Internt fordrevne i Dikwa, Nigeria. Nigeria er landet som vil ha flest ekstremt fattige mennesker i 2030, ifølge en ny rapport.

– Her vil fattigdomskampen stå

Om vi ikke endrer bistandsinnsatsen i verden, vil 80 prosent av de fattigste bo i en gruppe land som i dag får kun en femdel av hjelpen.

 

Det viser en rapport som er laget av forskere ved Brookings-instituttet, og som slippes i dag.

Den lister opp en gruppe på 31 land der den viktigste kampen mot fattigdom må stå, dersom det internasjonale målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 skal nås.

Det folkerike Nigeria troner klart øverst på listen over landene som vil ha flest mennesker i ekstrem fattigdom i 2030 – etterfulgt av Den demokratiske republikken Kongo, Madagaskar, Afghanistan og Burundi.

Av de 31 landene er det bare fire som ikke er i Afrika.

I disse landene vil 80 prosent av verdens aller fattigste bo i 2030 dersom ikke innsatsen endres. Men disse landene mottok kun en femdel av verdens bistand i 2015, påpeker rapporten.

Henger etter

Fattigdommen på verdensbasis har de siste årene blitt halvert, men i stor grad takket være den enorme økonomiske veksten i folkerike land med framvoksende økonomier, som Kina og Indonesia. I mange av de fattigste landene uteble resultatene.

– Etter hvert som stadig flere mennesker kommer ut av fattigdom i de framvoksende økonomiene, vil den globale fattigdomsutfordringen i stadig større grad bli konsentrert i et lite knippe land, fastslår rapporten «Leave no country behind: Ending poverty in the toughest places», av Geoffrey Gertz og Homi Kharas ved Brookings-instituttet.

Det betyr at verdens bistandsgivere må rette oppmerksomheten spesielt mot disse landene, påpeker rapporten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Trend

Rapporten påpeker en tendens man har sett en stund, påpeker Norad-direktør Jon Lomøy. Han viser til at bærekraftsmålenes kanskje viktigste budskap er at ingen skal etterlates.

– Vi lykkes ikke med målene om ikke alle kommer seg ut av ekstrem fattigdom. Da må vi rette innsatsen mot de mest utsatte landene, sier Lomøy.

– Denne rapporten tydeliggjør en trend vi har sett, ved å være mer spesifikk på hvilke land som er de mest utsatte, og hvilke problemer man må gripe fatt i, sier Lomøy til Dagsavisen.

Han mener det framtidige fattigdomsbildet må få, og allerede får, konsekvenser for Norges bistandsinnsats.

– Dette ser vi allerede: og forslaget til flere nye partnerland i Vest-Afrika reflekterer det behovet vi ser. Styrkingen av det norske engasjementet i Mali er et eksempel på dette, sier Lomøy, og nevner også forslagene om økt samarbeid med Liberia og Niger.

Men Lomøy mener det er minst like viktig at Norge bidrar gjennom internasjonale institusjoner.

– Siden en så stor del av bistanden går til multilaterale organisasjoner, blir det svært viktig å sikre at deres innsats rettes mot de mest sårbare statene, og her jobber Norge aktivt, sier Lomøy, og peker på organisasjoner og institusjoner som Verdensbanken, UNDP, Afrika-banken, vaksinealliansen GAVI og Det globale fondet for bekjempelse av aids, hiv og malaria.

Dilemma

De 31 landene som pekes ut som svært sårbare, er utsatte fordi de har ett eller flere av disse problemene:

* En lite effektiv stat.

* Svak privat sektor.

* Konflikt og vold.

* Natur- og miljørisiko.

Seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har lest rapporten som publiseres i dag. Han er enig i at disse landene må få spesiell oppmerksomhet, men påpeker at det samtidig er svært vanskelig å hjelpe nettopp disse landene.

– Det er riktig å satse mer på disse landene, men fordi de er så sårbare stater, har vi et stort dilemma: Behovene er størst der, men problemene er også vanskeligst å løse der, sier Bøås til Dagsavisen.

Han peker på at Norge og andre land allerede har begynt å konsentrere mer innsats i flere afrikanske land, blant annet i Sahel-området i Afrika, som han følger tett.

– At Norge har åpnet ambassade i Mali er et eksempel på det. Sahel-området er blitt en del av en europeisk dugnad som Norge er med på. Dette har skjedd etter 2014–15 med flyktningkrisen: den brakte en ny forståelse for at det er noen områder som blir hengende igjen og kommer til å bli problematiske, ikke bare for seg selv, men som også kan bli det for oss, sier Bøås.

Både Mali, Niger, Tsjad, Nigeria er blant landene på listen over de 31 landene som er ekstra utsatt, ifølge rapporten.

– Men å bare konsentrere alle pengene inn i disse områdene alene vil ikke løse problemene. Problemet med disse landene er at den såkalte «absorberingskapasiteten» er svært lav; det er vanskeligere å sikre at pengene brukes riktig i land som ikke har fungerende stater enn i land som for eksempel Tanzania, som har en oppegående stat, sier Bøås.

– Hvor stor forbedring man får i disse landene vil avhenge sterkt av hvor smarte vi er til å få noe ut av pengene som brukes. Det mange av landene har til felles er høy grad av korrupsjon, nepotisme og straffrihet. Men landene er så ulike at man ikke kan ha en bistandspolitikk på tvers av disse landene. Man må tenke lokalt, regionalt og nasjonalt, og finne aktørene i disse landene som har endringsvilje. Og donorene må koordinere seg bedre enn tidligere, sier Bøås.

Det allerede svært folkerike Nigeria har en voksende befolkning, og vil være landet med klart flest ekstremt fattige innbyggere i 2030, ifølge rapporten. Nigeria er et av landene Norge satser mer på.

Paradokset Nigeria

Bøås har likevel svært liten tro på at Nigeria blir et hovedmottaksland for internasjonal bistand.

– Det nigerianske paradokset er at landet er både sterkt og ekstremt sårbart på samme tid. Det er en av Afrikas sterkeste militærmakter, Afrikas største økonomi, har velfungerende finansinstitusjoner og verden største filmindustri, samtidig som man har stor fattigdom og en region i nord med mye vold og uro. Jeg tror verken de tradisjonelle giverne eller Nigeria selv vil være interessert i bistandsprogrammer i stor internasjonal skala rettet inn mot stormakten Nigeria, sier Bøås.

 

De ekstremt fattige

En gruppe land betegnes som «ekstremely off track countries» – land som er svært langt fra å nå fattigdomsmålene. Disse landene vil ha flest mennesker som lever i ekstrem fattigdom i 2030, dersom vi ikke endrer innsatsen, ifølge rapporten:

Nigeria, Den demokratiske republikken Kongo, Madagaskar, Afghanistan, Burundi, Angola, Zambia, Jemen, Sør-Sudan, Mosambik, Malawi, Nord-Korea, Niger, Tsjad, Somalia, Mali, Zimbabwe, Benin, Eritrea, Den sentralafrikanske republikk, republikken Kongo, Togo, Papua Ny-Guinea, Liberia, Gambia, Guinea-Bissau, Lesotho, Øst-Timor, Swaziland.

Kilde: Leave no country behind: ending poverty in the toughest places, Brookings-instituttet