsonlig kulturkrig med islam og fått høyrepopulister som styrer innvandringspolitikken?

I september i fjor dro jeg til Nederland for å forsøke å finne et svar og ble slått av hvor turbulent det siste tiåret i nederlandsk politikk har vært. Siden årtusenskiftet har Nederland opplevd to politiske mord og et dramatisk høyrepopulistisk gjennombrudd som har ført landet ut i en identitetskrise man fortsatt ikke har funnet veien ut av. En av landets fremste intellektuelle, Paul Scheffer, har skrevet at «dette landet for øyeblikket tilhører færre og færre, og det truer med å gli fra oss alle sammen».

Det begynte med mordet på den eksentriske høyrepopulisten Pim Fortuyn i år 2000. Fortuyn skulle akkurat til å gli inn i bilen sin da den forstyrrede dyrevernsaktivisten Volkert van der Graaf dukket opp, og skjøt ham fem ganger i hodet og en gang i halsen med en halvautomatisk pistol. Det var det første politiske mordet i Nederland siden 1672.

Fortuyns kom inn som en komet i nederlandsk politikk i valgkampen i 2000. Hans popularitet skyldtes at han med en usedvanlig retorisk kraft og karisma angrep to av grunnpilarene i det nederlandske politiske systemet. Det første var et politisk system preget av ekstrem grad av elitesamarbeid. Det andre var en liberal innvandringspolitikk koblet med en multikulturalistisk integreringspolitikk som gikk ut på å oppfordre innvandrerne til selv å beholde sin kultur og sine skikker. Kombinasjonen av høy innvandring og begrenset integrasjon ga betydelige problemer med høy arbeidsledighet, verdikonflikter, kriminalitet og gettodannelser.

Mordet på Fortuyn ble etterfulgt av mordet på filmskaperen Theo van Gogh som sto bak den islamkritiske filmen «Submission». Van Gogh ble drept av den islamske ekstremisten Mohammed Boyeri som plantet en machete i van Goghs bryst på åpen gate. Mordet på van Gogh utløste sjokk og sinne og overbeviste mange nederlendere om at landet befant seg i en uforsonlig kulturstrid med islam. Toleransens høyborg i Europa befant seg plutselig på bristepunktet, og kirker, moskeer og skoler ble påtent over hele landet.

Det var i dette politiske klimaet den begavede høyrepopulisten Geert Wilders kjente sin besøkelsestid. I 2004 brøt Wilders ut av det liberale partiet i VVD i protest mot at de støttet at Tyrkia skulle innlemmes i EU og dannet det som senere ble kjent som Frihetspartiet. Wilders er det eneste medlemmet i partiet, og han har ingen planer om å bygge en partiorganisasjon.

Mordene på Fortuyn og van Gogh har påvirket den nederlandske samfunnsdebatten sterkt og gitt Wilders stor definisjonsmakt. Hans svar er at Nederland befinner seg midt i en kulturkrig med islam, og dommedag er ikke langt unna: «Islam er den trojanske hesten i Europa. Hvis vi ikke stopper islamiseringen nå, vil Eurabia og Nederabia bare være et spørsmål om tid», er Wilders‘ budskap til den nederlandske nasjonalforsamlingen. Etter terrorangrepet i Oslo 22. juli mente et flertall av nederlenderne at Geert Wilders ikke burde dempe sin retorikk mot muslimene. Rundt 30 prosent av befolkningen sa også at de var enige i Wilders‘ holdning til muslimene.

Nederland er del av en europeisk trend der borgerlige partier inngår samarbeid med høyrepopulistene. Høyrepopulistene er en usedvanlig suksessrik partigruppe og har i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa siden midten av 1980-tallet. Siden høyrepopulistene er nødvendige for at sentrum-høyre skal få flertall, inviteres de stadig oftere inn i varmen. De har vært i regjeringssamarbeid i Østerrike, Italia, Sveits og Nederland, og høsten 2013 står muligens Norge for tur.

Hvis Wilders lykkes med å stabilisere sin høyrepopulistiske enmannsbevegelse i Nederland, står vi overfor et nytt fenomen i europeisk politikk. Wilders slipper å forholde seg til traurig partidemokrati og omgir seg heller med smarte mediefolk og talentfulle taleskrivere. Hans store mål er også å bli talsmann for en internasjonal antiislamsk bevegelse, og partiet hans mottar støtte fra både Israel og høyresiden i USA. De neste årene vil vise om Wilders har klart å bevege høyrepopulismen opp på et nytt nivå eller om hans diktatoriske og eneveldige stil gjør at partiet kollapser, slik som mange høyrepopulistiske partier har gjort før.

Ketil Raknes er skribent og politisk rådgiver i SV. Han er aktuell med boka «Høyrepopulismens hemmeligheter» (Spartacus)